Erling Aksdal & NTNU Jazzensemble
10. mai – Dokkhuset

Ernst Wiggo Sandbakk ønsket et nesten fullsatt Dokkhuset velkommen til en aldri så liten tjuvstart på 35-årsjubileumsfestivalen. Erling Aksdal går nemlig av til nyttår som NTNU Jazzlinjas mangeårige studieprogramleder, og har fått i avslutningsgave å lede NTNU Jazzensemble med sin egen musikk.

Etter å ha skrytt voldsomt av det gode samarbeidet med NTNU, inviterte Ernst Wiggo NTNUs prorektor Marit Reitan opp på scenen. Hun kvitterte omgående med at universitetet prioriterte samarbeidet med festivalen svært høyt og at de ikke minst var veldig stolte av hva institutt for musikk og Jazzlinja hadde fått til opp gjennom årene. Men hovedgrunnen til at hun var til stede var at hun skulle utnevne årets NTNU Ambassadør. Da hun beskrev vinneren forstod studentene i salen veldig fort hvem det kunne være og ga den nye ambassadøren; Petter Dalane, en kraftig og langvarig applaus!

Det kan tyde på et godt og riktig valg!

Endelig kunne det store ensemblet innta scenen og det var et fint oppsett men noe uvant - to trommesett og pauke i front på midten. Piano og bass var plassert bak, og blåserne dandert på vingene. Kan dette gå bra da? Heldigvis hadde de en dyktig lydtekniker som gjorde at det fungerte og det er jo alltid spennende å både se og høre trommeslagere i aksjon.

Erling Aksdal er først og fremst kjent som dyktig jazzpianist og pedagog på Jazzlinja helt siden 1990. At han også er en dyktig komponist beviste han allerede i 1980 da han skrev et bestillingsverk for Moldejazz, som fikk mye oppmerksomhet. Konserten ble bl.a. tatt opp av NRK fjernsyn og finnes i NRKs fantastiske digitale arkiv.

Deler av dette verket fikk vi høre senere på konserten, men først var det en nyere komposisjon «Ballade for senior», som Erling spesielt hadde arrangert for NTNU-ensemblet. En fin komposisjon med en heftig harmoni-progresjon som drev komposisjonen fremover. Det er kanskje nettopp dette som kjennetegner Erlings komposisjoner, spennende og elegant harmonikk som gir grunnlag for iørefallende melodikk og mange klangfarger. Ikke minst når man kan instrumentere for stort ensemble. Studentene kastet seg ut i mange fine improvisasjoner og Erling imponerte på flygelet.

Det neste nummeret vi fikk høre var en del av bestillingsverket fra 1980. Det er egentlig en komposisjon av den sky og introspektive katalanske komponisten Fiderico Mompou, som også var opptatt av avansert harmonikk, men som Erling har bearbeidet. Dette låt spennende og er nydelig instrumentert for NTNU Jazzensemble, som hadde nesten samme besetning som ved urfremførelsen. Det vet jeg litt om for jeg spilte selv i det ensemblet. Her var det mye vakkert og balansert spill i blåserne og jeg la spesielt merke til det klokkerene sopransax-spillet.

Konserten avsluttet med «Happenstance», også fra bestillingsverket. Dette nummeret har et farlig melodiøst tema, som gjerne forfølger deg i mange dager og netter!

Nå løftet kvaliteten på ensemblespillet seg enda et hakk og det lyste entusiasme fra studentene som smittet over på publikum. Enda en gang fine soloer hvor solistene lekte seg med tematikken, enten solo eller to og to. Honnør også til de to trommeslagerne som spilte nyansert og rytmisk. Da konserten var slutt satt jeg igjen med en følelse av at jeg kunne ønsket meg mere ensemblespill. Det ble litt ubalanse mellom de lange frie solopartiene og de korte ensemble-delene.

