Fokus: Kyle Eastwood
10. mai – Cinemateket

Festivalens aller første arrangement fant sted på det fine nyoppussede Cinemateket i Olavshallen. 

Det ble et meget hyggelig møte hvor Cinematekets daglige leder Svein Inge Sæther førte en god faglig samtale, om Kyles karriere, forhold til filmmusikk, forhold til hans far og mye mere.

Samtalen tok utgangspunkt i Kyles oppvekst i et meget musikkinteressert hjem, og han dro oss gjennom studietida og de første årene som profesjonell musiker på 90-tallet, da han spilte med ulike band på klubber bl.a. i LA og New York, og over til karrieren som filmmusikkomponist. Mest fokus fikk naturlig nok Cinematic-albumet og -konserten, og Kyle snakket om utvalget av låter - som spenner fra Henry Mancinis Pink Panther-tema fra 1963 til Adeles Bond-låt Skyfall fra 2012 - og hvordan han har jobbet med dem og arrangert dem for sin egen kvintett.

På tampen slapp unge studenter fra NTNU Jazzlinja til med en spørsmålsrunde. En flott opptakt til en enda superfin konsert samme kveld.

Kyle Eastwood – Cinematic
10. mai – Dokkhuset

Kyle Eastwood og hans kvintett dro i gang årets Jazzfest 2022 på Dokkhuset med sitt konsept «Cinematic», hvor de tar for seg kombinasjonen film og musikk. Amerikanske musikere har en enorm arv å ta av når det gjelder amerikanske filmkomponisters fantastiske innsats gjennom mange tiår. Faktisk gjorde hans far Clint sin regissørdebut med thrillerfilmen «Play Misty for me» i 1971, hvor en scene ble lagt til et festivalområde der selveste Cannonball Adderleys jazzgruppe spilte i bakgrunnen. Og nå gjør sønnen Kyle sin versjon av det samme formatet i et kanskje mer retrohistorisk perspektiv. 

Kvintetten er stilmessig fundert i moderne bop/mainstream jazz og veldig samkjørt og kompetent musikalsk. Det fine med filmmusikkskatten er at utgangspunktet for improvisasjon blir litt annerledes med tanke på drama, og at musikerne kan gå inn i mer ubundne formmessige utbroderinger enn for eksempel i den mer stramme standardlåttradisjonen. Jazzen er på mange måter en omnivor - et altetende vesen som tar til seg hva det kan være, fordøyer det og maler det så ut på sitt egne stilistiske vis. Og det er uten tvil en dypt anlagt amerikansk grunntone i det Eastwood og han kumpaner presenterer stramt og strukturert. De veksler mellom swing og funk på en utadvendt groovy måte, uten å bli hemmelig eller mystisk på noe vis. De legger til grunn en dyp respekt for musikken som opprinnelig var ment å ledsage bilder og historier vi alle har opplevd på kino og TV-skjerm. Det var virkelig på tide at noen tok tak i den amerikanske filmmusikktradisjonen og alle dens fantastiske temaer som historisk sett er blitt internasjonalt folkeeie. Det gjorde Kyle Eastwood han medmusiker på en ypperlig måte. Og selvfølgelig fikk vi høre Henry Mancinis «Pink Panter» i flott jazzpels som et fullverdig ekstranummer.

Jazz trenger gode låter og stoff med stort potensial for å kunne blomstre - og det har angloamerikanske filmmusikken til de grader vist under festivalens første - av forhåpentlig mange gode, kommende konserter.

Kyle Eastwood - bass
Andrew McCormack - piano
Chris Higginbottom - trommer
Quentin Collins – trompet og flygelhorn
Brandon Allen - saksofon

Skrevet av Ove Bjørken.

Petters Jazzjam feat. Erling Aksdal
10. mai - Lokal Scene

Forventningene er høye på Lokal Scene tirsdag kveld. I god tid før showet starter fylles lokalet opp med folk som har kommet for Petters Jazzjam feat. Erling Aksdal. Petters Jazzjam er en svært populær jamserie blant Trondheims jazzinterreserte, og i kveld er det ekstra spennende, for åpningsbandet ledes av ingen ringere enn Erling Aksdal. Aksdal, lederen for Jazzlinja ved NTNU, pianist, pedagog, organisator, kulturpolitiker og sanger har nemlig nettopp mottatt Norsk Jazzforums hederspris, den aller første av sitt slag for sitt arbeid, og det skal selvsagt feires med en jam av de sjeldne. I salen er det stappfullt av både ivrige jammere og tilhørere i alle aldre, og når den ikoniske åpningsvignetten setter i gang og jamvært Petter Dalane legger på sprang rundt i rommet blir han møtt med begeistring fra tilhørerne. En etter en kaller han åpningsbandet inn på scenen, et band bestående av skikkelige jazzveteraner: Tom Olstad, Sigurd Ulveseth, Vidar Johansen, Odd Riisnæs og hedersmannen selv; Erling Aksdal. De åpner med låta Green Street (Aksdal), med tendenser til allsang fra første rad når de spiller melodien.

De avslutter åpningssettet med St. Thomas, og i løpet av låten byttes hele bandet ut med jammere fra salen, deriblant undertegnede som hiver seg opp på scenen med sin trofaste trombone. Nå er det jam, og både studenter og etablerte jazzmusikere på tvers av generasjoner møtes på scenen for å spille sammen. Aksdal og Ulveseth returnerer opptil flere ganger i løpet av kvelden for å kvittere med festlige scatte-soloer. Det er allikevel et lite knippe med musikere som enda ikke har inntatt scenen, så Dalane tar saken i egne hender og inviterer de opp på ønske fra salen: Ståle Storløkken, Tone Åse og Eirik Hegdal, som sammen med Andreas Svabø og Stian Eismann bergtar alle tilhørere med en fantastisk versjon av en standardlåt som undertegnede må erkjenne å ikke dra kjensel på. Dalane avslutter kvelden med en inderlig oppfordring om at vi må fortsette og møtes til jammer på tvers av generasjoner, noe undertegnede akter å følge opp videre gjennom festivalen.

Erling Aksdal – piano
Vidar Johansen – sax
Odd Riisnæs – sax
Sigurd Ulveseth – bass
Tom Olstad – trommer

Skrevet av Peter Robertstad

 

 

Fokus: Yuri Daniel
11. mai – Cinemateket

På formiddagen samles det en liten gruppe med studenter og interesserte på Cinemateket for workshop med en brasilianske bassisten Yuri Daniel, som besøker festivalen som bassist i Jan Garbarek Group. Det er kun noen få til stede til å begynne med, men det er kanskje ikke så rart, for en betydelig del av byens jazzstudenter er travelt opptatt til forberedelsene til kveldens konsert med NTNU jazzensemble. Men utover seansen fylles det også gradvis opp med flere nysjerrige deltakere.

Yuri starter workshopen med en liten solo performance sammen med et forberedt track med samples han har samlet av en regnværsdag i Brasil og innslag av en indiansk rytmesirkel. Sammen med innspillingen og bruk av looping lager dekker han hele lydbildet, og bruker bassen både som et melodisk, harmonisk og rytmisk instrument. Dette blir også et slags tema for den oppfølgende samtalen, der han – til tross for å streve litt med engelsken – får frem at vi musikere er nødt til å strekke oss forbi vår intuitive rolle, enten vi er blåser, bassist eller sanger, og kunne ta alle mulige innfallsvinkler når vi spiller, som han videre demonstrerer med en kort solo.  

Deretter trekker han frem låta «Sina», av Djavan, som eksempel på å lære av, og spille med innspillinger. Han inviterer deltaker og bassist Eskil Bruntvedt opp og setter i gang en jam med to el-bassister over innspillingen, for videre å snakke om låtens akkorder, melodi, rytme, skalaer og sterke akkordtoner. Budskapet er klart: Alt ved låten er viktig! Avslutningsvis spiller de to bassistene en spontan duo-versjon av Miles-låta «Solar».

Skrevet av Peter Robertstad

Aperitif-konsert: Kenneth (elever fra Trøndertun)
11. mai - Bar Passiar (Dokkhuset)

Onsdag ettermiddag, en snau time før NTNU Jazzensembles tradisjonsrike Jazzfest-konsert står det en god gjeng med unge jazzmusikere i Bar passiar. Dette er bandet Kenneth, som er jazzklassen ved Trøndertun Folkehøgskole. Rundt i rommet sitter det foreldre, venner og andre tilhørere med kaffekopper og vinglass klare for konsert.

Kenneth spiller egenkomponerte låter, der de ulike musikerne har tatt med seg ideer, og jobbet frem låter i fellesskap. Låtene er godt gjennomarbeidet med god oppbygging og alle musikerne får sin plass til å skinne, skjønt soloene kunne gjerne fått enda litt mere plass. Lydbildet er stort, klingende og groovy. Det er også flere som multiinstrumentalister i bandet, da både saksofonist og pianist tidvis trakterer hver sin gitar. Bandets inspirasjonskilde, keyboardist Kenneth Lien sitter på siden av scenen med laptop og to keyboards iført det som muligens er verdens raskeste solbriller. Utover i konserten strømmer det gradvis til med nye tilhørere, som ender opp stående på siden, og en god gjeng som står rett utenfor vinduet, trygt i ly for regnet.

Marie Vikingstad, Aurora Saltvik og Johanne Regine Svendsberget - vokal
Fredrik Bohmann Nerli og Sondre Brandlistuen - gitar
Ådne Nordbø - gitar og saxofon
Ludvik Jæger og Tristan Jyrki Dahl - trommer og perkusjon
Elias Lein Staven - bass
Kenneth Lien - keyboard

Skrevet av Peter Robertstad

Vebjørn Mamen vs. Astrid S m/ NTNU Jazzensemble
11. mai – Dokkhuset

Når en 15-hodet jazzorganisme av et storband som det NTNU stablet på beina onsdag kveld i den hensikt å innvie popartisten Astrid S sitt musikkportefølje i jazzens ånd, så må det bli bra. Jazzen søker jo hele tiden etter nytt råmateriale å improvisere over - og omskape. Her har leder og arrangør Vebjørn Mamen og NTNU Jazzensemble hentet råstoff fra Rennebu og Trøndelag, og det er skikkelig «kortreist», må man kunne si. 

