Fredagskvelden kunne ikke vært avrunda på noe spesielt bedre vis enn sammen med trioen Way Out West, det vil si Hermund Nygård på trommer, Atle Nymo på tenorsaksofon og Magne Thormodsæter på bass.

Dessverre blei det av smittevernårsaker en konsertkollisjon med Elephant9 og av de umulige valg mennesket utsettes for, falt avgjørelsen denne gang på det akustiske alternativet. Årsaken hadde absolutt ingenting med forventa kvalitet å gjøre, men Elephant9 har jeg hørt live flere ganger, mens dette ville bli det første livemøtet med hyllestbandet til Sonny Rollins trio-univers.

Skiva til Way Out West, som blei sluppet like før kongeriket stengte ned i mars, mer enn antyda at dette var musikk og et uttrykk disse tre langt framskredne musikantene – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – har et mer enn inderlig og sterkt forhold til.

Rollins debuterte med sin pianoløse trio med Ray Brown på bass og Shelly Manne på trommer i 1957 – et band med et uttrykk som har prega mangt og mye siden den gang.

Nå med de fleste jobber/konserter avlyst, så opplevelse det nesten som om kalvene blei sluppet ut på vårbeitet denne kvelden. Mer spillesugne og tilstede er det sjelden man opplever et band og enkeltmuskere.

De spilte seg gjennom hele skiva med blant andre «Old Cowhand» og «Freedom Suite», Thormodsæters «Eleven» og plussa på med «What Is This Thing Called Love», «Sonnymoon for Two» og en herlig liten avskjedspresang med en medley bestående av «Don´t Stop the Carnival/St. Thomas».

Dette var enkelt og greit en livgivende og inderlig time med tre av våre beste menn som spilte sin musikk for oss. Det var på ingen måte kaldt da vi rusla ut i den hustrige novembernatta etter dette påfyllet.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her