Uansett - det ble stående applaus og som ekstranummer inviterte John Pål Inderberg til allsang på en strofe fra Lee Konitz' «Feather Bed». Dette er obligatorisk lære for studentene og for anledningen hadde John Pål skrevet ny tekst: Eeeeerliiiiiing, Eeeeerliiiiiing, Eeeeerliiiiiing!

NTNU-ensemble bestod av:

Åsne Fossmark - saxofon, Jenny Frøysa - saxofon, Simon Hagerup Holm - saxofon, Brede Sørum - saxofon, Erik Egge Jordheim - saxofon.
Tuva Olsson - trompet, Peter Wallem Anundsen - trompet, Mikkel Dahl Amundsen - trompet, Guro Kvåle - trombone, Emil Bø - trombone, Hermann Hestbek - tuba og flugabone.
Erling Aksdal - piano, Ingeborg Gravem Sollid - vokal, Kertu Aer - kontrabass, Steinar Heide Bø - trommer og perkusjon, Inga Mei Steinbru - trommer og perkusjon.

Skrevet av Helge Førde

Aperitif: Elever fra Trøndertun
10. mai – Olavstorget

I forkant av konserten i Olavshallen med Stian Carstensen & TSO varmet elever fra jazzklassen på Trøndertun Folkehøgskole opp publikum med en halvtime egenkomponert musikk. Vi fikk høre et bredt musikalsk spekter med både groove, improvisasjon og gode solistiske innslag fra et knippe dyktige musikere som det blir spennende å følge med på i årene som kommer.

Stian Carstensen & TSO
10. mai – Olavshallen Store Sal

Når det begynner å nærme seg åpningskonserten til Jazzfest bruker sola å dukke opp. Det gjorde den i år også og folk strømmet til Olavshallen. Dyktige elever fra Trøndertun Folkehøyskole varmet opp publikum i foajeen med velklingende selvkomponerte jazztoner.

Mange hadde tydeligvis gledet seg til å høre Stian Carstensen spille sammen med Trondheim Symfoniorkester og storsalen ble fort smekkfull. Ernst Wiggo Sandbakk ønsket velkommen til den 35. jazzfestivalen i Trondheim. De hoppet over «royale åpningstalere» i år og valgte heller Trondheim Jazzfestivals egen styreleder Monica Rolfsen. Det var et godt valg. Hun holdt en drivende god tale, hvor hun kom inn på hvor mye kulturarrangement legger igjen av kroner og øre til hele næringslivet i byen og hadde noen gode betraktninger rundt jazz og demokrati. «Finn din egen stemme og bruk den».

TSO stemte opp orkesteret og jeg merket meg at orkesteret hadde hentet inn dyktige frilansere på trommesett, melodisk slagverk og første trompet. Stian Carstensen og dirigent Peter Szilvay entret scenen. Det så ut som om Stian hadde med seg en handlepose fra Coop, men det viste seg å være en sekkepipe!

Rett på musikken, og det låt spennende og rytmisk fra først tone. Sekkepipen blandet seg fint med fiolinene. Vi fikk umiddelbart assosiasjoner til balkanmusikk og en anelse middelalder. Denne musikken er vanskelig å spille, ikke minst rytmisk, men musikerne i orkesteret var fremoverlente og imponerte. Musikken roet seg litt ned og vi fikk en nydelige fagott-solo. Stian satte seg ned med trekkspillet og improviserte elegant og virtuost rundt melodilinjene. Veldig lurt å velge Peter Szilvay som dirigent forresten. Han vet hva denne musikken krever og nærmest pisket musikerne fremover med taktstokken. Orkesteret fulgte opp med engasjement og innlevelse.

Heftig applaus fra publikum og Stian fortalte at det var musikk fra hans album: «Musical Sanatorium» fra 2021. Det han videre fortalte før og mellom numrene er umulig for meg å gjengi, men at det var både seriøst, underholdende, underfundig og hylende morsomt er bare forbokstavene.

