Lederen for Norsk Kulturråd holdt en fin åpningstale.

Det ble en spesiell konsert som startet lavmælt. Det virket som Madeleine Peyroux og musikerne følte seg litt frem på den store scenen. Det tok imidlertid ikke lang tid før man skjønte at dette kan bli bra, veldig bra. Etter de første pop/cabaret-aktige låtene i en lys og humoristisk tone mørknet stemningen i tekstene og låtvalget. Plutselig synger hun med en innlevelse som gjør at det går kaldt nedover ryggen på en. Det kan minne litt om stemningen i musikken til Johnny Cash eller Leonard Cohen. Det er tydelig at både hun og bandet kan sin singer/songwriter-tradisjon. Hver låt får sin egen stemning. Dynamikken er stor og musikerne er lyttende og leverer samspill og soloer på øverste hylle.

Det er noe fascinerende med denne stemmen. Den består på en måte av lang livserfaring og noe tradisjonelt i bunnen. Selv om uttrykket til tider kan virke litt naivt og viseaktig er det hennes rytmiske lek med tekst og bluesens tilstedeværelse man blir grepet av. Publikum ble etterhvert med på stemningen og det ble en svært hørverdig åpningskonsert.