Lørdag, omtrent halv ni på kvelden, ble baren på Alma’s fylt av både skjøre og harde toner fra det relativt nyoppstartede bandet Kvifor. Med pianist Hedda Örnsten og felespiller Lars Viljo Fauske i front (det er de som står for komposisjonene) er også dette et band med utspring fra jazzlinja, som har sin beliggenhet i byens indre. Ellers utgjør vibrafonist Lina 

Vindenes, bassist Oskar Myhre Hvidsten og trommis Gustav Tornberg resten av kvintetten, som jeg tror fortsatt bare spiller sin andre eller tredje konsert i byen. Fersk vare, altså. 

I konsertbeskrivelsen står det at komposisjonene henter inspirasjon fra det menneskelige livet, og det med musikere med bakgrunner fra moderne jazz og nordisk folkemusikk. Noe svulstig kanskje, dette med “det menneskelige livet”, men det oppleves likevel passende etter å ha hørt kun fire låter. Kvifor løfter oss opp og over, og drar oss med ned, vi følger dem som én organisme, og det er deilig å få duve med i dette spørrende, undrende som bandet ironisk nok har ved seg. Örnsten tegner fine melodiske linjer, og lager tonale landskap Fauskes fele kan bade og svinge seg i. Melodiene danser lett over et teksturfylt og fyldig lydbilde supplert av Hvidstens bass og Tornbergs cymbaler. De to sistnevnte trer for så vidt ut av sine tildelte roller som komp-instrumenter, og strekker seg enda litt lenger for å lage lange linjer, for å smelte sammen, for å drive framover. Også Vindenes, som slår mykt, men treffer hardt med sitt fargeleggende og stemningsfulle spill. Musikken er på sin måte kontrastfylt: den er både sårbar og trygg, både vakker og vond. Det finnes en balanse i dette som skjer mellom dem, de beveger seg sammen og som én enhet, rytmisk, melodisk og improvisatorisk. 

Med messende harmoniske underlag, soloer som gir fart, og den emosjonelle bølgedalen vi følger dem i, er det lett å bli oppslukt i dette hypnotiske bandet. Og likevel er de jo bare 5 stykker som tilbringer mesteparten av tiden sin inne på små øvingsrom i Krambugata 12. Kanskje er det noe av dette som gjør konserten såpass kraftfull, og at man også som lytter umiddelbart trekkes inn i spørsmålet; Kvifor?