Fra første taktslag var det en påtagende entusiasme og swingende puls å merke både fra scene og sal. Vebjørn Mamen har hatt Astrid S musikkunivers innabords i flere år har derfor et klarert og organisk utgangspunkt når han nå går i gang og transformerer musikken til jazz. Her er det fort gjort å bli litt lettvint og komfortabel gjennom å hente ut bare det åpenbare i Astrid S sitt univers. Men Mamen har vært nøye og gått inn i alle musikkens elementer, som tekst, det kontemporære budskapet, popens vesen, egenart og strukturer, før han kreativt modellerer materialet. Han legger ingen begrensinger på seg selv og tør bruke alt han innehar av erfaring og kompetanse fra jazzen i arrangeringsprosessen. Arrangementene er sofistikerte og frodige med litt enklere, modale improvisasjonspartier lagt innimellom arrangementssekvensene. Mamen inviterer inn også enkelte av popens særegenheter og lar de få utfolde seg i midten av det hele, flott omkranset av jazzen. 

Storband med dobbelt trommekomp og flere sangere og et rett så ferskt låtmateriale alle kan identifisere seg med, er et veldig godt og spennende utgangspunkt for en musikalsk kreasjon og opplevelse. Så resultatet ble som forventet - meget bra - og veldig gøy!

Amelie Gomez Snerte og Ingeborg Gravem Sollid - vokal
Anders Hjemmen - bass
Jørgen Bjelkerud - trombone
Emil Bø - trombone
Brede Sørum - altsax
Zakarias Øverli - tenorsax
Erik Egge Jordheim - tenorsax
Peter Anundsen - trompet
Tuva Olsson - trompet
Øyvind Leite og Veslemøy Narvesen - trommer
Odin Fiskvik - gitar
Oliver Skou-Due - piano
Vebjørn Mamen - vokal, arrangør/kunstnerisk leder

Skrevet av Ove Bjørken

Bladed
11. mai – Lokal Scene

ANITA KAASBØLL IMPONERTE PÅ LOKAL SCENE

Bandet startet med «Odysseus On the Beach» fra albumet «The Ballad Of The Hammer And The Nail». Anita ledet musikerne elegant fra pianokrakken. De har utgitt fire album de siste årene og gjennom dette arbeidet har hun klart å skape sitt eget musikalske uttrykk.

Stemmen hennes er lys og trives best i to-strøken oktav. Hun synger klokkeklart, rent og med god diksjon, gjerne lange utholdende toner hvor hun varierer klangen og utrykket. Innimellom bearbeider hun også stemmen med elektroniske effekter. All musikken har hun komponert selv og det kan være både en fordel og en ulempe. Det skaper gjerne en fin helhet, men det kan fort også bli en del gjentagelser. Alle låtene gikk for eksempel i moll og oppbygning og storform ble kanskje litt forutsigbar. Uansett skapte bandet en lun og melankolsk stemning i det fine bar-lokalet. De var riktignok litt nervøse og puslete i starten, men det spilte de fort av seg. Ikke minst takket være Dario Fariello på saksofoner. Hvilke saksofoner han spilte er ikke så viktig, for han gjorde ikke noen forsøk på å spille de tonene man forventer av en saksofon, men alle de imellom og over og under. Det gjorde han med stor kreativitet og timing. Det var dette som gjorde at de ofte stramt arrangerte låtene ble ledigere i formen. De spennende lydene han laget blandet seg forresten fint med de elektroniske effektene.

Bassist Stina Moltu og gitarist Kenneth Ishak gjorde ikke så mye av seg, men de er viktige bidragsytere når Anitas originale og stemningsskapende musikk skal fremføres.

Et lurt trekk av Anita er å la trommeslager Thomas Oxem skrive alle tekstene til sine komposisjoner. Da gjør han selvfølgelig alt for ikke å overdøve dem! Spøk til side, i tillegg til å være tekstforfatter er Thomas faktisk en svært lydhør og teknisk meget dyktig trommeslager. Hans elegante trommespill gjorde at lydbilde var svært balansert og behagelig under hele konserten. Ja, sikkert med litt hjelp av dyktige Håkon Dalen bak miksebordet - inni baren!

Konserten varte bare en knapp time, men de ble holdt igjen på scenen av et entusiastisk publikum og fremførte et rocka og heftig ekstranummer. Dette ga mersmak og vi fikk lyst til å høre mere av Anita og den sympatiske gjengen i Bladed.

Anita Kaasbøll - vokal, synth og elektronikk
Dario Fariello - saksofoner
Kenneth Ishak - gitar og vokal
Stina Moltu - bass, synth, kassettspiller og vokal
Thomas Oxem - trommer

Skrevet av Helge Førde

Jan Garbarek Group feat. Trilok Gurtu
11. mai – Olavshallen

Jan Garbarek - det er liksom ærefrykt forbundet med det navnet. Slik har det vært helt siden jeg kom inn i dette musikkuniverset på mitt vis og slik er det fortsatt.

Jeg har hatt gleden av å følge Jan Garbareks karriere om ikke fra starten, så i alle fall fra 70-tallet. Det har alltid vært en spesiell aura rundt han og ikke minst hans musikk. Noe har kanskje med det å gjøre at han ikke renner ned spaltene rundt omkring - han gir sjelden eller aldri intervjuer lenger og han sier aldri noe fra scena - og han dukker aldri opp på klubber eller liknende. Han er ikke den som henger rundt akkurat. For å bruke en noe forslitt klisjé: han lar musikken snakke for seg.

Uansett har det alltid vært en voldsom tilstedeværelse i Garbareks uttrykk. Det snakkes i jazzsammenheng om å finne sin egen stemme og er det en som har gjort det noe så voldsomt så er det Garbarek. Nok en gang tok det sjølsagt et hundredel av et sekund å slå fast at Tonen fortsatt er på plass noe så til de grader. Den store, luftige, varme signaturTonen som mange har prøvd å nærme seg, men som alle er mange sjømil unna. Det er bare én Jan Garbarek - som det bare er en av oss alle - men ikke alle er like særprega som han, for å si det forsiktig.

Sammen med sine faste våpendragere gjennom mange, mange år, den tyske tangentøren Rainer Brüninghaus, den brasiliansk/portugisiske elbassisten Yuri Daniel og den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu, tok Garbarek oss med på en rundt to timers ekskursjon i sitt univers denne flotte kvelden i Olavshallen i Trondheim.

Iført et nytt varemerke, den rutete skjorta, presenterte Garbarek et sett så og si fritt for "hitlåter". For mine ører var det veldig mye nytt å høre. Mye av musikken hadde sterkt tilknytning til folkemusikk, både norsk og fra andre himmelstrøk. Uansett er det majestetisk og stort og for meg var en svært inspirert Garbarek som møtte oss.

Apropos Tonen. Etter at tenorsaksofonen hadde spilt hovedrolla innledningsvis, så henta han frem den buede sopranen. Om mulig er det et enda større særpreg i Tonen som kommer derfra og jeg vet ikke om noen som er i stand til å ta og fylle et rom som akkurat Jan Garbarek - med røtter i Rennebu, ikke langt fra Trondheim. Magisk!

Perkusjonsunikumet Trilok Gurtu går mange tiår tilbake sammen med sjefen. Jeg glemmer aldri en konsert i Molde der Gurtu danna et perkusjonspar sammen med Nana Vasconcelos verden knapt har hørt maken til og med fiolinisten Shankar som den fjerde stemma. Garbarek skulle motta en pris og perkegutta hadde overbevist prismottakeren om at han måtte holde takketale fra scena. Det førte til at det hadde blitt dårlig med nattesøvn på Garbarek og fru Vigdis. Noe forteller meg at det er kanskje siste gang det har blitt sagt noe fra en scenekant fra den herren! Gurtu og Vasconcelos hadde i alle fall en stor stund med mye latter litt lenger bak på scena!

Gurtu var stor den gangen på 80-tallet og han er det så til de grader fortsatt. Duettene med far, som faktisk endte opp i noe som nærma seg frijazz (!), og soloavdelinga til Gurtu med alt fra saueklør til vannbøtte i arsenalet, er en opplevelse som tar bolig og blir der værende. Garbarek på seljefløyte og Gurtu på indisk "rap-vokal" - fascinerende er bare forbokstaven.

Yuri Daniel, på sin femstrengers fretless bass, har tatt over trona etter Eberhard Weber. Sakte, men sikkert har Daniel funnet og tatt sin plass i dette universet og gitt bandet og musikken ei ny og frisk stemme. Han er en usedvanlig lojal følgesvenn, men soloavdelinga viste oss hvilken stor personlighet han er og de som trodde slaphand-teknikken var død og begravd, må bare tro om igjen.

Og så er det Rainer Brüninghaus da. Uten å fortrekke ei mine ved sitt elektriske klaviatur i en time, flytta han seg over til flygelet for si soloavdeling. Den blei bygd opp fra det stilleste stille til et voldsomt crescendo. Publikum gikk av hengslene - minus minst en, nemlig meg. Jeg har hørt "denne" soloen en rekke ganger og den gir meg like lite hver gang. Det er godt mulig det er meg og mitt mottakerapparat det er noe feil med, men Brüninghaus snakker altså ikke til meg - han gir meg lite eller ingenting.

Jan Garbarek sendte oss ut i maikvelden med sin overjordisk vakre sopranTone. Bedre måte å takke for seg på er ikke mulig, sjøl ikke for Jan Garbarek.

Jan Garbarek - saxofon
Trilok Gurtu - trommer og perkusjon
Rainer Brüninghaus - piano
Yuri Daniel - bass

Skrevet av Tor Hammerø

Elisabeth Lid Trøen - New Paintings of Jazz
11. mai – Dokkhuset

På grunn av Garbareks lekenhet gikk jeg dessverre glipp av åpningslåta til Elisabeth Lid Trøen fra hennes bestillingsverk "New Paintings of Jazz". 30 år unge Lid Trøen har i stadig større grad de siste åra fortalt oss at hun er i ferd med å etablere seg langt der fremme i rekka av saksofonister som kommer til å prege norsk jazz lenge, veldig lenge.

