Bestillingsverket fra Trondheim Jazzfestival ble tatt på alvor av Tora Dahle Aagård. Dette ville hun gjøre skikkelig, sa hun på forhånd. Det var fullt hus på Byscenen og forventningen i salen var stor allerede før en tone var spilt. 

Start alltid en konsert med musikk er en gammel musiker-regel. Det gjorde ikke Tora, hun holdt derimot noe som kunne ligne en preken om hvorfor musikken var blitt skrevet. Hun har blitt usikker på hva Gud vil og skuffet over hva mennesker har sagt i Guds navn. Hun kom nærmest med en bønn om at LHBT-bevegelsen og kirken skal forene seg i kjærligheten navn. Hun er tydelig på at hva hun tror på ikke er det viktige her men at vi må respektere hverandre for den vi er. 

For å nå ut med dette budskapet velger hun å uttrykke seg i gospel- og blues-tradisjonen. Det kan kanskje oppfattes litt ironisk men jeg tror ikke hun mener det slik når tittelen på bestillingsverket og første låt er «Hallelujah». Hun begynner helt alene med en sparsom gitar og sang. Hallelujah-temaet blir presentert for første gang og kan til forveksling ligne et visst annet hallelujah-tema (Leonard Cohen) men skiller seg etterhvert ut. Plutselig smeller det, scene-teppet faller ned og resten av bandet og koret spiller med. Effektfullt og tøft. Musikken følger tradisjonelle harmoniske ganger. Teksten er både personlig og utleverende. Det utvikler seg til å bli en sakte men intens blues-låt. 

Neste låt «Higher», løfter intensiteten noen hakk, selv om vi fremdeles befinner oss i moderat blues-tempo. Nå får koret, A Cappellisimo, slippe til og de gjør en super innsats som gospelkor. Det låter homogent og heftig. Gitarist Anders Brøndstad får også slippe til og kvitterer med en fin solo. Resten av bandet består av Guri Tranås på keyboard/sang, Isak Seltveit på bass, og Magnus Galguften på trommer. De kunne til tider låte litt baktunge, men fulgte Toras vink og spilte ellers stødig og stilriktig under hele konserten. 

Tora fortsetter med å spille tidligere låter, men ofte helt omarrangert. I «Cry for me» avslutter hun f. eks. med «Amazing Grace» og legger på kontentum av bl. a. noen av Trumps hårreisende uttalelser om transpersoner, men også religiøse ledere som messer om hvor farlig homofili kan være for samfunnet. Her treffer musikk og tekst oss midt i fleisen. Det er ikke vanskelig å forstå Toras og de homofiles frykt og lite anerkjennelse og respekt. Dette foregår selvfølgelig ikke bare i USA men faktisk mens konserten ble spilt rev noen ned alle pride-flaggene som nylig var opphengt i Ørsta kommune. Det er rett og slett skremmende. 

Tora henter frem mer musikk som hun skrev litt tilbake i tid. Musikken er nedtonet og tekstene enkle og rørende - det er fullstendig stillhet i salen. Hun spiller noen fine soloer med en herlig «cowboy-sound» i gitaren. Låten ender med tekstlinjen… «got nowhere to go». 

Mellom hver låt småprater Tora litt med publikum og drikker vann. Det kan fungere noen ganger, men det gjorde at konserten ble unødvendig oppstykket. Forøvrig artig når hun nevner at hun tror Jesus hadde likt seg på konserten. 

Nå kommer det splitter nye sanger på løpende bånd. Intensiteten tar seg opp igjen og publikum er med. «My Everything» gynger fint og når «Hallelujah II» kommer med innøvde duo gitarriff og mange fine break, hvor plutselig «Oh, happy day» dukker opp, er publikum virkelig med. Koret får vise seg litt mer fram og det klinger supert. Særlig kor-partiet på «Dear Lord» fungerer godt. En rørende låt som er formet som et brev til Gud og med en heftig gitarsolo som avslutter hele konserten. Nydelig!

Til slutt vil jeg gi kreditt til produksjonsteamet av konserten. Her ble det projektert tekster, avspilt lyd, produsert mye fint lys og lyd som hele tiden fulgte og underbygde musikken. 

Det bestillingsverket manglet i variasjon angående tempo, harmonikk og det musikalske uttrykket, tok Tora og hele ensemblet igjen i budskap, engasjement og formidlingsglede. 

Ja, vi lot oss begeistre!