MARIA BERTEL / NINA GARCIA - STILLVERK 1
Det ble en aldri sĂ„ liten «blow out» pĂ„ Stillverk 1 sĂžndag formiddag. Mange hadde stĂ„tt opp tidlig for Ă„ fĂ„ med seg konserten i det sĂŠregne lokalet. Det var faktisk stappfullt â 29 publikummere! Vi ble Ăžnsket velkommen av hun som hadde kuratert konserten, Mette Rasmussen. Hun presenterte musikerne Maria Bertel pĂ„ trombone fra KĂžbenhavn og Nina Garcia pĂ„ Fender Stratocaster fra Paris. De sĂ„ veldig glade og hyggelige ut, men sĂ„ smalt det! Plutselig ble det alt annet enn hyggelig. Vi ble ble nesten blĂ„st overende med kaskader av hakkende klanger og stĂžy. Bertel kjĂžrte trombonen gjennom mange elektroniske bokser som forandret trombonelyden til det ugjenkjennelige. Samtidig blĂ„ste hun for full kraft pedaltoner som nesten vrengte hĂžyttaleren hennes. Det lĂ„t formidabelt! Maria kastet seg pĂ„ kne med gitaren og koblet inn sine bokser. I tillegg tok hun en jernpinne og slo pĂ„ gitarstrengene helt ved mikrofonen. Det vrengte og smalt sĂ„ hennes Fenderforsterker feedet. Wow! Slik holdt de pĂ„ veldig lenge.
De ble presentert som en duo men for meg var det som om de pÄ de to fÞrste numrene spilte hver for seg - men samtidig! PÄ det tredje nummeret forandret de litt pÄ klangene. Vi snakker fremdeles om en slags stÞy. Litt lengre klangflater nÄ. Bertel brukte sirkelpust pÄ trombonen og de begynte Ä lytte mer pÄ hverandre. Det ble faktisk straks lettere og mere spennende Ä hÞre pÄ. PÄ det fjerde og siste nummeret gikk de litt tilbake til de hakkende rytmiske klangene. De klarte imidlertid Ä stoppe omtrent helt likt!
Ja, for dette var fri improvisasjon fra start til mÄl og det funket faktisk. Du mÄ imidlertid lytte med et Äpent sinn og helst med Þrepropper, som vi forÞvrig fikk utlevert ved konsertstart.
Da jeg forlot spillestedet tenkte jeg at dette var nesten en litt ubehagelig opplevelse. Skal musikk bare vĂŠre behagelig da? ...selvfĂžlgelig ikke!
