Det er lørdag ettermiddag, byen er farget rød av Jazzfest-flagg. Hver eneste stol i Dokkhuset Bar er tatt, publikum sitter opp langs trappa, og mange må nøye seg med å høre konserten rundt hjørnet. På scenen står bandet Lully, en gjeng unge lovende fra jazzlinja på Sund Folkehøgskole, og mange skuelystne vil høre noen av musikerne som vil fronte norsk jazz fremover. 

Sekstetten oser av spilleglede fra første stund. Med en blanding av egenskrevet materiell og egne tolkninger på gamle låter får publikum servert en variert konsert. Låtmaterialet er melodisk, og frontrekka med Liva Skjerdal på vokal, Evelina Innervik på fløyte og Jørund Solli Os på tenorsax låter veldig pent. Vokalen formidler tydelig og godt til et lydhørt publikum. Innervik på fløyte viser en trygg forankring i folkemusikken, hun har en varm og fin tone og fine improvisasjoner, og det ryktes hun skal til en av landets utøvende jazzlinjer til høsten. Solli Os fanger publikum i saksofonintroen til siste låt som er tydelig forankret i canadisk folkemusikk. Han spiller sårt men selvsikkert, og virker inspirert av hva som skal komme videre. 

Det er tydelig at skjæringspunktet mellom jazz og folkemusikk er tettere enn før. Man ser mer og mer av dette på festivaler over hele landet, og noen av landets mest omtalte unge musikere opererer akkurat i dette segmentet. Lully passer godt i dette skjæringspuntket, kompgruppa er viser at de takler det meste. Lavrans Lein på piano, Atle Måseide på bass og Linnea Kierulf på trommer får jazzfoten i publikum til å gynge. De er godt konsentrerte, men det er tydelig de koser seg på Dokkhusets intimscene. På kontrabassen kan vi tyde teksten "dette er bare starten". Enig, dette er nemlig bare starten på hva disse ungdommene skal vise oss i årene som kommer. Vi gleder oss til å følge dere videre!