MEST VELLYD FRA ØYVIND BRÆKKE SEXTETT PÅ DOKKHUSET

Men innimellom måtte musikerne få ut litt frustrasjon over den merkelige situasjonen de fleste har opplevd det siste året. De fikk «blåse ut» på minst to komposisjoner som var koronarelatert. Om hva f.eks. møte med plexiglass og nedrullede gardiner kan gjøre med deg, men også en hymne om håpet om bedre tider. Der spilte Øyvind forresten en flott plunger-solo på sin trombone.

Øyvind hadde tydeligvis valgt besetningen i sin sekstett med omhu. Ikke bare er dette noen av landets beste jazzmusikere, men instrumentene de spiller befinner seg alle på den nedre delen av skalaen vår. Her er ingen skingrende trompeter og sopraner!

Det var fantastisk å lytte til de lange, fine unisone linjene med gitar, trombone, tenorsaksofon og bratsj. Noen ganger delte de seg i velklingende flerstemmighet for så å gå tilbake til det unisone igjen. Dette forløpet gikk igjen i flere av komposisjonene. Samtidig som det var vakkert kunne det også bli litt forutsigbart.

Gitaren til Jacob Young er sentral i sekstetten fordi den er det eneste akkordinstrumentet. Han imponerte stort med utrolig fin lyd i gitaren og intrikate spennende soloer, gjerne krydret med litt nennsom elektronisk bearbeiding.

Bárður Reinert Poulsen på bass og Erik Nylander på trommer kompet med god fremdrift og mye rytmisk oppfinnsomhet. Spesielt  imponerte de i noen svært hurtige tempoer. At saksofonen kan være et virtuost instrument beviste Jørgen Mathisen. Han har en frapperende teknikk og spilte noen fine soloer både på sopran og tenorsaksofon.

Det var kanskje bratsjisten Bergmund Skaslien som overrasket meg mest på denne konserten. Vi finner han jo nesten overalt hvor det blir fremført god musikk og han utgjør alltid en forskjell. Nå klarte han jaggu å spille stryk som en blåser. Måten han brukte stryketeknikken til å forandre bratsjklangen slik at den blandet seg med blåserne var unik. I tillegg spilte han noen fine improvisasjoner med god harmonisk oversikt og ekte formidlingsglede.
De spilte for det meste musikk fra sekstettens album «Wilderness» som kom ut i fjor. Det var forholdsvis stramme rammer og man kunne kanskje ønsket seg litt mere variasjon på oppbygningene på hver låt. Man får også en følelse av at de kompliserte harmoniske mønstrene, som ofte består av utvidede akkorder og kromatikk, hemmer solistene litt. Det forløste seg imidlertid på noen fine vamper og det låt nesten litt befriende når hele ensemblet spilte fritt.

Hovedinntrykket man sitter igjen med er et svært velklingende og godt samspilt ensemble, hvor Øyvind Brække har klart å skape sitt eget uttrykk både som trombonist  og komponist.