Det må rett og slett oppleves.

I neste musikkstykke hadde han latt seg inspirere av engelsk krim-musikk. Det låt smektende og var nydelig instrumentert for orkesteret. Nok en gang fine soloer fra både strykere og blåsere. Stian lekte seg på trekkspillet og i den neddempede musikken la jeg spesielt merke til den nydelige legatoen han tryllet frem fra dette litt utskjelte instrumentet.

Så er vi over i «Suite i bulgarsk stil». Her får orkesteret virkelig kjørt seg, men de har tydeligvis bestemt seg for at dette skal de jaggu fikse. Tempoet er høyt, det telles i odde- taktarter og trampes i takten, ja det nærmest lukter svidd av musikken! Jeg tenkte at de var heldige som hadde den stødige trommeslageren på trommesettet. Han holdt det hele på plass og det var en fryd både å se og høre. Nydelige soloer i både horn og fløyte.

Etter nummeret pustet og peste Peter Szilvay slik at det kunne se ut som han kunne trenge en fysioterapeut!

Så får vi et av konsertens høydepunkt. Introduseringen og fremføringen av «Laila - the Musical».
At ingen har fått denne ideen før er utrolig, men dette handler selvfølgelig om den mest surrealistiske episoden i norsk kultur/politisk historie. Historien om Laila Bertheussen og justisminister Tor Mikkel Wara, trusselbrevene mot et teater-ensemble og påfølgende rettssak. Stian har selv skrevet teksten og synger den på gamle gode revymelodier. Teksten er helt på kanten og med vanvittige rimord. Publikum og musikere er helt med og ler seg nesten skakke!

Stian rotet litt med rekkefølgen på numrene og presenterte den nye nasjonalsangen «Heia Nooorge», litt for tidlig. Orkesteret måtte bla i notene og plutselig var vi inne i en sekvens med tja, hva skal man si - litt av hvert! Det er allsang, fanfarer, valser, marsjer, etc. De raske temposkiftene og en litt over-instrumentert orkestersats gjorde dessverre at balansen i orkesteret ble litt dårlig, også i forhold til solisten.

Tempoet taes ned og Stian`s introduksjon av steel-gitaren var verdt inngangsbilletten alene. Han behersket selvfølgelig også dette instrumentet med bravur og spilte G. F. Handel sin vakre «Lacia» sammen med strykerne. Nydelig og ikke minst; svært originalt!

Konserten ble avsluttet med mer musikk fra albumet Musical Sanatorium; «Hippocampus Serenade». Serenaden spilles med et lite kammerensemble på albumet, men her er også den nydelig arrangert for fullt orkester og det låt praktfullt. Fantastisk rytmikk i hele orkesteret og strykerne låt uttrykksfullt og intenst under konsertmester Alex Robson, som forøvrig hadde en utmerket solo på fiolin.

Stian brukte el-gitaren nå og det låt til tider litt Terje Rypdalsk eller Twin Peaks.
Det er umulig å ikke bli grepet av uttrykket og stemningen i den originale musikken. Man forstår at dette er musikk som har alvor i seg. Og her er vi kanskje ved hovedpoenget med Stian Carstensens musikk. Den har en dobbeltbunn som griper oss. Den gjør inntrykk, - inntrykk som varer lenge.

Publikum var henrykt og trampeklappet Stian og orkesteret til ekstranummer. Tusen takk til Jazzfest og TSO som får i stand slike spennende musikalske møter.

