Holberg & Kawaguchi

Funkfest pÄ Byscenen med mye spilleglede
Skrevet av
Helge FĂžrde
Foto
Arne Hauge

Jan Holberg har vĂŠrt en litt ensom svale i musikermiljĂžet i Trondheim. Han har gĂ„tt sin egen vei og skapt sin egen «sound» og identitet med et spennende og virtuost el-bass spill. Etter han gikk pĂ„ Liverpool Institute for Performing Arts har han fĂ„tt gode kontakter i musikermiljĂžet i England og har invitert mange dyktige studiomusikere til Ă„ vĂŠre med pĂ„ sine tre soloalbum. Han fikk i 2017 kontakt med trommetalentet Senri Kawaguchi i Japan og reiste omgĂ„ende dit for Ă„ spille inn musikk sammen med henne. Samarbeidet har for det meste foregĂ„tt i studio og det er kjempefint at jazzfestivalen nĂ„ gjorde det mulig for dem Ă„ spille live for fĂžrste gang. 

Har de trommetradisjoner i Japan da? Ja det har de virkelig. Jeg tenker pĂ„ Wadeiko (Teiko) tradisjonen som gĂ„r mange Ă„rhundrede tilbake! NĂ„ vet jeg ikke om Senri Kawaguchi har har spilt denne tradisjonsmusikken, men kanskje lĂŠrerne hennes. Det kan faktisk hĂžres sĂ„nn ut for hun har en grunnteknikk som slagverker som er eksepsjonell. Hun spiller med en nesten «klassisk» teknikk som er litt underlig nĂ„r hun forteller at det er «Deep Purple» og andre heavy-metal grupper som har inspirert henne. 

Jeg forstĂ„r godt at nysgjerrige Jan Holberg ble fascinert av trommespillet hennes. Hun har vĂŠrt en sensasjon siden hun var 5-6 Ă„r gammel og allerede som tenĂ„ring spilte hun pĂ„ en rekke jazzfestivaler i Asia. NĂ„ har hun blitt 28 Ă„r, men liten og tynn, og man blir forundret over kraften i spillet pĂ„ det store trommesettet. 

Det var nesten en rĂžrt Jan Holberg som Ăžnsket velkommen til konserten som han hadde gru-gledd seg til i 10 mĂ„neder. De startet med «The Shinjuku shuffle» og det groovet fint av bass/trommer og resten av bandet. Litt grumsete lyd ble merkbar bedre etterhvert og etter Ă„ ha spilt av seg litt nervĂžsitet lĂ„t det gromt pĂ„ scenen. Ikke minst nĂ„r Jan fikk spille musikk av sine favoritter, The Beatles. Fine og originale arrangementer av gamle Beatles-lĂ„ter blir aldri feil. Det toppet seg med Paul McCartney`s nydelige «My Valentine» hvor Lene Beate Granheim kom inn og sang praktfullt. 

De spilte etterhvert noen lĂ„ter av Kawaguchi. Bl. a. en i 13/8-dels takt. Det ble nesten mer en oppvisning enn musikk, men for en teknikk hun har pĂ„ trommesettet. Spesielt la jeg merke til hennes fine drive. Du ser det pĂ„ attityden hennes, hun sitter helt frempĂ„ stolen og pisker nesten grooven fremover. Bandet skal virkelig ha kredit for Ă„ fĂžlge henne. I tillegg spilte gitarist Jostein Farstad noen kjempefine soloer. 

Mot slutten av konserten fikk hun en lang trommesolo hvor det tok helt av. Det er bare Ă„ gi seg over og nĂ„r hun ved hjelp av en dobbelpedal nĂŠrmest hvirvler pĂ„ stortrommen rister hele Byscenen i grunnvollene. Det er utrolig hva den spede jenta kan fĂ„ til og vi fĂ„r hĂ„pe at hun kan inspirere andre jenter til Ă„ spille slagverk. 

Holberg & Kawaguchi avsluttet konserten med en herlig Stevie Wonder-hit som swingte fortreffelig. Det skal bli spennende Ä fÞlge med pÄ hva dette samarbeide kan fÞre til inn i fremtiden.

Last concert