Sinne Eeg Group
Sinne Eeg Group på Dokkhuset. Foto: Arne Hauge

SINNE EEG GROUP SKAPTE GOD GAMMEL JAZZFEST-STEMNING PÅ DOKKHUSET

Jazzpublikummet i Trondheim lar seg ikke be to ganger og møtte fulltallig opp når myndighetene nå endelig åpnet opp. Plutselig satt vi tett i tett og det var en spent stemning i lokalet da Ernst Wiggo Sandbakk kjapt og informativt ønsket publikum tilbake og «Jazzfest Exclusive» kunne ønske  Sinne Eeg Group velkommen - etter fire avlyste forsøk!

De åpnet forrykende med en heftig versjon av «My Favorite Things». Full av taktskifter og fine vokale detaljer. Sinne Eeg er ikke en sangerinne som lukker øynene og «går inn i seg selv». Nei hun henvender seg direkte til publikum nesten på skuespillervis. Det er formidling uten fakter og teksten blir artikulert klokkeklart. Hun vender og vrir på toner, ord og fraser og virkelig leker seg med tekst og melodi.

De roet litt ned med «The Beauty of Sadness», (tekst: S. Eeg) og det slo meg at hun har denne evnen til å gripe stemningen i en sang/tekst og holde den over lang tid. Publikum var helt med og man kunne høre den berømte knappenålen. Trommeslageren hadde funnet frem vispene og nå fungerte det bedre lydmessig også.

Ja, det kunne nesten virke som om både bandet og lydteknikeren ble litt overrasket over at akustikken forandret seg da det plutselig ble fullt hus. 

Det var effektfullt når hun sang a cappella hele «It Might As Well be Spring». Da kompet endelig kom inn var tonaliteten perfekt og pianist Jacob Christoffersen briljerte med en spennende improvisasjon, noe han forøvrig gjorde på flere av låtene. Det kunne nesten virke som om stemningen blant publikum steg, kanskje fordi musikerne klarte å formidle tanken på at det snart er vår.

Sinne er kanskje først fremst en fantastisk formidler av «The American Songbook»» men hun komponerer også sanger selv i flere sjangre. Hun fortalte oss at hun var en svært nysgjerrig person, som ofte ble inspirert av genuin countrymusikk og folkemusikk fra hele verden. Halvparten av sangene hadde hun enten komponert eller skrevet tekstene til selv. I en fin latinlåt, som var en hyllest til en barista, (fikk ikke med meg tittelen), fikk hun virkelig vist hvor dyktig hun er med scat-sang. Tydelig inspirert av Ella Fitzgerald, men hun tar scattingen lengre og det blir nesten som å høre en instrumentalist. Melodiøst og med en imponerende harmonisk oversikt, kanskje ikke så rart når man vet at hun har spilt altsaxofon som ung.

Fint var det også når hun på sin egen «Silence» virkelig trøkket til og brukte hodeklang nesten som en klassisk sanger. I det hele tatt har stemmen hennes et imponerende klangspekter som gjør at det aldri blir kjedelig å lytte til. Man kan godt forstå at hun vekker oppsikt hvorhen hun opptrer, Los Angeles, Tokyo, Madrid eller København.

Et av konsertens høydepunkt for meg var når de fremførte Michel Legrands praktfulle «The Windmills of Your mind». Teksten er skrevet av Alan og Marilyn Bergman. Marilyn døde i januar og musikerne tilegnet denne versjonen til henne. Nydelig fremført.

På seksti og sytti-tallet, altså i forrige århundre, var det mange amerikanske jazzmusikere som slo seg ned i København. Bl.a. Dexter Gordon, Ben Webster, Kenny Drew og Stan Getz. De spilte mye med danske musikere, som igjen førte til et skyhøyt nivå blant musikerne. Spesielt i det vi liker å kalle tradisjonell «mainstream-jazz». Det høye nivået er så blitt videreført av den neste generasjon musikere. Sinne Eeg og hennes medmusikere kan være et bevis på akkurat det. Riktignok har både bassist Lennart Ginman og trommeslager Jukkis Uotila finsk opphav, men de har arbeidet som musikere i Danmark i mange år. Det er noe bunnsolid over spillingen som handler om tradisjon og erfaring.

De avsluttet med en herlig blues «Better That Anything» og publikum ga seg ikke før det ble ekstranummer. Det ble en selvkomponert long distance-kjærlighetsang og jeg tror at absolutt alle gikk fornøyde hjem i den fine vinternatta.

Takk til Jazzfest – som aldri gir opp!

 

Skrevet av Helge Førde