Francesca Tandoi "Bop Web"
Bare det å ankomme Trondheim igjen og bli møtt av en rekke Jazzfest-bannere og ikke minst mange hyggelige mennesker på gater og streder og på klubber og i konsertlokaler, vekka både gamle minner samtidig som det nok en gang fortalte meg hvor viktig, inspirerende og direkte livgivende slike opplevelser er. Våren er på vei og det gjør nesten ikke det aller minste med en regnskur eller to. Det gjør godt å kjenne på at det er tri heile dagar igjen med store opplevelser og fine møter med gamle venner og sikkert noen nye bekjentskaper.
Den første dagen bød kveldsskiftet på et møte med et helt nytt bekjentskap for min del. Den italienske pianisten Francesca Tandoi (39) og hennes framifrå trio med Giovanni Campanella på trommer og Stefano Senni på bass sørga for noe av det hyggeligste jeg vet om, nemlig at ut av ingenting kom det som likna på en liten åpenbaring.
Jeg vet ikke ikke Tandoi bekjenner seg til munnhellet bebop is spoken here, men det var uansett det som skjedde. I bånn for alt hun fortar seg musikalsk ligger et musikalsk ideal med røtter i stilskapere som Oscar Peterson, Dizzy Gillespie og Ahmad Jamal. Tandoi har tilegna seg en voldsom teknisk kompetanse og det er en klangrikdom i universet hennes som minner om de de aller største.
Tandoi besitter også en harmonisk, rytmisk og historisk oversikt som er av typen sjelden og når trioen åpenbart er så samspilt som de viste den begeistra menigheta, så blei dette en hjertevarmende time og vel så det.
Med et repertoar bestående av Gillespies "Tin Tin Deo", "Lush Life", Jobims "Agua de Beber", Debussys "Arabesque", Jamals "Night Mist Blues", flere egne låter og den italienske klassikeren "Caruso" av Lucio Dalla, viste Tandoi oss bredden i sin musikktilnærming. Hun sang også fint på et par låter - både på engelsk med en sjarmerende italiensk aksent og på italiensk - totalt uten aksent.
Hennes medsammensvorne, bassist Senni er forresten hennes ektemann også og fikk tankene i retning av Eliane Elias og Marc Johnson - et annet piano/bass-ektepar, holdt definitivt samme klasse som Tandoi og samspillet var deretter - av klasse skyhøyt.
Lite er så tilfredsstillende, i musikksammenheng i alle fall, som å bli presentert for nye artister med noe heftig på hjertet. Francesca Tandoi hadde mye musikk og hjerte å dele med oss.