Det ble en aldri så liten crossoverkveld da Martin Myhre Olsen med NTNU Jazzensemble tolket musikken til Stargate, skrevet for deres internasjonale artistportefølje. Det startet med Rihanna og Stargates «Please don't stop the music», en låt som var innom flere sjangre; pop, funk, tradisjonstro swingbasert  storband og fusion. Deretter en Beyonce-låt osv. 

At syntheziseren har fått gledelig mye rom i dette konseptet, har tilført det konvensjonelle storbandkonseptet en ny type solistinnslag og spennende ambiente baktepper. Dette er egentlig noe som er helt naturlig. Synth-pioneren Joe Zawinul lot seg sterkt inspirere av den tradisjonelle storbandmusikken og Duke Ellington, blant annet. Det er flott med et konsept der tradisjonen blir utfordret med nye- og annerledes sounder, lyder og effekter, både som kontrast, og som en utvidet klangpalett mot det rene akustiske bildet. At dette provoserer en og annen storbandpurist, får bare stå sin prøve. Her er det gjort på en smakfull måte og med kunnskap og forståelse for storbandmusikken som sådan og dens lange og stolte tradisjon. 

NTNU ensemblet er dessuten et særegent storband som har en ekstra stor stilmessig diversitet og bakgrunn hva musikere angå. Hver og en musiker sluser inn sine personlige kvaliteter i storbandtradisjonen, en tradisjon som i et historisk perspektiv må sies å være en smule «striglet» og forhåndsbestemt med tanke på uttrykk. Denne, la oss si «oppmykingen», NTNU-musikerne gir storbandmusikken, vitaliserer stilen og bidrar til dens overlevelse som kunstuttrykk, vil jeg hevde. Man er fullt klar over at man står på skuldrene til giganter som Ellington og Basie med flere, men du verden så forfriskende det er å høre nye grep. Og det tror jeg de gamle storbandkongene får med seg fra sin jazzhimmel - og bifaller!

Hatten av for Martin Myhre Olsen som har tatt oppdraget skikkelig på alvor og levert en av de mest vellykkede «ung komponist arrangerer trøndersk pop-rock»-satsingene siden starten i 2011.