Skrevet av Helge Førde

Squarepusher
10. mai – Olavshallen Lille Sal

Det var et meget tent publikum som ventet på at Squarepusher, alias Tom Jenkinson, skulle sette gang sitt forrykende og heftige computer/sequencer show - nå synkronisert med et up-to-date lysshow. Det er fremdeles “sterk kost” det Squarepusher serverer, med akkurat den samme intensiteten og energien som han startet sitt musikalske suksessvirke med for nesten 30 år tilbake. Det er noe industrielt, urbant og futuristisk over den hyperprogrammerte musikken til Squarepusher. Og det er han selv, på midifisert elbass, hvor han styrer forskjellige synthlyder/samples, som er det mest humanoide innslaget i musikken. Det musikalske uttrykket er på et skikkelig ADHD-nivå med tanke på intensitet, rytmikk, synthkaskader og ostinater. Faktisk var intensiteten så høy at basstrengen røk, og konserten måtte ta en kort pause for et aldri så lite strengskifte. Det er hele tiden høyt tempo og ekstrem, intens underdeling i synthkompet - og volummessig i tinnitusens grenseland, må man si.

Dagens Squarepusher virker veldig inspirert av moderne dance/technorytmer, og det går ikke an å stå ro mens man opplever Squarepusher; suggererende, psykedelisk, og freebagimproviserende på synthpatterns som den er. Likevel er det retroelementer i hans musikk, fra han snart tre tiår i computermusikkens tegn. Det lenge siden undertegnede har opplevd maken til lydmassasje. Men et finnes bare én Squarepusher, noe jublende tilskuere ga utrykk for etter hver låt

Men en ting er sikkert; man blir utvilsom litt «høy» etter en konsert med Squarepusher -  Tom Jenkinson pusher grensene!

Skrevet av Ove Bjørken

Sveinar Hoff: Floating Point
11. mai – Kjøpmannsgata Ung Kunst

Det knyttet seg stor forventning til bestillingen med trommeslageren Sveinar Hoff. Det har vært litt stille rundt Sveinar siden han spilte med blant andre Cadillac, Askil Holm, Lullabye League og MoE, men det betyr ikke at han har ligget på latsiden eller vært borte fra musikken. Sveinar har jevnlig gitt lyd (og bilde) fra seg i sosiale media, og gitt oss innsikt i hans aktiviteter og utvikling.

Sveinar skuffet ikke på Kjøpmannsgata Ung Kunst under urframføringen av verket Floating Point. Han leverte sin bestilling med kortere og lengre komposisjoner som til sammen ble en fin helhet. Komposisjonene besto av lekkert orkestrerte groover mikset med noen improviserte partier, mye basert på claver og ostinater og spennende polyrytmiske varianter.

Hans meget spennende oppsett med to basstrommer var nærmest designet for den klangfulle Bingohallen i K.U.K. Hans nydelige touch og klangbehandling kombinert med elegant teknikk, fin flyt og en genuin musikalitet ga en super totalopplevelse.

Det ble et statement av en konsert som viser stor trommekunst med et helt personlig musikalsk uttrykk.

Tania Giannouli
11. mai – Kjøpmannsgata Ung Kunst

Konserten med Tania Giannouli bød på kontemporær gresk pianojazz - og hva er nå det? Kanskje er det er noe som inneholder elementer fra f.eks: europeisk klassisk musikk og samtidsmusikk, greske toneganger fra både folkemusikk og folkedansrytmer, fri improvisasjon, både tonal og atonal, forberedte ideer og spontan tonebehandlig og utforsking av klaverets klangverden. Når det hele så utspiller seg i den gamle Bingohallen - nå hovedgalleri til Kjöpmannsgata Ung Kunst - med sin katedralske klang og kringsatte utstillingsobjekter, da setter det definitivt en meditativ ramme og grunnstemning for en omgang med solopianoets krevende format. 

