Rundt midnatt i går møttes to stjernemusikere på Dokkhuset, oppvokst på to forskjellige øyer, Sula (på Sunnmøre) og Madiana (det Karibiske hav). Fra første tone merket man at de koste seg sammen. To øyboere har tydeligvis mye til felles, også musikalsk. Begge har for lengst forlatt øya si og reist rundt omkring i verden og latt seg inspirere av genuin folkemusikk. Ja, de har tatt det enda lengre og latt inspirasjonskilden være grunnlaget for videre eksperimentering med rytmikk og elektronikk. «Sampler» og «laptop» med alle sine muligheter blir derfor et viktig instrument i tillegg til den analoge trompeten og perkusjonen. De spiller gjerne inn egne loops der og da som blir utgangspunkt for improvisasjonene. Dette kan fort blitt statisk men disse utøverne gjorde det med en slik musikalitet og presisjon at det løftet musikken til et nytt nivå.

Nils Petter Molvær har en egen evne til å skape lyrisk og spennende musikk der pausene blir like viktige som tonene. Hans improvisasjoner er ofte fortellende, som en god historie, gjerne med mye fin modal melodikk og overraskende kontraster med både dissonanser og konsonanser. Han bruker hele trompetens register og varierer ofte trompetklangen med «harmonizer» eller «delay» på en slik måte at det rett og slett er en fryd å høre på.

Etter å ha opplevd fantastiske Mino Cinelu live for første gang forstår jeg godt at omtrent alle vil ha han med i sine orkester. Ja, han er vel egentlig et helt orkester alene. Hans «time» er overveldende. Når han spiller sammen med sine egne loops klarer han å få til en rytmisk spenning som det er sjelden man får oppleve. Han bruker et delikat utvalg av perkusjons instrumenter og kan trollbinde oss bare ved å spille på et triangel eller med en stikke på noen små rytmeegg.  Hele tiden er det musikaliteten og rytmikken som styrer det spektakulære og virtuose. I tillegg synger han og spiller gitar bra. Spesielt la jeg merke til et elektronisk perkusjonsinstrument som ga både spennende rytmiske lyder og melodiske klanger. 

De spilte sammen som duo for første gang og det var tydelig at de følte seg litt frem på hverandre. Men det gjorde konserten spennende også for oss tilhørere, som klappet dem frem til flere ekstranummer. Den originale instrumentsammensetningen ga et klart, åpent og til tider himmelsk lydbilde!  

Dette var helt sikkert bare starten på et duoprosjekt som kan gå inn i musikkhistorien.

Takk til Jazzfest som gjorde det mulig.