Født og oppvokst ikke langt fra Voss, med fartstid fra jazzlinja i Trondheim og nå bosatt i Bergen, hadde Lid Trøen tatt med seg sitt faste band bestående av Dag Arnesen på piano, Ole Marius Sandberg på bass og Sigurd Steinkopf på trommer. Og at dette var et "ekte" band var lett å oppfatte - det låt så tight som bare band som har jobba mye sammen kan låte.

Tenorsaksofonist Lid Trøen er det et solid trøkk i og fløytisten med samme navn viser oss at den beskjedne fløytearva i norsk jazz er i de beste hender.

Musikken hun hadde skrevet snakka mer til meg som enkeltstående låter enn som et grandiost verk - og det er helt greit i mine ører. Veldig greit faktisk. Lid Trøen fortalte oss at hun har store deler av den moderne jazztradisjonen inne og at hun tar den med seg i sitt mål om å føre den videre inn i vår tid. Det gjorde hun allerede på første forsøk og det skal bli veldig spennende å følge hennes neste steg.

Bassist Ole Marius Sandberg og trommeslager Sigurd Steinkopf, som begge gjorde en strålende innsats, får ha meg unnskyldt for at jeg trekker frem pianoveteranen Dag Arnesen. Han spilte ei veldig sentral rolle på slutten av det forrige årtusenet, men etter at han flytta hjem til den fallerte fotballbyen Bergen, så har den store oppmerksomheten uteblitt. Det er både synd og skam for i løpet av denne seansen bekrefta Arnesen nok en gang hvilken enorm lyttende virtuos og lyriker han er. Måtte i alle fall Dag Arnesen rykke opp igjen - han fortjener - sammen med Elisabeth Lid Trøen og kvartetten de har sammen, mye oppmerksomhet.

Om denne onsdagen på Jazzfest i Trondheim var en bra start for undertegnede? Vil veldig mene det!

Elisabeth Lid Trøen - saxofon
Dag Arnesen - piano
Ole Marius Sandberg - bass
Sigurd Steinkopf - trommer

Skrevet av Tor Hammerø

 

 

Fokus: Cyrille Aimée
12. mai – Bar Passiar, Dokkhuset

Torsdag 12. mai gjorde vokalist Liv Ellen Rønning, nåværende jazzlinje-student ved NTNU, en artist talk med Cyrille Aimée foran en fullsatt Bar Passiar i Dokkhuset. Liv Ellen ledet samtalen på engasjert vis, og det hele ble avsluttet med en fantastisk duosession sammen med pianist Benjamin Gisli Einarsson - først med en rørende fremføring av balladen I’ll Be Seeing You, etterfulgt av swinglåten You’ll Be So Nice To Come Home To med vekslende improvisasjon og åpenbar kjemi mellom de to sangerne. Det var tydelig at dette ble et betydningsfullt og stort musikalsk øyeblikk både for de på scenen og publikum som var tilstede denne ettermiddagen.

Aperitif: Indigo (elever fra Birka)
12. mai - Bar Passiar, Dokkhuset

Det var flust med folk og god stemning når Indigo inntok Bar Passiar for en liten aperitif-konsert. Sekstetten fra Birka Folkhögskola i Sverige imponerte med kreative arrangementer av gamle standardlåter og et lekent samspill. De var ikke redde for å ta sjanser i samspillet, og var flinke til å spille på lag med hverandre. Med sterke soloer og en flott energi var publikum helt med, og noen fikk til og med såpass fot at de måtte ut på gulvet og danse. De avsluttet settet med en nydelig versjon av folkevisen «vem kan segla»

Emelie Whelan - vokal
Ola Myran - tenorsax
Douglas Andersson - gitar
Rasmus Ejesjö - piano
Jacob Tjernström - kontrabass
Lukas Acosta Billow - trommer

Skrevet av Peter Robertstad

Cyrille Aimée
12. mai - Dokkhuset

Da slutter vi med begynnelsen for å omskrive nevnte Chris Whitaker en smule. Jeg har hørt flere skiver med den franske, men USA-bosatte vokalisten Cyrille Aimée (37), men dette var det første møtet i levende live. Forventningene var rimelig store etter platetreffene og de blei innfridd og vel så det. Aimée er nemlig en livsbejaende artist med ei utstråling som holder herfra til månen og med en allsidighet i uttrykket som er sjelden.

Etter å ha vokst opp mer eller mindre bokstavelig talt i Django Reinhardts bakgård i Frankrike, har turen gått først til New York før hun de seinere åra har vært bosatt i nok en musikalsk smeltedigel, New Orleans.

Alt dette skinner gjennom i musikken hennes som har spor av alt fra tradisjonell jazz, chanson, soul, rhythm and blues, pop, singer/songwriter-tradisjonen og en hel del annet. Hun synger med en sjarme og overbevisning i stemmen hun er helt aleine om, om det er på fransk, spansk eller engelsk, og hun scatter som en ung Ella Fitzgerald. Hun skriver fine låter i mange sjangre og med loopmaskina si, Rupert kalla, spontanskapte hun ei ny låt der og da. Hennes versjon av Stevie Wonders vakre ballade "Lately" greide hun også å gjøre til sin egen.

Med utmerka reisefølge i den israelske trommeslageren Yonathan Rosen og hennes nye landsmenn Lex Warshawsky på basser og New Orleans-legenden David Torkanowsky på tangenter, ga Aimée oss intet mindre ei tidlig kveldsstund som vil bli huska - lenge.

Disse tre torsdagskonsertene forteller oss at Ernst Wiggo Sandbakk & Co i ledelsen i Jazzfest er kunnskapsrike folk som vet hvordan de skal programmere en festival for at det skal være kjøtt på beinet til "alle - all ære!

Cyrille Aimée – vokal
Dave Torkanowsky - piano
Yonatan Rosen - trommer
Lex Warshawsky - bass

Skrevet av Tor Hammerø

Erlend Skomsvoll & TSO-koret m/ Hildegunn Øiseth
12. mai - Vår Frue kirke

En annen med sterk tilknytning til Trondheim, er pianisten og komponisten Erlend Skomsvoll. Hans periode som leder for Trondheim Jazzorkester, ikke minst det legendariske samarbeidet med Chick Corea, har satt spor som vil bli værende her for all fremtid.

Denne gangen møtte vi han som pianist, korkomponist og leder for en vakker og sterk konsert med TSO-koret - Trondheim Symfoniorkester-koret - og Hildegunn Øiseth som trompetsolist. Skomsvoll. som gjorde verket ferdig før pandemien nådde oss, hadde kalt det "Ettertankens messe", men var åpen for andre navneforslag fra publikum etter at de hadde hørt det. For meg var tittelen høyst passende - det vokale, med og uten tekst, og musikken var absolutt egna til ettertanke.

Skomsvoll viste oss nok en gang hvilken enorm allsidighet det er i hans musikktilnærming. Koret, som begynte gående gjennom Vår Frue kirke, og musikken bød på masse dynamikk og spenning og fargeleggeren i ultraklasse, Hildegunn Øiseth, ga det hele de ekstra fargene musikken ba om. Duetten mellom Skomsvoll og Øiseth, med koret sittende henslengt på gulvet i sedvanlig Skomsvoll-ånd, var blant de fine oppbrekkene som løfta verket.

Til tross for litt ullen pianolyd var dette en flott opplevelse. Nå er jo Skomsvoll vant til å spille kor (sic...) i andre settinger, men her viste han seg som en mer enn lovende korkomponist også - sjøl om min kompetanse på området må innrømmes å stå noe tilbake å ønske.

Erlend Skomsvoll - flygel
Hildegunn Øiseth - trompet
TSO-koret m/ dirigent Ursa Lah

Skrevet av Tor Hammerø

Synesthetic 4
12. mai - Lokal Scene

Ernst-Wiggo Sandbakk ønsket velkommen til de forholdsvis få, men entusiastiske publikummerne og fortalte at festivalen hadde ønsket seg dette ensemblet i flere år. Det kan jeg godt forstå, for dette var spennende fra første tone.

Tenk deg Frank Zappa-inspirert musikk fremført i kammermusikkversjon. Der omtrent har du kvartetten Synesthetic 4. Lite wienervals, men ellers var de kanskje innom de fleste sjangre. Dette er skolerte og erfarne instrumentalister som har bestemt seg for å strekke det musikalske og tekniske nivået langt. Både når det gjelder instrumentbeherskelse men også samspillmessig. Det var presist, utrolig fin balanse mellom instrumentene og store rytmiske og klanglige kontraster. Rett og slett virtuost. Isteden for å spille i odde taktarter konsentrerer de seg heller i å finne ut hva man kan presse inn av finurlige rytmefigurer i en «straight» firedelstakt. Her har trommeslager Andreas Lettner en sentral rolle og spilte med naturlig autoritet og en fantastisk teknisk oversikt.

Lederen av ensemblet er klarinettisten Vincent Pongracz, som også komponerer det meste av musikken. Komposisjonene er ofte bygd opp på «groover», som stadig forandres, stoppes og startes igjen. Innsmigrende melodilinjer som ender opp i hurtige passasjer med tolvtoneaktige linjer og sprang i et halsbrekkende tempo, gjerne unisont i klarinett og elgitar. Innimellom alt dette dukker det opp «groovy» vamper som refererer til 70-tallsrock, jazz og hiphop. Da får Vincent improvisere. Han spilte spennende, virtuose soloer som kan minne om Artie Shaw eller Eddie Daniels. Utrolig artig å høre klarinetten bli brukt i denne sammenhengen. Innimellom spilte han også noen fine Debussy-aktige bakgrunner ved hjelp av sirkelpust, hurtige tremolofigurer og delay – fascinerende!

Ja, Vincent skal visst også være dadaist og rapper utsøkt på et spennende språk ingen forstår.