Giannouli spretter lett mellom alle stiler og stemninger uten forbehold, og ingenting synes å være utelatt på forhånd. Jeg trodde faktisk en stund jeg også hørte en liten parafrase over Kjempeviseslåtten av Säverud! Eller var det Bela Bartok hun var innom? Giannouli har kanskje luktet litt på norsk pianolitteratur før hun tok turen nordover? Tania Giannoulis inngangsmåte er multistilistisk, og underliggende emosjonell der hun på sin personlige måte dykker inn i det uforklarlige mysteriet musikkens verden innehar. Jeg fikk også assosiasjoner til den amerikanske pianisten Lyle Mays plate og konsept: «Solo (Improvisations for expanded piano)» der man setter seg ned og komponerer/improviserer spontant og sjonglerer med alle musikkens forskjellige elementer og gir det hele mening gjennom bevisst retning og konstruktiv form. Og trampeklapp fra et begeistret publikum etter én times sammenhengende spill er også et bevis på at dette ikke er tilfeldighetens spill og pling plong - så “Bingo” er det definitivt ikke når Tania Giannouli maler ut sitt personlige musikalske univers.

Skrevet av Ove Bjørken

Camille Bertault & David Helbock
11. mai – Dokkhuset

Det er alltid spennende å høre en konsert der en ikke aner hva som kommer. Og i dette tilfelle så var det en stor fornøyelse! Denne fantastiske duoen tok oss med på en musikalsk reise fra brasilianske Gismonti, til Islandske Björk via Bach til Monk, tillegg til egne komposisjoner. Camille har et fantastisk stemmeregister som hun virkelig vet å utnytte både improvisatorisk og effektmessig, og i tillegg så bruker hun samples, looper og andre effekter. Det gjør også hennes medmusiker David som bruker flygelet på samme måte. Sammen så lager denne duoen fantastisk musikk som i sin lekenhet er innom en masse stilarter, og det at de bruker en del av den europeiske musikktradisjonen som bakteppe gjør den enda mer spennende. En stor opplevelse var det i alle fall!

Skrevet av Kåre Kolve

Dirty Loops
11. mai – Olavshallen Store Sal

Det var fantastisk å kjenne på den forventningsfulle stemningen som var i Olavshallen før konserten startet. Med en fullsatt sal lå alt til rette for en festaften, og det ble det! Fra første tone hadde bandet hele publikum i sin hule hånd. Vi fikk ble med på en musikalsk reise fra de nyeste låtene og til flere av coverlåtene som gjorde at bandet ble kjent på YouTube. Bandet låt helt strålende, og bassist Henrik Lindner er en fantastisk «slaphand»-bassist som stadig utforsker denne teknikken. Sammen med trommeslager Aron Mellergård så lager disse to gutta et stålkomp som virkelig får det til å rykke i dansefoten. Jonah Nilsson må være en av de beste sangerne i dagens popverden. Med et fantastisk register og en strålende frasering og rytmikk så skulle en av og til tro at denne sangeren er lillebror til Stevie Wonder.

Musikken deres er beinhard funk/soul med klare jazzelementer både i harmonikk og rytmikk. Bandet hadde også med seg en ekstra keyboardist som styrte mye av koringen, og blåsepartier som lå på samples. Ellers så må jo en også framheve Jonah Nilsson sitt strålende pianospill, hans herlige jazzinspirerte soloer var en fryd å høre på.
Ellers så må det jo sies at konserten ble litt ensformig i lydbildet, dette fordi det var masse såkalte «tracks» som gikk under det som ble spilt live. Tenker på hvordan dette hadde hørt ut med korister, blåserekke, perkusjon og gitarist? 
Det ble allikevel en festaften denne kvelden og jeg skjønner godt hvorfor denne fantastiske svenske trioen har tatt publikum med storm over hele verden!

Skrevet av Kåre Kolve

Oft Robin
11. mai – Trykkeriet

Det er ikke ofte en hører jazzband fra Bulgaria, men møtet med denne trioen ble et overraskende musikalsk bekjentskap. Bandet bestod av 3 unge herrer, Evden Dimitrov på el- bass, Martin Hafizi på trommer og Viktor Benev på Malletkat (som er en elektronisk vibrafon) og diverse synther og elektronikk. Bandet spiller bare egenkomponert musikk og kan av og til forveksles med en pianotrio, bortsett fra at Benev stort sett bruker Rhodes-lyd på sin Malletkat.

