Molvær tok oss tilbake til fremtiden

En fantastisk nytolkning av et av norsk jazz’ store mesterverk satte et kraftfullt punktum for årets Jazzfest.

Det er sterk følelse av forventning i rommet, minuttene før konsertstart lørdag kveld.

Byscenen er uvanlig mørklagt, og den langsomme elektroniske pulsen fra Jan Bang og DJ Strangefruit (Pål Nyhus) ligger som et teppe over publikum, som et forvarsel om hva som venter oss.

Et elektronisk hiphop-groove kommer i gang så snart musikerne er på plass, og får deilig tyngde og driv da trommisene Rune Arnesen og Per Lindvall tar over bak hvert sitt sett. Hvorfor har ikke flere band to trommiser, noterer jeg meg.

Eivind Aarsets gitarslør utfyller de mørke lydkulissene til Bang, over Audun Erliens tunge, repeterende basslinje. Og høyt i toppen – ikke den blanke stjerne, men Nils Petter Molværs trompet med temaet fra «Song of Sand», som en kjølig kontrast til resten av lydbildet. Vi er i gang.

«Khmer» (1998) var et av albumene som fanget noe av tidsånden på slutten av 90-tallet. Timingen kunne ikke vært bedre. Miksen av mørk klubbestetikk, tyngden fra triphop, og elektronisk rastløshet åpnet nye dører for hva norsk jazz kunne være. Men det var også noe med følelsen albumet ga. Mørket, den visjonære energien, og at dette var «the shape of jazz to come». Slik kjentes det i hvert fall den gang.

Ikke minst ga «Khmer» Molvær et helt nytt publikum, ved å gjøre jazz hipt for den yngre generasjonen, og det resulterte i festivaljobber verden rundt. Mitt første møte med «Khmer» var på Roskildefestivalen samme år som plata kom ut. Albumet gjorde Molvær til jazzstjerne.

Det er tre år siden albumet feiret 25-årsjubileum, og siden har det gått sin seiersgang på alle de norske og mange av de europeiske jazzfestivalene. Det var på høy tid at prosjektet også kom til Jazzfest og Trondheim.

Slik hørtes altså fremtiden ut på slutten av 90-tallet, tenker jeg under konserten. For musikken slynger oss selvsagt tilbake i tid, men dette er langt fra en ren repetisjon av gamle bragder. Det er ikke bare mimring. Molvær er en kunstner i bevegelse, og nytolkningene gjør materialet både tøft og relevant, selv om det ikke lenger føles banebrytende.

«Platonic Years» drives fram i et rytmisk, nesten funky landskap, med Molværs svevende trompet i direkte dialog med Aarsets rytmiske gitarspill. På slutten av låta får Aarset fritt spillerom og fyller lokalet med tung, industriell gitarvreng. Den påfølgende «Kakonita» fra albumet «Solid Ether» (2000) har langt mer lyriske og myke kvaliteter, uten at intensiteten i settet faller.

Det er en sprekk i sceneteppet der lyset kommer inn, og de harde kontrastene i lyssettingen underbygger stemningen i konserten gjennom kvelden. Motlys er stemningsskapende, men irriterende i lengden.

Mens Bang bidrar til å bygge det majestetiske lydbildet og styrer den elektroniske dramaturgien, tilfører Nyhus friksjon og rytmisk uro.

- DJ Strangefruit, roper en publikummer mellom to låter halvveis i settet. Molvær benytter anledningen til å introdusere også resten av bandet.

Tittelsporet fra «Khmer», «On Stream» og ikke minst den dubtunge «Ligotage» blir høydepunkter i et sett som godt kunne vart enda lenger enn de 90 minuttene vi får. Heldigvis blir det ekstranummer.

«Maja» er oppkalt etter Molværs datter, men het opprinnelig «Little Indian» da den ble utgitt på «np3» (2002), som sammen med «Khmer» og «Solid Ether» utgjør hans suksesstrilogi fra perioden. Det blir en vakker og rolig avrunding, og et glimt av den mer lyriske retningen Molvær beveget seg inn i etter «Khmer».

Anmelderen rullet terningkast 6