Gitarist Peter Rom spilte lydhørt og med en nesten klassisk teknikk på elgitaren. Hans improvisasjoner var utradisjonelle med korte fraser og elegant fingerspill. Han imponerte dessuten med utsøkt bruk av elektronikk og noen frapperende, unisone melodilinjer med klarinett og bass. Bassist Manu Mayr gjorde mye spennende og utradisjonelt på sin elbass. En fin effekt var å stryke opp og ned på strengene. Men først og fremst skapte han sammen med trommeslager Letner et lekende og spennende komp.

Synesthetic 4 avsluttet konserten med en finurlig, rytmisk låt som heter «Pickedem», som forøvrig ligger på YouTube med en herlig video.

At de spiller musikk som er svært krevende å fremføre merket vi på den intense konsentrasjonen til alle musikerne under hele konserten. Det var nesten som man kunne ønske seg litt mere løssluppenhet. Det fikk vi imidlertid på ekstranummeret, hvor komposisjonen til Vincent beskriver et tannlegebesøk. Knallj!

Vincent Pongrácz – klarinett og vokal
Peter Rom – gitar
Manuel Mayr – bass
Andreas Lettner – trommer

Skrevet av Helge Førde

Håker Flaten/Nilssen-Love's Guts and Skins Octet
12. mai - Dokkhuset

På nattbordet på denne jazzfestivalrundturen befinner den svært fascinerende romanen "Vi begynner med slutten" av den britiske forfatteren Chris Whitaker seg. Jeg følger like godt tittelen på boka og begynner denne omtalen med gårsdagens avslutning.

Det var med intet mindre enn en verdenspremiere der de mellomunge gigantene Ingebrigt Håker Flaten på basser og Paal Nilssen-Love på trommer og perkusjon - begge med fartstid fra jazzlinja i Trondheim - hadde satt sammen en ny kohort: Guts and Skins Octet.

Sjefene i bandet har helt siden 90-tallet jobba sammen i et utall konstellasjoner og heftigere rytmeseksjon enn det vi har møtt i band som The Thing og Atomic, skal man leite med lupe for å finne. Nå er disse bandene historie, men kjemien mellom Knoll og Tott er så avgjort fortsatt på plass.

Med ei europeisk superbesetning bestående av den belgiske baytonsaksofonisten Hanne de Backer, den svenske trompeteren Magnus Broo, den franske klarinettisten, vokalisten og performance-artisten Isabelle Duthoit, den danske altsaksfonisten Signe Emmeluth, den engelske pianisten og organisten Alexander Hawkins og den svenske perkusjonisten Johan Holmegard, tok de to føringsoffiserene, som også sto for komposisjonene, oss med på ei verdenspremiere som virkelig satte spor og som mer enn antyda at dette kan bli et band for mange år fremover - sjøl om det sikkert blir vanskelig å organisere reint logistisk. Er det noe disse gutta kan, i tillegg til å være usedvanlig heftige musikanter, så er det å få slike kabaler til å gå opp, så det er lov å håpe på ei fremtid for oktetten. Når Nilssen-Love makter å få sitt schwære Large Unit på veien kloden rundt, så kan dette gå også!

Det hele begynte med fullt kollektivt øs - en klar beskjed om at bandet og musikken var sjøsatt. Deretter roa det hele seg kraftig ned og viste at musikken og ensemblet hadde masse dynamikk i seg. Inne i bandet oppstod det en rekke møter: to saksofoner, orgel, elbass, gong og strupesang, en halv klarinett og barytonsaksofon, kun blåserne - i en type conference of the birds blant annet. Emmeluth styrte blåserne med mild hånd - og for ei blåserekke som hadde møtt opp! Mye og mangt kunne vært nevnt, men blant mange solistiske høydepunkter var den usedvanlig oppfinnsomme Hawkins, trøkket til Emmeluth og Broo og ikke minst den vokale ekskursjonen til Duthoit av det uforglemmelige slaget.

Det kommer neppe som noen bombe at det var masse energi og trøkk i et band som var leda av Håker Flaten og Nilssen-Love - for et fundament de skapte nok en gang - og blandinga av fri tilnærming og fine skrevne passasjer, var et herlig utgangspunkt for at Guts and Skins Octet kan bli en heftig organisasjon også i lang tid fremover.

Isabelle Duthoit - vokal, klarinett 
Hanne de Backer - saxofon
Signe Emmeluth - saxofon
Magnus Broo - trompet
Johan Holmegard - perkusjon
Alexander Hawkins - piano, orgel
Ingebrigt Håker Flaten - bass
Paal Nilssen-Love – trommer

Skrevet av Tor Hammerø

 

 

Aperitif-konsert: Frio (elever fra Sund)
13. mai – DIGS Cafe

Den unge trioen frå Sund folkehøgskule har eit tydeleg skandinavisk sound. Dei presenterer eigne låter i eit fint melodisk landskap, samt meir kjente standartlåter. Ein kan få bilder av skog og natur på netthinna når pianist Isak så lett presenterer låtene sine tema og improviserer med overskot på desse. Det er ein fryd å lytte til. Dei spelar godt saman, og det swingar fint av trioen. Trommis Bendik bidreg til at bandet får eit leikent og kreativt uttrykk, og bassist Tharald held det heile saman med stødige basslinjer. Kombinajonen av etterteknsomt og vart, og swingande og leikent gir lyttaren eit inntrykk som gir meirsmak. Eg håpar at det blir fleire konsertar med denne gjengen! 

Tarald Kongshaug - kontrabass
Isak Hungnes - piano
Bendik Jöhnk - trommer

Skrive av Ingrid Steinkopf

Petter Wettre Kvartett m/ Lage Lund
13. mai – DIGS Main Stage

Fredagen på Jazzfest blei innleda med en særs hyggelig og upretensiøs ettermiddagstime i selskap med Paris-bosatte Petter Wettre og hans tenorsaksofon, hjemvendte etter rundt 20 år i USA Lage Lund på gitar, svensk/danske, med svigerfamilie i Trondheim, Daniel Franck på bass og danske Jakob Høyer på trommer.

Vi snakker stjernelag fra en type mellomgenerasjon som kun var ute etter å gi oss, og seg sjøl, ei fin stund med base i jazzens standardskatt. Låter som "Everything I Love", "I Remember You" og "Some Other Time" ligger liksom i de fires DNA og sjøl om dette materialet er spilt noen tusen ganger, så makta de å gi det til dels nytt og hele tida personlig liv. Og Petter Wettre likner stadig mer på Sonny Rollins!

Petter Wettre - saxofon
Lage Lund - gitar
Daniel Franck - bass
Jakob Høyer - trommer

Skrevet av Tor Hammerø

Aperitif-konsert: Dykdypp (elever fra Sund)
13. mai – Bar Passiar, Dokkhuset

Kvartetten frå Sund folkehøgskule med den noko uvanlege besetninga med tenorsaksofon, cello, gitar og trommer varma opp publikum i Bar Passiar før Espen Berg fortsette med sitt bestillingsverk i salen på Dokkhuset. Cellisten fungerer nokre gonger som bassist og andre gonger som soloinstrument. Å ha med litt uvante instrument i slike jazzbesetningar gir rom for å tenke litt annleis rundt korleis ein komponerer og jobbar med musikk, noko denne gjengen har gjort. Det er musikk med riff, meir frie strekk, samt noko i retning av rocka folkemusikkinspirert afro. Det er tydeleg at jazzlinja på Sund folkehøgskule gir rom for mykje kreativitet. 

Arin Gran - gitar
Åsne Ausen Fossmark - sax
Selma Edwards Granly - cello
Linus Hanem Solvang - trommer

Skrive av Ingrid Steinkopf

Espen Berg - Water Fabric
13. mai - Dokkhuset

Pianisten og komponisten Espen Berg har imponert meg i en årrekke med sitt personlige og virtuose uttrykk. Bestillingsverket "Water Fabric" er et nytt høydepunkt i hans karriere.

Om det har vært med hans strålende trio, i samspill med Trondheim Jazzorkester, Marius Neset eller sambyingen Silje Nergaard, så har Espen Berg (38), opprinnelig fra Hamar, men bosatt i Trondheim i cirka halvparten av sitt liv, i stadig større grad vokst frem som ei unik stemme. Han har aldri gjort det det enkelt verken for seg sjøl eller sine medmusikanter. Utfordringene har stått i kø, men med de skarpe ørene Berg har håndplukka sine medmusikanter har det alltid ført til framifrå resultat. Urpremiera på hans nye verk var så til de grader en ny bekreftelse på alt dette.

Med ei "annerledes" besetning kan man trygt si, bestående av Per Oddvar Johansen på trommer - hvilken musikalsk og lyttende trommespiller - og Hayden Powell på trompet med nydelige bidrag samt en stryketrio med Harpreet Bansal på fiolin, Joakim Munkner på cello og Ellie Mäkelä på bratsj, ga Berg oss et verk - dette var virkelig et verk - som hadde sterke og flotte melodiske, rytmiske og stemningsmessige elementer i seg som ingen andre enn Berg kunne ha unnfanga.

Intrikat og virtuost, javel, men med så mye inderlighet, ekthet og evne og vilje til å fylle verket med liv at man blei sittende ytterst på stolsetet for ikke å gå glipp av den minste detalj. Her var det unispassasjer, blant annet med piano bratsj av typen bortimot umenneskelig, men som kom i mål på flotte vis og den ene soloen til Mäkelä var et av konsertens høydepunkt. For et megatalent hun er!

Berg innrømmet at han var andpusten før avslutninga på denne musikalske og garantert også konsentrasjonsmessige og mentale styrkeprøven. Det er fullt forståelig, men han har uansett all grunn til å puste letta ut nå. "Water Fabric" ønskes et langt og lykkelig liv - det er et verk som har alt i seg til å vokse ytterligere med flere runder på scener, klubber og festivaler i inn- og utland. Dette verket fortjener nemlig mange å få oppleve.