Bandet var veldig godt samspilt og alle tre var glimrende jazzmusikere med flotte soloer. Jeg må allikevel framheve Viktor Benev og hans utrolig flotte spill som var innovativt og spennende både rytmisk og tonalt. Bandet hadde også innslag av bulgarsk folkemusikk i sine låter, noe som gjorde at bandet fikk et spennende utrykk som skiller dem fra mange andre.

Skrevet av Kåre Kolve

21st Century Quintet
11. mai – Trykkeriet

Da var det klart for nok et nytt og spennende band, denne gang en kvintett med musikere fra Latvia, Litauen og Armenia. Her fikk vi virkelig høre et band som har latt seg inspirere av alt fra armensk folkemusikk til tyngre riff med mer amerikanske referanser. Bandet bestod av unge musikere som er i starten av sin karriere og som med en ungdommelighet og friskhet gav oss en strålende konsert. 

Jeg må særlig framheve pianisten Andrius Saveenko som hadde noen strålende soloer og sammen med trommeslager Mihails Novikovs var samspillet deres noe av høydepunktene den kvelden.

Det er utrolig hyggelig å kunne høre unge musikere fra det som vi tidligere kalte “Østblokkland” fra den kalde krigen. 
Og det viser bare at jazzmusikk er en global musikk som finnes overalt i verden og som ikke har noen grenser.

Skrevet av Kåre Kolve

Katharina Ernst - le temps
12. mai – Kjøpmannsgata Ung Kunst

Den meget spennende kunstneren Katharina Ernst fra Wien gjestet Trondheim og Norge for første gang under årets festival. Hun har en veldig original og personlig inngangsvinkel på utforskning av rytme som sådan og alle deres muligheter på forskjellige slagverksinstrumenter.

I stykket” Vær” åpnet hun med å spille kun på hi hat slik som man spiller solo på vanlig skarptromme, eller som jeg hørte en gang Max Roach gjorde på Moldejazz; minimalistisk, fordypende med fokus på betoninger aksenter og hi hat´ens klangmuligheter.

Sekvensen ”Waves” ble så spilt på stor og liten tomtom-tromme med klubber på bortimot 1,5 meters lengde. Det ble nesten programmusikk, der hun med følsomme anslag varierte diskant/bass gjengivelse gjennom variert dynamikk og anslag.

Videre ble playback patterns i motsatt ende av lokalet brukt som intermezzo hvor bevisst bruk av akselerando og ritardando, og den spenning det generer.

Denne konserten er kanskje et bevis på at god kjønnsbalanse er viktig når det gjelder å bidra til nåtidens impro, jazz og samtidsmusikk. Katharina Ernst har en utrolig fin varhet, følsomhet og evne til å finne og bære frem det smått usynlige i rytmenes univers.

Dette ble en imponerende forestilling og en helhetlig performance, hvor Kjellergalleriet i K.U.K. utgjorde en perfekt ramme.

Skrevet av Ove Bjørken

Jørn Øien - Cosmopolitan
12. mai – Trykkeriet

Jørn Øien og hans Cosmopolitan er en uhildet og meget troverdig tribute til giganten og stilskaperen Joe Zawinul. Zawinul, som er mest kjent fra Weather Report, hadde masse erfaringer fra eldre jazz, blant annet sammen med Julian Cannonball Adderleys gruppe, som senere farget hans nyere musikk, sammen med hans forkjærlighet for amerikanske storband som Duke Ellington og andre.

