Det ble en aldri så liten «blow out» på Stillverk 1 søndag formiddag. Mange hadde stått opp tidlig for å få med seg konserten i det særegne lokalet. Det var faktisk stappfullt – 29 publikummere! Vi ble ønsket velkommen av hun som hadde kuratert konserten, Mette Rasmussen. Hun presenterte musikerne Maria Bertel på trombone fra København og Nina Garcia på Fender Stratocaster fra Paris. De så veldig glade og hyggelige ut, men så smalt det! Plutselig ble det alt annet enn hyggelig. Vi ble ble nesten blåst overende med kaskader av hakkende klanger og støy. Bertel kjørte trombonen gjennom mange elektroniske bokser som forandret trombonelyden til det ugjenkjennelige. Samtidig blåste hun for full kraft pedaltoner som nesten vrengte høyttaleren hennes. Det låt formidabelt!  Maria kastet seg på kne med gitaren og koblet inn sine bokser. I tillegg tok hun en jernpinne og slo på gitarstrengene helt ved mikrofonen. Det vrengte og smalt så hennes Fenderforsterker feedet. Wow! Slik holdt de på veldig lenge.

De ble presentert som en duo men for meg var det som om de på de to første numrene spilte hver for seg - men samtidig!  På det tredje nummeret forandret de litt på klangene. Vi snakker fremdeles om en slags støy. Litt lengre klangflater nå. Bertel brukte sirkelpust på trombonen og de begynte å lytte mer på hverandre. Det ble faktisk straks lettere og mere spennende å høre på. På det fjerde og siste nummeret gikk de litt tilbake til de hakkende rytmiske klangene. De klarte imidlertid å stoppe omtrent helt likt!

Ja, for dette var fri improvisasjon fra start til mål og det funket faktisk. Du må imidlertid lytte med et åpent sinn og helst med ørepropper, som vi forøvrig fikk utlevert ved konsertstart.

Da jeg forlot spillestedet tenkte jeg at dette var nesten en litt ubehagelig opplevelse. Skal musikk bare være behagelig da? ...selvfølgelig ikke!