Søndagen starta på best mulig måte for min del. Sammen med fire favoritter, Edvard Hoem, John Pål Inderberg og ungkalvene Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen, blei vi invitert med på en litterær/musikalsk-ekskursjon som de har skjemt oss bort med tidligere også.

Hoem var så «spillekåt» at han var på plass på scena nesten ti minutt før konsertstart. Kanskje var han ekstra spent fordi han skulle lese fra si ferske bok «Felemakaren» – der hans slektning Lars spiller ei viktig rolle.

Det som ikke var nytt, men minst like hyggelig for det, var kjemien mellom de fire. Det blir stadig mer jazz i Hoems bidrag og Inderbergs diktlesing inspirert av Uppdal og Schwitters – eller kanskje ikke – var av sedvanlig høy surrealistisk klasse. 

Musikalsk er trioen av den glitrende og samspilte sorten og som Hoem sa mot slutten: Musikken er det som varer, tar slutt og begynner igjen.