Øien har også gått den samme varierte, brokete musikalske veis skole når han nå hyller Zawinul med sine dediserte og dedikerte komposisjoner. Jørn Øien er spot on når det gjelder det typiske i Zawinuls måte å skape og bygge opp komposisjoner. Sammen med et treffsikkert synthesizergrep når det gjelder sound, og lojale musikere i samme rollebesetning som det originale W.R, er vi tilbake i den spesielle atmosfæren dette bandet stod for. Heldigvis har ikke Øien falt for det opplagte grepet å ensidig «klone» Zawinuls livsverk. Her er hans komponering og personlige ideer den egentlige hyllesten/hommagen som låter friskt og befriende og får oss således til å minnes og gledes over Zawinuls enestående gruppe Weather Report, et band jeg er sikker på at mange av oss ennå savner, men som vi fikk god trøst av Jørn Øien & Co(smopolitan) på Trykkeriet Scene fredag ettermiddag.

Skrevet av Ove Bjørken

Marit Sandvik & Nova Onda
12. mai – DIGS Cafe

Marit Sandvik og hennes Nova Onda er nok et eksempel på den nye moderne ånden som vokst fram fra tradisjonell bossa nova, den sensuelle musikkformen som gjorde seg internasjonalt gjeldende fra 1950-tallet og fremover. På samme måte som argentinsk Tango Nuevo, har den kule, avslepne, elegante og sofistikerte bossaen fornyet seg en god del siden den ble skapt i platestudioene i Brasil, hvor selve ursambaen var råmaterialet.

Nova Onda-crewet og deres musikk er ekte vare og de setter sitt preg- og sin ånd inn i denne livsbejaende musikkformen på stilsikker måte per anno 2023. Vi blir straks klar over bandets latente ekspertise og faglige kunnskap, som de vel har hentet via engasjerte studier, og ikke minst reiser til kilden, vil jeg tro. Sandvik er dessuten en kløpper på portugisisk og har sågar dialektiske kvaliteter og nyanser i så måte. Men hun dikter og synger, med kompositorisk assistanse fra sine medmusikere, like gjerne på norsk- som på det brasilianske morsmålet, noe som gjør opplevelsen for den jevne lytter større mtp. tema, innhold og hva bossaen egentlig handler om.

Marit Sandvik & Nova Onda er også et eksempel på forskjellen det er å ha noe gi - og ikke bare gjengi, alias forskjellen på formidling og videreformidling. Og publikum visste da også å sette pris på den nye, inderlige, meget smittsomme og nye «norske» bossa novaen!

Skrevet av Ove Bjørken

Ellen Andrea Wang - Closeness
12. mai – Dokkhuset

Ellen Andrea Wang er i dag en godt etablert artist som har flere utgivelser bak seg, både som soloartist og som medlem av band som GURLS og Pixel for å nevne noen. I tillegg har hun vunnet Spellemannpris og spilt med blant andre Manu Katché og Marilyn Mazur.

Bandet Closeness så dagens lys i 2019 og deres første plate kom samme år. På konserten i Dokkhuset fikk vi høre flere låter fra denne utgivelsen. Det er en utrolig fin trio som foruten Ellen på bass og sang, består av den engelske gitaristen Rob Luft og den svenske trommeslageren Jon Fält. En fantastisk sammensetning av glimrende musikere som skapte magi for et fullsatt Dokkhuset.

Gitaristen Rob Luft sitt utrolig delikate spill, der dynamikk og ulike klanger på en klokkeklar gitarsound var fantastisk flott å høre på, både solistisk og når han kompet under Ellen sin nydelige sang.
Jon Falt er vel en av dagens mest dynamiske trommeslagere, særlig i arven etter Jon Christensen. Jeg hadde bare hørt han med Bobo Stenson Trio før, men det var herlig å høre hans oppfinnsomme og kreative spill sammen med Rob og Ellen.

Repertoaret bestod av en del nye låter som August og I Need Your Love, ellers så var det låter fra Closeness-skiva som den utrolig vakre balladen Waiting for Ellinor som er skrevet til Ellens datter, og de utrolig fine versjonene de hadde av spirituals-låtene We Shall Overcome og Nobody Knows.
Det ble en nydelig fredags ettermiddag med denne trioen og håper vi får høre de igjen snart.

