Vokalisten, gitaristen og låtskriveren Judith Hill (40) er blant de mange jeg hørt om, men lite av. Når hun har vært korist med giganter som Michael Jackson og Stevie Wonder, så er det mer enn garanti god nok for at stemmekvaliteten er det lite å utsette på - og det var det da heller ikke.

Likevel er det kanskje slik at det er en grunn til at Hill har fått sin berømmelse som akkurat det - korist. Ikke det aller minste gæernt med det, men det å stå lengst fremme på scena og i rampelyset med eget stoff i rundt 90 minutter er noe helt annet.

Hill synger heftig i et funk-, blues-, r&b- og soul-landskap, men låtmaterialet hennes er ikke av det veldig minneverdige slaget. Hun spiller også helt ok gitar, men bandet hennes med mor på tangenter og far på elbass - jo da, det stemmer - og en helt grei, men heller ikke mer, familevenn på trommer, holdt dessverre ikke mål. Jeg kan på rappen plukke ut ti norske band som kunne ha løfta Hill til steder de tre hun hadde med seg ikke makta - Spirit in the Dark med Anders Engen, Audun Erlien og David Wallumrød er bare et eksempel.

Uansett så er Jazzfest godt i gang og høydepunktene står i kø heile uka til ende. Æ gler mæ, som de sier her i Trondheim.

For ordens skyld: Jazzfest skal ha all mulig slags takk for at det er mulig for meg å besøke den flotte festivalen i den fine byen.