Espen Berg - piano
Harpreet Bansal - fiolin
Ellie Mäkelä - bratsj
Hayden Powell - trompet
Joakim Munkner - cello
Per Oddvar Johansen - trommer

Skrevet av Tor Hammerø

Hilde Louise Orchestra
13. mai – Britannia Hall

Hilde Louise Asbjørnsen og hennes Orchestra bød på en perfekt aften med utsøkt meny av jazz, blues,pop og latin, huset av Britannia Hotel som på sin side serverte mat og vin av første klasse for et modent publikum innstilt på en grandios aften. 
Asbjørnsens mangfoldige talent skinner klart igjennom i hennes tilnærmelse til jazz, og hun spiller derfor på hele sitt register når det gjelder fremførelse og uttrykk. Med en blanding av cabaretaktig lekenhet, sensualitet og et funky svingende bakteppe i ryggen, presenterer hun respektfullt sin versjon og svar på den amerikanske jazz singer/croonertradisjonen. Gjennom sitt eget låtmateriale aktualiserer og moderniserer hun også musikkformen - og gjør den faktisk litt mer up to date og ikke bare en reprise av en godt etablert tradisjon. Alt godt hjulpet arvet knippe av dyktige medmusikere jeg tror kunne gå inn i de fleste av jazzens stilarter og utøve disse på et høyt musikalsk plan. Asbjørnsen har hentet mye inspirasjon fra jazzens store sangerinner naturligvis, men hun er seg selv og upretensiøs hele veien og prøver aldri å direkte kopiere en eller flere av jazzens fordums store personligheter, men bidrar med innhold som inne har norskt lynne og fremtoning også.
Det er bare å konstatere at jazz, ost og vin er en glimrende og godt utprøvd oppskrift for en vellykket kveld, der både for kropp og sjel får det den trenger.

Hilde Louise Asbjørnsen - vokal
Anders Aarum - piano
Svein Erik Martinsen Ånestad - gitar
Jens Fossum - bass
Hermund Nygård - trommer

Skrevet av Ove Bjørken

Los Aurora
13. mai - DIGS Main Stage

"Los Aurora" er faktisk spansk for nordlys og kanskje et litt uventet navn for en musikalsk gruppe som kommer så langt unna som iberiske halvøy - i hvert fall når man vet hvor langt nord dette magiske himmelfenomenet egentlig har sin eksistens. Når det er sagt så er det også en ny måte å bruke en musikk- og danseform skapt, vedlikehold, og faktisk reddet av spanske sigøynere da kunstformen en gang i sin tid var truet med å svinne hen og dø ut som kultur. Idag er den genuine og eksotiske dans- og musikkulturen høyt respektert og elsket over hele verden. 
Flamencoen lar seg villig by opp til dans av jazzen når den på frierferd inviterer til samkvem - og de fungerer fortreffelig i tospann, med sine respektive sterkt utpregete rytmisk orienterte tradisjoner. Flamencoen er utvilsomt selve kjernen og DNA´et i jazzgruppen Los Aurora. Jazzmusikerne på sin side tilpasser seg på kameleonsk vis det nye landskapet og kreerer en moderne miks av jazzprog, spanske folkemusikkelementer toppet med erketypisk spansk sangpatos - samt et fyrverkeri av flamencodans der fottrinnenes heftige rytmerslag fungerer som et ekstra slagverk. Hos Los Aurora står likevel flamencoen respektfullt i sentrum uten at jazzen tar helt over, stjeler showet, eller gjør den etniske folkekulturens status sekundær på noen måte. Når man hører gruppas totale uttrykk får man assosiasjoner også til andre latinske uttrykk, som den portugisiske fadomusikken, den argentinske tangoen, og til dels noe av den litt blåstemte brasilianske bossa nova´en. Skal man konkludere etter den heftige og bejublete konserten så er det bare si det som gruppens trommeslager så treffende sa til publikum: En overlevering av energi!

Pere Martinez - vokal
Max Villavecchia - piano
Javier Garrabella - bass
Joan Carlos Mari - trommer
Jose Manuel Álvarez - dans

Skrevet av Ove Bjørken

Klabbes Bank
13. mai - Trykkeriet

Kvelden blei avrunda med et møte med det svenske bandet Klabbes Bank. Det er et band som har eksistert siden 2003, men som jeg kun har hørt på plate tidligere. Under musikalsk og ideologisk ledelse av tangentøren, der synther og annen elektronikk spiller ei viktig rolle, Klas-Henrik Hörngren, tok den elektro/akustiske sekstetten oss med på en musikalsk ekskursjon med ei klar retning.

Klabbes Bank byr på et helt eget lydbilde - ofte stor og massivt med en rekke instrumentkombinasjoner: to sakser, to fløyter, klarinetter, gitar, trommer, 6-strengers elbass og masse elektronikk. Det er åpenbart et band som har spilt mye sammen og som vil den samme veien. De skaper fine, nedpå stemninger og samtidig byr de på mild støy med antydning av luftvernsirene.

Solistisk blei det hele ganske ujevnt, men Thomas Backmans altsolo mot slutten var det veldig trøkk og personlighet i - et klart høydepunkt.

Totalinntrykket blei likevel at landskapene blei ganske flate og stillestående - det skjedde for lite for mitt mottaksapparat. Uansett et hyggelig møte med Klabbes Bank som jeg mer enn gjerne gir nye sjanser.

Klas-Henrik Hörngren - keyboards
Pontus Hedström - sax
Thomas Backman – sax og klarinett
Kristoffer Alehed - trombone
Jacob Öhrvall - bass og synth
Martin Öhman – trommer og elektronikk
Rasmus Persson - lyd

Skrevet av Tor Hammerø

 

Jazzfest på Samfundet

Koma Saxo 
13. mai - Storsalen

Energi er et nøkkelord i Petter Eldhs Koma Saxo, og de klarer å fylle Storsalen med det. Som første band ut blant kveldens konserter. Jeg er tydeligvis ikke alene om min Koma Saxo-feber som har sittet i siden det første albumet kom ut i 2019. Klokken har knapt slått sju og det er allerede en stor gjeng samlet i Storsalen. Noen sitter, de fleste står, noe man med fordel gjør under en konsert som denne. Vi hører låter fra det ferske albumet Koma West som ble sluppet for bare noen uker siden. Men også et par av de eldre, som i dette miljøet kanskje allerede kan regnes som klassikere.

Dette er et lekent band med fem meget sterke musikalske personligheter. Otis Sandsjö, Mikko Innanen og Jonas Kullhammar bytter på raske saksofonfraser i et organisert kaos før de forenes i intense melodier som til tider har noe folkemusikk-aktig over seg. Det merkes at de koser seg.

Men Koma Saxo er ikke bare saksofonens band. Det er umulig å ikke la seg fascinere av Christian Lillingers trommespill. Her strekker ikke engang ordet intenst til. Hans raske håndteknikk kan nesten ikke sammenlignes med noe annet enn noe mekanisk når de flyr som fortfilm over trommer og cymbaler. Og hvilken musikk det blir! Å høre Petter Eldhs bass spille over dette er ren glede. De bytter mellom beat og superrask swing. I et par av de nye låtene spiller Petter med sampleren sin, noe som er å finne på platene hans, og som ser ut til å prege komposisjonen hans. Han er like mye hiphop- som jazzbassist. Folkemengden på gulvet svinger seg opp og ned. Petter skravler og tuller på svensk vestkyst-vis. Han nevner fraværet av det nyeste og sjette bandmedlemmet Sofia Jernberg, som prydet det siste albumet med fantastisk vokal, hvorpå han spiller en sample han laget med stemmen hennes.

Bandet runder av med en av deres mest eksplosive nummer. Fanfarum for Komarum II, fra deres forrige album. Jeg sier ordet nummer, for dette er et skikkelig saksofonshow. Den har et håpefullt tema som jeg vet vil klinge i hodet mitt i flere dager etterpå. Coma Saxo-feber er nok noe kronisk jeg må leve med. Det gjør jeg gjerne.

Petter Eldh - bass
Christian Lillinger - trommer
Otis Sandsjö - sax
Mikko Innanen - sax
Jonas Kullhammar - sax

Skrevet av August Glännestrand

tuvahalseband
13. mai - Knaus

Jeg er ikke alene om å forbinde konsert på Knaus med mye lyd, øl-marinert gulv og livsglade ungdommer som dulter skulder mot skulder i et forsøk på å lage seg plass til å danse i det fullstappede lokalet. I går kveld sto vi like tett som vanlig for å høre Tuva Halse Band på Knaus, som skulle vise seg å bli en konsertopplevelse utenom det vi vanligvis opplever på det nevnte lokalet. De heldige som kom tidlig nok til å få plass i salen (og de mindre heldige som ble stående i døråpningen) vil være enige meg når jeg sier at dette var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten! 

Melankolske og håpefulle melodier i et svevende og stemningsfullt musikalsk landskap. Ekspressiv improvisasjon, eksplosiv tromming, rørende tekster fremført med eksepsjonell formidling, dynamiske komposisjoner og groove vi kunne svingt oss til i timevis. Det er en nerve i bandet, og denne smitter over på publikumet. Når lyset sveiper over salen i det applausen byter løs mellom hvert nummer kan man se et fullsatt Knaus av store smil og tårevåte øyne, både unge og gamle. Noen danset, noen felte en tåre, felles er at alle lot seg røre av musikken og bandets organiske formidlingsevne.

Det var mye som foregikk på huset det kvelden. Fra naborommet kan man høre en tenorsaxofonist som kvalitetssjekker chops før Cosmic Swing Orchestra som starter et kvarter senere. Vanligvis ville dette være nok til å rive enhver lytter ut av fokus, men dette publikumet har gitt seg hen til det som foregår på scenen og lar seg ikke rikke. Når det er sagt så låt også denne saksofon i det fjerne overaskende bra over det da nokså rolige partiet av fiolin klimpring og en lett trommegroove.

Tusen takk for flott konsert Tuva Halse Band med Emil Storløkken Åse, Jakob Nordli Leirvik, Oda Steinkopf, Øyvind Leite og Tuva Halse. Vi gleder oss til neste gang!

