Trommene fyrer flammene, kontrabassen fyller på drivstoffet, blåserne tilfører oksygen, rhodes løfter hele skuta og avsted vi flyr fra første smell. På scenen står fem gode venner i knalltøffe månedrakter. Houston we have glisende, eksperimentelle rebels.

Vi blir alle invitert med på denne reisen tilbake til månen. Og det vet vi krever mye energi, kreativitet og samarbeid. Stolene på Alma’s svever på et teppe av dedikasjon og optimisme som utstråles fra scenen. Bandledere Jørgen Fiske og Mikkel Dahl Amundsen (dessverre i Slovenia akkurat denne fredagen) var tydelig inspirert av blant annet Atomic, Carla Bley og Ornette Coleman da de satte sammen kvintetten. Bortsett fra første låt, en versjon av Richard Strauss’ “Also sprach Zarathustra” (må jo nesten bare gripe den muligheten), er musikken skrevet av Fiske og Dahl Amundsen. 

Rommet er stappfullt av stående og sittende ivrige gjester, og momentane reaksjoner fra publikum sitter neppe langt inne. Under supervikar Móeiður Loftsdóttir sin trompetsolo hviskes det “kult” til sidepartnere, og midt i partiet der kruttfulle trommis Fiske og burning saksofonist Åsne Fossmark spiller sitt forrykende duoparti, ropes det “jæveli bra!” fra bakerst i rommet.

Johannes Wilhelm Burns Lykkås har en magnetisk effekt i bandet, der han limer sammen det perkussive, klanglige og utskeiende med sin kreativitet på kontrabassen. På rhodes for anledningen, utfyller Sondre Moshagen den melodisk unisone musikken på måter som oppleves nytt for øret og varmende for sjelen. Det spilles radig, følsomt og eksplosivt fra alle, and the crowd goes wild.

Her er det livsglede og kjærlighet. “Tenk å være så frigjort," lyder det fra bak min rygg etter konserten. Dette er ungdommelig voksenkraft på sitt hippeste. Moon Inhabitants har kommet til jorden for å fortelle deg: “Slå på bassen! Spill på de utenomjordiske delene av settet, la fingrene fly, blås alt du har!”. Og de er ikke klare for å vende tilbake.