Jeg må innrømme at jeg ble litt skeptisk da jeg leste i programmet til jazzfestivalen at Trondheim Symfoniorkester skulle spille musikk av Aretha Franklin og Stevie Wonder. For det første er dette musikk som er svært knytta til artistenes egne tolkninger, men samtidig svært krevende å spille. Nå hadde de riktignok alliert seg med en erfaren dirigent og to fantastiske sangere, men allikevel...

Olavshallen fyltes etter hvert helt opp av et entusiastisk publikum og det var litt av et sceneoppsett som møtte oss. En samling av 70-80 profesjonelle musikere er i hvert fall ikke vanlig i jazzsammenheng. TSO hadde bestemt seg for å bruke «Light music-oppstillingen» på scenen. De kutter litt på antall strykere og plasserer dem på den ene siden og blåsere og komp på den andre. Lyssettingen er superfin og gir spennende dybdefølelse. Dette lover bra.

En tydelig lettet festival-leder Ernst-Wiggo Sandbakk holder en kort hylningstale til sine medarbeidere og sponsorer og forsåvidt også publikum. Heldigvis for oss, er det noen som orker å arbeide med sånt og som Ernst-Wiggo konkluderte: «Vi tar samfunnsansvar». Ære være dere alle sammen!

Dirigent Nick Davies og Julie Dahle Aagård kommer feiende inn på scenen og går rett på musikken. Orkesterforspillet gir oss nesten hakeslepp... for en herlig klang, for et komp og forfriskende driv! Julie kaster seg ut i superhitene; «Think» og «Son of a Preacher Man» og korjentene Ranveig Seljemark og Åshild Mundal følger opp med stilriktige bakgrunner og svar. Plutselig er all min skepsis feid av banen. Dette er utrolig bra og samtidig hører vi hvor nær denne musikken er knyttet til jazz, gospel og blues med sin rytmikk, lekenhet og direkte formidling. Vi blir nærmest overrumplet av Julie med hennes fantastiske versjon av «Natural Woman». Barbente Julie er jo «Natural Woman», som kommer fra steinrøysa på Flatanger og synger og beveger seg som om hun er oppvokst i Harlem. Allerede der fikk vi konsertens høydepunkt for meg.

Hun fortsatte med en nydelig versjon av «Amazing Grace», hvor strykerne fulgte opp med varmt og homogent spill. Hyllesten til Aretha Franklin ble avsluttet med «Respect» og selv om Julie er ganske tro mot originalen så klarer hun likevel å gjøre dette på sin måte. Innleide lead-trompetist, Erik Eilertsen, og saksofonist Kåre Kolve trøkket til med fine soloer som gjorde at symfonikerne plutselig så beundrende opp fra notestativene....herlig stemning.

Julie forlot scenen og orkesteret startet en medley over Stevie Wonder-hit`s. Arrangementet startet forresten veldig originalt med fire celloer alene og utviklet seg naturlig med mange fine detaljer i de forskjellige instrumentgruppene. Genialt skrevet av Øivind Westby, tidligere trombonist i KORK. Ellers var de fleste av de fine arrangementene «blodferske» fra forskjellige arrangører i London.

Endelig entrer Ole Børud scenen og trøkker umiddelbart til med «Higer Ground», «Sir Duke» og «Isn`t She Lovely» på rappen. Det er ikke mange som klarer å synge disse låtene i dette toneleiet, men Børud fikser det. Han synger klokkereint og rytmisk. Artig å registrere at strykerne også er med på rytmikken og vi ser at de koser seg. Det tror jeg kompet også gjorde og særlig når de fikk spille alene den herlige grooven på «Master Blaster». For noen musikere vi har i Trondheim! Trommeslager Magnus Forsberg fyrte av gårde groovene og nærmest styrte hele orkesteret fra sin trommeplass. Jeg må ikke glemme å skryte av de som hadde lydproduksjonen. Så vidt jeg kunne se hadde alle instrumentene egne mikrofoner og da blir det mye å ha kontroll over. Det var strøken lyd der hvor jeg satt, og når man tar med at det var svært kort prøvetid, er det rett og slett imponerende.

Tempoet ble roet litt ned og vi fikk nydelige «As». Ole fikk synge i et litt behageligere leie og den fine stemmen hans kom til sin rett. Strålende! Konserten ble avsluttet med den groovy «I Wish», men publikum reiste seg, trampeklappet og ville ha mer.

Som ekstranummer fikk vi «Once in My Life» hvor Børud sang låta og Julie kom tilbake og lekte seg gjennom en swingversjon som luktet svidd – den dama altså! De gikk rett over i  «You Are the Sunshine of My Life» og plutselig glimtet Børud til med noen fantastiske fraser i de improviserte vampene. Kunne nesten ønsket meg mere av det, men nå var det definitivt slutt.

Det var mange smil å se når publikum gikk ut i årets første sommeraktige kveldsbris. God musikk har en utrolig effekt på folk!