Tuva Halse - fiolin, synth
Jakob Nordli Leirvik - vokal
Emil Storløkken Åse - gitar
Oda Steinkopf - bass
Øyvind Leite - trommer

Skrevet av Guro Kvåle

Cosmic Swing Orchestra
13. mai - Klubben

Å kalle det Cosmic Swing Orchestra leverte under fredagens jazzfest på samfundet for en konsert strekker liksom ikke helt til. Det var en opplevelse, et fargerikt band stappfullt av energi, spilleglede og råskap. Cosmic Swing Orchestra beskrives best som en fest som aldri slutter.

Bandet var kledd i fargerike drakter som vekket assosiasjoner til Sun Ra Arkestra. De åpnet med «No denying» av Petter Dalane, en låt som til tross for å høres ganske oppstemt ut tar for seg den dystre tematikken om planeten vår som dør. Dette er en gjennomgående sak med dette orkesteret, musikken er festlig og stemningsfylt, men tar for seg de store alvorlige temaene, slik som konsumerisme, klima, livet i havet, utnytting av urfolk o.s.v. Jenny Frøysas «Horse» bød på et av konsertens virkelige høydepunkt, en festlig låt med heftig innslag av Disco-barysax i aller beste Leo P-stil.

Klubben var full av folk og alle var helt med på showet. Vokalist Sara Fjeldvær loset oss gjennom konserten med sin voldsomme stemme, som også virkelig fikk bolstret seg når de overrasket med det som for min del ble konsertens mest overraskende øyeblikk: en cover-versjon av Black Sabbaths «War Pigs», hvor også trommeslager Bjørn André Syverinsen virkelig slipper seg løs demonstrerer at han rocker minst like bra som han swinger.

Avslutningsvis ble det en fantastisk call & response mellom saksofonist Erlend Vangen Kongtorp og publikum, etterfulgt av at Dalane som tok med seg blåserne på en ekskursjon gjennom salen. De rundet av med å spille seg av scenen, for som sagt: Cosmic Swing Orchestra er en fest som aldri slutter!

Forøvrig har de akkurat sluppet sin debutplate, med det prydefulle platecoveret av Petter Dalanes 97 år gamle bestemor. Det anbefales varmt å gi den en lytt, for eksempel når du er på toalettet, som Fjeldvær anbefalte.

Sara Fjeldvær -  vokal
Petter Dalane - piano
Alexander Riris - bass
Bjørn André Syverinsen - trommer
Aksel Rønning - altsaksofon, fløyte
Erlend Vangen Kongtorp - tenor- og sopransaksofon
Zakarias Meyer Øverli - tenorsaksofon
Jenny Frøysa - barytonsaksofon, bassklarinett
Øyvind Mathisen - trompet
Ola Lømo Ellingsen - trompet
Even Brodwall - horn
Jørgen Bjelkerud - trombone

Skrevet av Peter Robertstad

Amund Stenøien Quartet
13. mai - Knaus

Det er duket for kveldens siste konsert på Knaus: Amund Stenøien Quartet! Det har vært høyt trykk på huset hele kvelden, og vi har fått oppleve et vidt spekter musikk som i ulik grad er forankret i det vi kaller jazz. En kunne tenkt at publikum på denne tiden begynner å bli mette på musikalsk input, da det har vært konserter i et kjør hele dagen. Men, Knaus var nok en gang fylt til randen av oss som bare ikke kan få nok av gripende konsertopplevelser, og nå er det ASQ som leverer.

Bandet fyker av gårde i et forrykende tempo. Det er komplekst både kompositorisk, rytmisk og harmonisk. Ingen i salen får med seg hvilke polyrytmiske konsepter vi beveger oss gjennom eller når 1`ern forskyver seg, men at det svinger som fy, det virker alle å merke. Det er høy energi, både blant publikum og på scenen. Noen danser, andre nikker, og alle hoier i det cymbalslaget treffer midt i blinken på slutten av et langt løp i vibrafonsoloen. Lyden av melodier doblet i piano og vibrafon er bare helt magisk, dette kombinert med lyden Gard Kronborgs akustiske fretless-bass gjør soundet unikt og spennende. Alle i salen virker å sette pris på bandets friske uttrykk. De er alle dyktige musikere som virker å fly over instrumentene uten den minste anstrengelse. Musikken lever, samspillet er organisk, og ikke et sekund er det antydning til kjedelig. Alle som fikk oppleve denne konserten vil være enig i ASQ er et friskt pust i jazz Norge, om ikke jazz verden!

Amund Stenøien - vibrafon
Joakim Rainer Petersen - piano
Gard Kronborg - bass
Steinar Heide Bø - trommer

Skrevet av Guro Kvåle

RebMoe
13. mai - Klubben

RebMoe fikk et litt uheldig utgangspunkt med å skulle starte sin konsert på Klubben kl 12, samtidig som Fieh fortsatt hadde samfundets folk i sin hule hånd i Storsalen rett ved siden av. De gjorde dermed det eneste fornuftige, og ventet til Fieh var ferdige, og folk etter vært trakk in på klubben for å fortsette festen. Den første som går opp på scenen er DJ-en, som fyrer i gang musikken, før RebMoe selv kaster seg på scenen og festen tar av. De tok et par låter først, med et gyngende dansende publikum på gulvet, før bandet kommer med på et par låter, der det går fra EDM og over i Rock. RebMoe var utrolig energisk på scenen, med ivrig dansing på scenen, før hun mot slutten av settet selv blir med på dansegulvet med publikum og får alle med, dette er ikke konsert, det er klubb! som hun sier selv, det er ikke det på scenen som er viktig, men all moroa som skjer utpå gulvet.

Rebecca Sophia Moe – vokal
Oscar «Nacho» Mella Tobar - bass
Bård Berg – trommer
Eirik Grove - gitar
Govram Daneshvar - DJ

Skrevet av Peter Robertstad

Fieh
13. mai - Storsalen

Vi er i Storsalen foran det gigantiske backdrop'et til Fieh. Det har blitt senere på kvelden og stemningen er på topp. Folket her er fulle av forventning, og når de prøver å klappe inn bandet, er det tydelig at Fieh er et trekkplaster i kveld. Og de skuffer ikke.

Bandet kommer inn, syv superstjerner i gult og oransje, og de leverer fra første låt. Ola Øverby (trommer) og Andreas Rukan (bass) legger et funkkomp à la James Brown eller The Meters bak sine solbriller. Vokalen til Sofie Tollefsbøl har et utrolig trøkk og fyller storsalen med energi. Jeg tenker på Ama Lou, Erykah Badu og Hiatus Kaiyote. På hver side har hun Thea Arnesdotter og Solveig Wang som backer fantastisk opp på vokal og, som om det ikke var nok, til og med subtile koreografier.

De første låtene bindes sammen av lekne overganger og den fjerde sangen synges av publikum. Dette er et supertight band, det er kult og overbevisende. Lyder Øvreaas Røed byr på fantastiske soloprestasjoner på trompet, swinger på bongos og spiller fine partier sammen med Solveig Wang på treblås. Publikum bryter ut i jubel. Kai von der Lippe imponerer også med en rykende solo på tangenter.

Fieh spiller lenge og godt. De ser ut til å ha en helt uuttømmelig energi. Det er ikke et sekunds nøling, og publikum er med for fullt. De får synge med på sangen 25, klappe med til Glu og gynge med til Telephone Girl. Dette er kraftfull soul. Storsalen er full av vårfølelser. Og det er med den følelsen de forlater oss. Fieh drar, og jeg er glad jeg er akkurat her, i Trondheim, på Jazzfest. De som ikke allerede elsket Fieh, forlater Storsalen med et nytt favorittband.

Sofie Tollefsbøl - vokal
Thea Arnesdotter - vokal
Solveig Wang - vokal, keys, treblås
Ola Øverby - trommer
Andreas Rukan - bass
Kai von der Lippe - keys
Jørgen Kasbo - gitar
Lyder Øvreaas Røed - trompet

Skrevet av August Glännestrand

 

 

Familiedag på Torvet
14. mai - Torvscenen

Lørdag 14. mai tok Jazzfest over Torvscenen med et eget konsertprogram og underholdning for barn og unge. Til tross for typisk trøndervær, var det alltid en musikkglad og nysgjerrig publikumsmengde foran scenen

Det hele startet med Trondheim Kulturskoles Funk-Storband under ledelse av Jack Enters, som imponerte med dyktige vokalister, solister og samspilt funk. 

Kultursenteret ISAK hadde med seg sine egne konferansierer, som med stødig hånd presenterte to talenter fra egen stall. Tyra Andrea Sandøy Glørsta skapte eventyrlig stemning med færøysk sang over tromme-akkompagnement, og singer-songwriter Estela Andreetta gjorde inntrykk med sine egenskrevne låter. Til tross for trøbbel med en røket gitarstreng og påfølgende improvisert underholdning i den uforutsette pausen, fikk begge de to unge musikerene imponert innenfor hver sin sjanger.

Midt på dagen skapte bandet ARABA liv på Torvet med sin energiske og fengende vest-afrikanske musikk. Med naturlig sjarm og engasjement fikk de tre vokalistene med seg både unge og voksne på dans, bevegelse og sang under konserten, og rytmeseksjonen bar det hele med utømmelig drive og overskudd.

Mellom innslagene på scena fikk vi også oppleve Sirkus Agio, med sjongleringskunster, ballongdyr og dans for barna, i tillegg til Strindens Promenade Orchester, som spilte livlig dixiejazz og showet i kjent stil ute blant publikum. 

Arrangementet på Torvet ble avsluttet med den trønderske artisten, låtskriveren og produsenten Nadia Essah, som hadde med seg et groovy band for anledningen. Solen tittet frem idet hennes sjelfulle RnB runget ut blant et begeistret publikum - med Nadia sin sterke og ekspressive stemme lekende på toppen.

Starlight Big Band m/ Kathrine Windfeld
14. mai - Dokkhuset

I fjor sommer under Copenhagen Jazzfestival hadde jeg gleden av å oppleve danske Kathrine Windfeld (38) og hennes flotte musikk og hennes meget fremoverlente storband. I forbindelse med Jazzfest hadde Starlight Big Band, Norges første storband kun befolka av kvinner, invitert Windfeld til et fleredagers seminar som kulminerte i konserten på Dokkhuset.

