Stemningen på Moskus i Olav Tryggvasons var spesielt god denne onsdagskvelden. Når det i introduksjonstalen blir spurt om Moskus like gjerne kan gå for å være “Trondheims kuleste spillested”, og påstanden utfordres av en publikummer som hevder at det rett og slett må være Norges kuleste spillested, om ikke Europas, så sitter man med en følelse av at man er på rett sted til rett tid. Baren rommer et tettpakket publikum som alle er klare for konsert med selveste Linda Fredriksson - Finlands nye jazzkomet.

For det er virkelig som å bli fraktet til en annen galakse i dét første strekk settes i gang. Mikael Myrskog fanger publikums oppmerksomhet med klanger fra en rhodes og en moog stablet oppå hverandre, og effektpedaler som tøyer tonene i alskens retninger. Første frase Fredriksson spiller er melodien på ”Clea”, som riktignok er siste låta på debutalbumet “Juniper”, som kom ut i 2021. Etter kort tid slenger Olavi Louhivuori seg på med lyttende og presist trommespill, og Mikael Saastamoinen lager et drone-landskap med overtoner fremkalt av pedaler. Bandet spiller først to låter koblet sammen av lange, dynamiske soloer der musikerne får utfolde seg, og det er åpenbart rom for både luft og fres. Bandet i sin helhet samles der urbane uttrykk møter naturens språk, og skaper et både mildt, heftig, rått og sårt sound.

Fredriksson veksler mellom å spille alt fra sangbare egenkomponerte melodier til surklete og grungy strekk på barytonsaksofon og altsaksofon. Spesielt på baryton skapes det en fin kontrast i lyden av lyse innpust og fyldige toner med sterke anslag. Komposisjonene har blant annet hentet inspirasjon i naturen, og flere av låtene er dedikert til enten mennesker eller øyeblikk der klarhet og takknemlighet har vært fremtredende. Bassist Saastamoinen spiller til tider fryktelig groovy, og noe av driven i musikken er bruken av kontraster som alle fire virker bevisste på. Trommeslager Louhivuori spiller crisp, lekent og svært dynamisk, og spesielt kult var bruken av visper med tamburin festet på high-hat. Med et bredt smil om munnen avslutter Louhivuori en fabelaktig trommesolo som geleider publikum inn i låta “Transit in the Softest Forest, Walking, Sad, No More Sad, Leaving”. Bandet applauderes tilbake på scenen, og bruker på aller siste låt en loop av et gitarriff spilt inn på forhånd som grunnlag. Dette blir låta “Lempilauluni”, som så fint oversettes til “Min favorittsang”. For en atmosfære!

Juniper reiser Irland rundt i juni, som blir deres neste turné. Jeg er ordentlig glad jeg fikk sett og hørt dem, og anbefaler sterkt en reise til Irland om du ikke rakk dem denne gang.