Jan Holberg har vært en litt ensom svale i musikermiljøet i Trondheim. Han har gått sin egen vei og skapt sin egen «sound» og identitet med et spennende og virtuost el-bass spill. Etter han gikk på Liverpool Institute for Performing Arts har han fått gode kontakter i musikermiljøet i England og har invitert mange dyktige studiomusikere til å være med på sine tre soloalbum. Han fikk i 2017 kontakt med trommetalentet Senri Kawaguchi i Japan og reiste omgående dit for å spille inn musikk sammen med henne. Samarbeidet har for det meste foregått i studio og det er kjempefint at jazzfestivalen nå gjorde det mulig for dem å spille live for første gang. 

Har de trommetradisjoner i Japan da? Ja det har de virkelig. Jeg tenker på Wadeiko (Teiko) tradisjonen som går mange århundrede tilbake! Nå vet jeg ikke om Senri Kawaguchi har har spilt denne tradisjonsmusikken, men kanskje lærerne hennes. Det kan faktisk høres sånn ut for hun har en grunnteknikk som slagverker som er eksepsjonell. Hun spiller med en nesten «klassisk» teknikk som er litt underlig når hun forteller at det er «Deep Purple» og andre heavy-metal grupper som har inspirert henne. 

Jeg forstår godt at nysgjerrige Jan Holberg ble fascinert av trommespillet hennes. Hun har vært en sensasjon siden hun var 5-6 år gammel og allerede som tenåring spilte hun på en rekke jazzfestivaler i Asia. Nå har hun blitt 28 år, men liten og tynn, og man blir forundret over kraften i spillet på det store trommesettet. 

Det var nesten en rørt Jan Holberg som ønsket velkommen til konserten som han hadde gru-gledd seg til i 10 måneder. De startet med «The Shinjuku shuffle» og det groovet fint av bass/trommer og resten av bandet. Litt grumsete lyd ble merkbar bedre etterhvert og etter å ha spilt av seg litt nervøsitet låt det gromt på scenen. Ikke minst når Jan fikk spille musikk av sine favoritter, The Beatles. Fine og originale arrangementer av gamle Beatles-låter blir aldri feil. Det toppet seg med Paul McCartney`s nydelige «My Valentine» hvor Lene Beate Granheim kom inn og sang praktfullt. 

De spilte etterhvert noen låter av Kawaguchi. Bl. a. en i 13/8-dels takt. Det ble nesten mer en oppvisning enn musikk, men for en teknikk hun har på trommesettet. Spesielt la jeg merke til hennes fine drive. Du ser det på attityden hennes, hun sitter helt frempå stolen og pisker nesten grooven fremover. Bandet skal virkelig ha kredit for å følge henne. I tillegg spilte gitarist Jostein Farstad noen kjempefine soloer. 

Mot slutten av konserten fikk hun en lang trommesolo hvor det tok helt av. Det er bare å gi seg over og når hun ved hjelp av en dobbelpedal nærmest hvirvler på stortrommen rister hele Byscenen i grunnvollene. Det er utrolig hva den spede jenta kan få til og vi får håpe at hun kan inspirere andre jenter til å spille slagverk. 

Holberg & Kawaguchi avsluttet konserten med en herlig Stevie Wonder-hit som swingte fortreffelig. Det skal bli spennende å følge med på hva dette samarbeide kan føre til inn i fremtiden.