På programmet stod musikken til Windfeld som sjefen sjøl leda fra pianokrakken. Vi snakker høyst personlig storbandmusikk i ditto arrangement som forteller at danskene har fått frem ei veldig fin stemme i dette etter hvert ganske så sjeldne formatet.

Starlight Big Band hadde så avgjort rukket å komme under huden på musikken og intensjonene til Windfeld som var tydelig begeistra over resultatet etter de fire dagene de hadde hatt sammen. Hadde bare noen antyda at for 10-15 år siden at det skulle dukke opp et reint kvinnestorband i kjempers fødeland, så hadde nok medisinering blitt foreslått. Nå ser heldigvis den musikalske og jazzikalske verdenen ganske så annerledes ut og det var en sann glede å oppleve dette flotte storbandet i levende live sammen med en av den "nye" jazzverdenens aller mest lovende storbandkomponister og arrangører.

Starlight Big Band låter fint kollektivt og solistisk er det også svært mye talent blant annet med Amalie Dahl og Mona Krogstad i saxerekka. Denne konserten varma rett og slett hjertet på så mange vis.

Trompet: Gunhild Elisabeth Berget, Eli Hatlehol, Tuva Olsson, Tyri Eide
Trombone: Hilde Normann Lund, Guro Kvåle, Solveig Rivenes Lone, Cathrine Holmesland
Treblås: Ingrid Steinkopf - fløyte, Amalie Dahl - altsaksofon/sopran, Liv Ellen Rønning - altsaksofon, Ragnhild Faanes - tenorsaksofon, Mona Krogstad - tenorsaksofon, Jenny Frøysa - barytonsaksofon 
Piano: Kathrine Windfeld
Gitar: Agnes Persson
Bass: Oda Kristine Steinkopf 
Trommer: Inga Mei Steinbru

Skrevet av Tor Hammerø

Fokus: Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg
14. mai - DIGS Cafe

«Det verbale språkets utilstrekkelighet»

DIGS café var fullt av nysgjerrige tilhørere til John Pål Inderberg og Bjørn Alterhaugs diskusjon rundt begrepet improvisasjon. I rommet var det Både jazzlinjestudenter, gamle travere i feltet og mange andre. Det ble en spennende samtale, og mye av det skyldes at Inderberg og Alterhaug er uenige om bruken av improvisasjonsbegrepet, der Alterhaug gjør et godt poeng av begrepets historie og etymologi (imoprovisasjon f. gresk - ikke før sett), og trekker frem at det har en tverrfaglig appell, i tillegg til begrepets opphav med imitasjon og herming som kjerneelementer. Inderberg derimot mener begrepet er intetsigende: begrepet har blitt så stort og skal innefatte så mye innhold at det har mistet sin betydning og dermed ikke er et godt ord for akten jazzmusikere holder på med, der et bedre ord kanskje er Sanntidsgenererende musikere. Dette har de vært uenige om i bortimot en mannsalder, så det er ikke noen overraskelse at de heller ikke ble enige nå, men de fikk i hvert fall satt i gang mange spennende tanker rundt både improvisasjonsakten og begrepet. Blant annet hadde John Pål med seg noen hjelpeeffekter, en realbook og en ordbok, som jeg antar skulle illustrere at selv om nesten all tradisjonsmusikken i jazz finnes nedskrevet, så er det å skulle lære seg jazz fra realbook sammenlignbart med å lære å snakke fra en ordbok, skjønt han ikke brukte så mye tid på den sammenligningen. De trakk også frem en felles referanse som jeg synes er så overførbar til jazzmusikkens samspill og interaksjon at det må inkluderes her:

«jeg vet ikke hva jeg har sagt før du har svart, og du vet ikke hva du har sagt før jeg har svart» (J. Aspelund)

Som konklusjon kan man i alle fall si en ting: Det verbale språket er ikke tilstrekkelig, for om det hadde vært det så hadde vi nok neppe hatt denne begreps-diskusjonen. Alterhaug og Inderberg avsluttet med å spille en låt sammen: «Oblivion» (Astor Piazolla), og Inderberg som hevdet å knapt ha hørt en tango i hele sitt liv oppfordret til å tenke på hvordan det kanskje kan være umoralsk for en kar fra Mo i Rana og en fra Steinkjer å spille argentinsk tango.

Skrevet av Peter Robertstad

Timo Lassy Trio
14. mai - DIGS Main Stage

Finske Timo Lassy er nok for mange av oss en ukjent figur, men for de som tok turen til DIGS lørdag ettermiddag fikk erfare at det var med god grunn at saksofonisten og trioen hans ble dratt hit til Jazzfest i trondheim. De hadde visstnok hatt en lang og kronglete reise på bortimot 25 timer med flykanselleringer og rot, så det var nok en lettelse for de å endelig innta scenen. Timo, og hans medsammensvorne Ville Herrala (bass) og Jaska Lukkarinen (trommer) leverte rett og slett en helt fremragende konsert. Musikken er melodisk, svingende og groovy, men legger også opp til et åpent og dynamisk samspill, og går tidvis ut i friere partier. Timo Lassy selv bruker saksofonen utrolig kult, både med drøye soloer, men også effekter og komping av bass-soloer. Trioen er utrolig samspilt, og alle er veldig investerte i musikken. Musikken er i hovedsak fra deres nye plate, Trio, som ble utgitt høsten 2021.

Timo Lassy - tenorsax
Ville Herrala - bass
Jaska Lukkarinen - trommer

Skrevet av Peter Robertstad

Pascal Schumacher
14. mai - Trykkeriet

Et av de store kickene i forbindelse med festival er å møte artister og musikk som er totalt ukjente. Vibrafonisten og elektronikeren Pascal Schumacher (43) fra Luxemburg passer utmerka inn i den kategorien - jeg hadde verken hørt navnet eller musikken hans tidligere.

Utstyrt med en vibrafon, flere gonger, masse elektronikk og litt ymse i tillegg - blant annet et instrument jeg ikke vet hva heter, inntok Schumacher scena mutters aleine med musikk fra sine to seineste utgivelse, "Sol" og "Luna". Med sin firekøllersteknikk satte Schumacher raskt ei drømmeliknende stemning med vakre melodier, masse overtoner og et klangbilde som ba om fred på jord. Han spilte med og mot mer eller mindre ferdigprogrammerte eller spontane loops og hadde full kontroll på alle kildene.

Alt var vakkert, fascinerende og til dels meditativt. Samtidig opplevede jeg landskapene hans som new age-aktige og relativt enstonige der han ofte repeterte sine egne fraser. Kjedelig altså? Nei, men jeg kjenner jeg trives best i mer dynamiske landskap. Uansett var Pascal Schumacher et hyggelig bekjentskap som jeg mer enn gjerne vil møte igjen.

Pascal Schumacher - vibrafon, klokkespill, elektronikk

Skrevet av Tor Hammerø

Elisabeth & Rus
14. mai - DIGS Cafe

Jazzfest inviterer fra tid til annen til gratis konserter. Dvs, utenom den nye barn/familiesatsingen på Torvet er svært få konserter gratis, bortsett fra jammene. Men denne lørdagskvelden ville vi forære publikum en konsertopplevelse med ekteparet Elisabeth og Rus Nygård-Pearson. Duoen har gledet oss med en rekke fine konserter siden de bosatte seg i Trondheim, og denne kvelden fikk publikum oppleve superfine versjoner av kjente og kjære låter. Kanskje er dette framtidens standardlåter? Det hele toppet seg da parets meget talentfulle datter Lilye på 9 år bidro med sang på Joni Mitchell’s Circle Game. Eplet faller ikke langt fra stammen i dette tilfellet og Lilye sjarmerer publikum i senk og i tårer. Dette ble en aldeles strålende start på lørdagskvelden, før mange dro hjem til Melodi Grand Prix eller videre til neste Jazzfest-arrangement. 

Elisabeth Nygård-Pearson - vokal, gitar
Rus Nygård-Pearson - bass, vokal

Ask Carol
14. mai - Byscenen

Duoen Ask Carol ledet inn aftenen på Byscenen med en konsert ute i lobbyen. Duoen har en helt spesiell sound, som i stor grad bygger rundt multitasking. Ved åpningen av settet satt Ask klar bak trommesettet med gitar på fanget, og Karoline sto foran med sin egen gitar, diverse elektronikk og en gulvtam. Musikken var sjelfull, drivende og pulserende, og det var tydelig at publikum digget med. Karoline hadde flere seanser der hun både sang, la akkorder på gitaren og skjøt inn hits på gulvtam'en samtidig, samt bruk av looping. Det var tydelig at det å være to stykker på scenen skulle ikke være noen begrensning for hva som skulle skje. Ask holdt seg i hovedsak til trommesett og pad, men også med innslag av gitar, koring og annet.

De spilte i hovedsak egne låter, et par av dem utgitt som singler, og resten får vi håpe kommer med på debutplata deres, som ikke er langt unna. I tillegg måtte de jo dra til med en Hendrix-cover, som ble godt tatt imot i salen. Det var tydelig at arrangementet på byscenen favnet i bredt i hva slags publikum det trakk til seg, med stor variasjon i publikumsbasen.

Ask Thorsønn Borgen - trommer, elektronikk
Karoline Strømshoved - vokal, gitar

Skrevet av Peter Robertstad

Cobra Kraft
14. mai - Byscenen

Årets festival har bydd på mye ny musikk, deriblant også det nye bandet Cobra Kraft. Bandet bød på kraftfull jazzrock av beste sort, der energien og sounden fra rock smeltet sammen med jazzens tonespråk og interaksjon. Når de satt i gang var det som om en massiv vegg av lyd bredte seg ut over salen og fanget alle inn i musikken. Petter Krafts feite, crispy tenorsax-tone sang ut i salen, og boltret seg i heftige figurer og voldsomme soloer, en sound som helt klart vekker sterke assosiasjoner tilbake til Coltrane fra Coltrane-kvartettens glanstid. Det er overnevnte Kraft og gitarist Per Borten som sammen har skrevet musikken som ble fremført denne kvelden. Borten for sin del erkjente ovenfor publikum at han var litt nervøs, for etter sigende var dette hans «jazzdebut». Han hadde tydeligvis gjort hjemmeleksa si, og passet ettertrykkelig på å ha solid ironisk distanse til musikken i alle pratepausene, i jazzens ånd selvsagt.