Skrevet av Kåre Kolve

The Brazz Brothers
12. mai – Byscenen

The Brazz Brothers - en institusjon innen norsk musikkliv, startet - etter 2 års coronautsettelse - endelig sitt 40-årsjubileum, og det med den nygamle låten: «Mo better blues» av Wynton Marsalis. Og «Nygammel» er på sett vis BB sitt varemerke - tradisjon og modernisme på samme tid. The Brazz Brothers er et av de lengst eksisterende band her til lands, hvilket har avstedkommet i et helt superbt kollektiv, med nesten telepatisk, intern kommunikasjon musikerne i mellom. Stilbredden er ikke mindre imponerende; Dixieland, swing, be bop-jazz, folkemusikk, etno, korpsmusikk pop/funk, visesang, symfonisk osv. osv - alle disse genrene kan denne sekstetten utvikle nyskapende brassmusikk innenfor. Publikumstekke har de også, med sin utadvendte og humoristisk pregede kommunikasjon med publikum.

Man kan dessuten høre umiddelbart at det er The Brazz Brothers som spiller, og det på grunn av den unisone klangen og den kollektive enhetlige fraseringen de har utviklet. Mye ros her kanskje, men du verden for en betydning de har hatt for både amatør og profesjonelt musikkliv her på berget, så det er fullt fortjent! Imponerende var det også da alle medlemmer spilte på afrikanske kudo hjortehorn - og med det Sunnmørske opphavet har de uttrykt ønske om en gang i fremtiden å kunne spille på en oppdrettslaks!? (Kultur og industri i skjønn forening - og lyse utsikter til sponsormidler her.)

Det var på tide vi fikk høre BB her byen igjen - etter 6 år! 
Norges mest fargerike orkester, med den største paletten; Vi tar nye 40 år - og gjerne med laks! (Latin: Salmo salar)

Skrevet av Ove Bjørken

Susanne Lundeng Trio
12. mai – Trykkeriet

Susanne Lundeng dukket opp som et friskt pust på den norske folkemusikkscenen på 80/90-tallet med sin energiske tilnærming til den Nordnorske musikkarven. Nå flere tiår senere har hun den samme energien, men har utvidet sin horisont betydelig og utviklet sin egen musikk til å omfatte mer enn bare tradisjonelle slåtter nordfra. Den opphavelige spellemannstradisjonen ligger alltid i bunnen for det hun gjør, men nå maler hun helt andre og nye musikalske bilder enn før, der natur og indre sinnsstemninger er inspirasjonskilder, og som utforskes meditativt og klangmessig gjennom hennes livserfaring og tonespråk. At hun kjører crossover med jazzmusikere fungerer som bare det. Nils Olav Johansen, gitar og Erik Nylander, trommer, er ringrever som med all sin rutine og jazzkunnskap forståelsesfullt nærmer seg folkemusikkens natur og finner lure og smakfulle samspillløsninger som støtter opp om folkemusikkens indre DNA.

Samspill blir her et nytt og annerledes scenario for en tradisjon som for det meste virket gjennom solo felespill. Lundengs lekende vokale viseform og lyrikk gir hennes musikkunivers både en ekstra dimensjon og et ekstra ben å stå på. Symbiosen mellom jazz og folkemusikk er helt herlig å lytte til, og det overspilles aldri i denne trioen.

Lundeng har hatt lang reise og har virkelig modnet og funnet en større ro i sitt utrykk, til tross for sin velkjente energi. Personlig vil jeg fremheve at Lundeng ikke bare går i høyden med all sin dyktighet - men bevisst lodder dybden i musikken, og får rolig og lavmælt musikk til å låte både vakkert og bevegende.

Skrevet av Ove Bjørken