Way Out West, DIGS
Fredagskvelden kunne ikke vÊrt avrunda pÄ noe spesielt bedre vis enn sammen med trioen Way Out West, det vil si Hermund NygÄrd pÄ trommer, Atle Nymo pÄ tenorsaksofon og Magne ThormodsÊter pÄ bass.
Dessverre blei det av smittevernÄrsaker en konsertkollisjon med Elephant9 og av de umulige valg mennesket utsettes for, falt avgjÞrelsen denne gang pÄ det akustiske alternativet. à rsaken hadde absolutt ingenting med forventa kvalitet Ä gjÞre, men Elephant9 har jeg hÞrt live flere ganger, mens dette ville bli det fÞrste livemÞtet med hyllestbandet til Sonny Rollins trio-univers.
Skiva til Way Out West, som blei sluppet like fĂžr kongeriket stengte ned i mars, mer enn antyda at dette var musikk og et uttrykk disse tre langt framskredne musikantene â alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim â har et mer enn inderlig og sterkt forhold til.
Rollins debuterte med sin pianolĂžse trio med Ray Brown pĂ„ bass og Shelly Manne pĂ„ trommer i 1957 â et band med et uttrykk som har prega mangt og mye siden den gang.
NÄ med de fleste jobber/konserter avlyst, sÄ opplevelse det nesten som om kalvene blei sluppet ut pÄ vÄrbeitet denne kvelden. Mer spillesugne og tilstede er det sjelden man opplever et band og enkeltmuskere.
De spilte seg gjennom hele skiva med blant andre «Old Cowhand» og «Freedom Suite», ThormodsÊters «Eleven» og plussa pÄ med «What Is This Thing Called Love», «Sonnymoon for Two» og en herlig liten avskjedspresang med en medley bestÄende av «DonŽt Stop the Carnival/St. Thomas».
Dette var enkelt og greit en livgivende og inderlig time med tre av vÄre beste menn som spilte sin musikk for oss. Det var pÄ ingen mÄte kaldt da vi rusla ut i den hustrige novembernatta etter dette pÄfyllet.
Skrevet av Tor HammerĂž - les mer her
