Den italienske duoen O-Janà var nok ukjent for de fleste, ihvertfall meg, før de kom til Jazzfest for å spille. Men til gjengjeld er dette en konsert vi trolig ikke glemmer.

Sanger Ludovics Manzo har en fortryllende stemme og formidlingsevne som kommer spesielt til uttrykk i de mer dadaistiske partiene. Hennes motpart, pianist og alt-mulig-kvinne Alessandra Bossa, har en veldig kunstnerisk karakter. Hun flyr over flygelet, synther, tracks og et hjemmelaget theremin-lignende instrument, samt synger. De to er rake motsetninger på scenen. Manzo representerer det vakre, flytende og mystiske, Bossa står for det spontane, uforutsette og all galskapen. Dette gir en utrolig spesielt sound, vanskelig å beskrive med ord, men vi var i hvert fall trollbundet av deres tilstedeværelse!

Kombinasjonen eksperimentell improvisasjon og klubb-beats er ikke til å kimse av! Det ligger så mye spenning i denne kombinasjonen, og det virker publikum å kjenne på. Det er som om vi er under vann, alle holder pusten, ingen vet hvor dette vil ta veien, og lyden av O-Janà omringer oss fullstendig. Det var et par nysgjerrige hoder som tittet inn på Knaus under konserten, og for noen ble det som foregikk på scenen litt for meget. Som når Alessandra Bossa reiser seg opp fra flygelet, skriker og gjeper til publikum før hun setter i gang med det jeg tror en improvisert dadaistisk monolog. For de som var så heldige å få med seg helheten i konserten var dette et fantastisk friskt tilskudd, samtidig er det lett å forstå at dette kan virke litt skremmende på noen mindre nysgjerrige lyttere.

Dette er en konsert jeg sent vil glemme. O-Janà må bare oppleves!

Alessandra Bossa – piano, synth og elektronikk,
Ludovica Manzo – vokal og livesampling