I dét klokka bikker fire lørdag ettermiddag stanser plutselig forbipasserende ved hjørnescenen i Olavshallen. Det enses nemlig at en konsert fullstappet med ferske idéer er i ferd med å skje. Optimisme og formidlingslyst vibrerer i luften, og Panda entrer scenen.

Kvartetten spiller egenskrevet musikk, og vi blir tatt med på en reise av ulike musikalske referanser fra første stund, både i spill og komposisjoner. Noe nordisk, noe rocka, noe fløyelsmykt og litt umami - som en underholdende smaksopplevelse som rører borti mange minner på en gang.

Låten “I dvale” er spesielt fin. Gitarist Martin Ose Pettersen synger melodisk og unisont med gitaren, som fanger oppmerksomheten til publikum instinktivt, og supplerer deretter med lengtende solistiske fraser. I samklang med Runar Chang Nordgård sitt følsomme og lyriske basspill, som går over til å være groovy og stødig i fullere partier, oppleves musikken jordnær. Dynamiske groovemaster Ingebrigt Torheim er oppmerksom, og leker seg i landskapet.

Pianist Johannes Halvorsrud fra Trondheim bygger spenningsfylt opp en solo over et fengende riff hos Chang Nordgård og Torheim. Kompemetodene til hverandres solospill hos Ose Pettersen og Halvorsrud blender godt over perkussive underlag. Det merkes at de får til å støtte hverandre, fyre på hverandre og gi rom samtidig. Her er det lyttende musikere i sin kreative ekspanderende kosmos som ikke har tenkt å stoppe med det første.

Bandet er visstnok oppkalt etter gitaren til Ose Pettersen sitt kallenavn, ‘Panda’. Det spekuleres om kvartetten kanskje har hentet inspirasjon fra lekenheten til pattedyret i bjørnefamilien i måten de spiller på, eller til og med om den godhjertede musikken har en politisk baktanke om å bedre levekårene til denne utrydningstruede arten. 

Kvartetten har skrevet kjær musikk, og det er de dramatiske oppbygningene som former det til en helhetlig konsert. De stiller spørsmål til hverandre gjennom sitt spill, undrer og smiler underveis. Siste låt er en mellow slager i 5 som alle sittende og stående publikummere gynger til. Her sniker de seg kollektivt retning pop, og spiller mot slutten alle en unison linje som virkelig har en samlende effekt. Watch out med åpne armer - her er fire allsidige komponister som har musikaliteten og spillegleden med seg!