Kenneth Kapstad på trommer og Ingebrigt Håker Flaten på bass utgjorde det som kanskje er det heftigste som finnes innenfor komp, og bygget kraftfullt under all råskapen som utartet seg på scenen. Om det er en som virkelig fikk kjørt seg, så må det ha vært Vegard Lien Bjerkan på tangenter. Ettersom store deler av konserten ble spilt på et akustisk flygel, og Bortens forsterker er skrudd til 11 (minst!), betyr det at her er det en kamp mot naturkreftene for å komme seg gjennom. Allikevel utgjorde pianoet en helt uunnværlig del av soundet, selv om det var vanskelig å høre detaljene.

Petter Kraft - sax
Per Borten - gitar, vokal
Vegard Lien Bjerkan - tangenter
Ingebrigt Håker Flaten - bass
Kenneth Kapstad - trommer

Skrevet av Peter Robertstad

Hovedøen Social Club
14. mai - Dokkhuset

Kvelden blei avslutta sammen med den livsbejaende kohorten Hovedøen Social Club - noe ganske annerledes kan man trygt si. Pianist, arrangør og ideologisk fører Sverre Indris Joner har siden 2007 løfta frem en viktig del av den norske melodiskatten og flytta den inn i et salsaunivers fronta av vokalisten Sergio Gonzalez. Sammen med de to perkusjonistene Eduardo Cedeño og Ruben Pirela, bassist og tredjestemme-vokalist Ole Marius Melhuus og ikke minst trompeter i ultraklassen til et slikt univers, Erik Eilertsen, sørga Hovedøen for ei perfekt avslutning på kvelden både for lyttende, smilende og dansende.

Med et repertoar som jaga unna den sure Trondheimskvelden og som helt korrekt starta med "Jeg tror på sommeren" og som blei fulgt blant annet av "Tanta til Beate", "Kjærlighetsvisa", "Neste sommer", den filosofiske "En båt med bananer", "Den du veit", "En Natt forbi", "Dum og deilig", "Rompa mi", "Splitter pine" og "Livet er for kjipt, sørga Hovedøen Social Club for at alle - og det betyr alle - gikk ut i Trondheimsnatta med et smil eller to rundt munnen. Slik skal også musikk være!

Sverre Indris Joner - piano, bandleder
Sergio Gonzalez - sang
Eduardo Cedeño - timbales
Ole Marius Melhuus - bass
Ruben Pirela - congas
Erik Eilertsen - trompet

 

Jazzfest på Samfundet

Ghost-Note
14. mai - Storsalen

Allmenheten hadde nok ikke forventet at et band av Ghost-Notes kaliber skulle gå på så presis som 15 minutter etter konsertstart. Det verdenskjente bandet blir introdusert av arrangør Malin Dahl Ødegård. Hun videreformidlet at deres eneste ønske var at vi måtte "Shake some ass", som betyr "riste på hodet og pådra seg Whiplash" på norsk, det var i hvert fall det vi gikk for.

I det Ghost-Note toget tøffer av gårde kan man høre seige bass licks og blod-tight blås helt nede i Daglihallen. På samme måte som tradisjonell norsk ku-lokking, fulgte folk lyden av jazzfest` mest funky band opp til storsalen for å møte resten av flokken. Nå skal vi endelig få svar på det vi alle har lurt på: har MonoNeon fortsatt den samme sokken på bassen? Svaret er ja, men ingen kan vel ønske seg noe annet enn litt møkkete bass i denne sammenhengen.

De avslutter første låt og jubelen står i taket. Trommeslager og frontmann Robert «Sput» Searight tar mikrofonen for å si noen velvalgte ord. Det er helt knyst i salen når han snakker, og det kan virke som publikum er langt mer nervøse en artistene. Vi er rett og slett blitt stummet av bandets uimotståelige kulhet. Heldigvis løsner dette etter kort tid.

Ingen kan stå i ro når Ghost-Note spiller. Det danses, og de som ikke danser måper av fascinasjon, for aldri før har vi hørt en strammere blåserrekke eller en mer funky gitar. Til alles glede er det en egen perkusjonist som fyrer løs på congas, og keyboardisten spicer ting opp med soloer av syre. Det låter rett og slett helt smør! Alles hjerter smeltet litt i det hele bandet synger med på «god damn, hot damn» og saksofonisten tar ut en fløyte fra ermet for å krydre det hele med en klype jazz-flute.

Dette var rett og slett altfor bra. En skal lete lenge for å finne et band som får publikum til å danse som Ghost-Note gjør. Det er forbi min kompetanse å beskrive graden av funk det bandet her serverte, det må rett og slett oppleves. For en fest!

Robert Searight - trommer
MonoNeon - bass
Dominique Xavier Taplin - keyboard
Peter Knudsen - gitar
Jonathan Mones - sax, fløyte
Danny Wytabis - trombone
Devin Way - trommer, perkusjon

Skrevet av Guro Kvåle

Hermia/Ceccaldi/Darrifourcq
14. mai - Klubben

Det er Jazzfest på Studentersamfundet og jeg er på gulvet midt i Klubben. På scenen noen meter foran meg sitter en cellist. Håret hans er blondt, og cellokassen som ligger på gulvet bak ham er tapetsert med klistremerker. Bak er også en gigantisk forsterker som celloen hans er koblet til. Noe sier meg at dette ikke blir en snill liten kammerkonsert.

Den første tonen slås an og han bekrefter min antagelse: cellist Valentin Ceccaldi er punk. Og de to andre musikerne som står på hver sin side, Manuel Hermia på tenorsaksofon og Sylvain Darrifourcq på trommer, matcher stemningen. Jeg føler at alle som står der på klubben blir helt tatt av hvor fet en cello kan høres ut, når skitne riff i kvinter spilles gjennom en stor forsterker. Jeg ser for meg at vi alle står der ved siden av hverandre og måper målløst.

Denne fransk-belgiske trioen har sin egen tilnærming til improvisasjon. Det er gjennom rock og støy med uregelmessige trommebeats og skrikende saksofon. Jeg tenker umiddelbart på husgudene mine i Fire!, og at hvis Mats Gustavsson hadde en belgisk halvbror, ville det uten tvil vært Manuel Hermia.

Sylvain Darrifourcq er mildt sagt en fascinerende trommeslager. Han spiller med en forbløffende energi og ser ut til å knekke en trommestikke allerede ti minutter inn i settet. Så gnir han høye toner med skrot og cymbaler mot trommeskinnene med stor kontroll.

De spiller ekstremt dynamisk og jeg er fascinert av deres rytmiske kontroll. Komposisjoner og improvisasjoner i lange linjer utforsker lag av puls og klang. På que legges det inn nye deler bestående av enten totalt kaos, riff eller pauser av total stillhet. Det er veldig effektfullt. Musikk full av overraskelser fra et ensemble som ser ut til å ha druknet samspillet i superlim. Vi tilbys alt fra cellodroner med trommer i fri time og vakre saksofonmelodier til det rene Meshuggah-land med komplekse riff.

HERMIA, CECCALDI, DARRIFOURCQ er en fantastisk eksplosjon som gjør meg målløs. Jeg må minne meg selv på å lukke munnen når jeg går.

Manuel Hermia- saxofoner
Valentin Ceccaldi– cello
Sylvain Darrifourcq - trommer

Skrevet av August Glännestrand

O-Janà
14. mai - Knaus

Den italienske duoen O-Janà var nok ukjent for de fleste, ihvertfall meg, før de kom til Jazzfest for å spille. Men til gjengjeld er dette en konsert vi trolig ikke glemmer.

Sanger Ludovics Manzo har en fortryllende stemme og formidlingsevne som kommer spesielt til uttrykk i de mer dadaistiske partiene. Hennes motpart, pianist og alt-mulig-kvinne Alessandra Bossa, har en veldig kunstnerisk karakter. Hun flyr over flygelet, synther, tracks og et hjemmelaget theremin-lignende instrument, samt synger. De to er rake motsetninger på scenen. Manzo representerer det vakre, flytende og mystiske, Bossa står for det spontane, uforutsette og all galskapen. Dette gir en utrolig spesielt sound, vanskelig å beskrive med ord, men vi var i hvert fall trollbundet av deres tilstedeværelse!

Kombinasjonen eksperimentell improvisasjon og klubb-beats er ikke til å kimse av! Det ligger så mye spenning i denne kombinasjonen, og det virker publikum å kjenne på. Det er som om vi er under vann, alle holder pusten, ingen vet hvor dette vil ta veien, og lyden av O-Janà omringer oss fullstendig. Det var et par nysgjerrige hoder som tittet inn på Knaus under konserten, og for noen ble det som foregikk på scenen litt for meget. Som når Alessandra Bossa reiser seg opp fra flygelet, skriker og gjeper til publikum før hun setter i gang med det jeg tror en improvisert dadaistisk monolog. For de som var så heldige å få med seg helheten i konserten var dette et fantastisk friskt tilskudd, samtidig er det lett å forstå at dette kan virke litt skremmende på noen mindre nysgjerrige lyttere.

Dette er en konsert jeg sent vil glemme. O-Janà må bare oppleves!

Alessandra Bossa – piano, synth og elektronikk,
Ludovica Manzo – vokal og livesampling

Skrevet av Guro Kvåle

Kjellerbandet
14. mai - Storsalen

Kjellerbandets Sun Ra Tribute settes i gang av intet mindre enn Tor Haugerud i en fantastisk stilig rød skinnbukse som messer ut til hele storsalen at nå skal vi ut på en reise! Ekkoet av stemmen hans klinger veggimellom, og hele Samfundets Kjellerbandet går på scenen iført diverse glitrende, skinnende og lys-reflekterende klesplagg (om man an kalle aluminiumsfolie et klesplagg).

Jeg har aldri før sett så mye glede og individuell frihet på scenen under en storbandkonsert. Alle har diverse perk, fløyte og bjelle- instrument de trolig kan fylle inn med der de syntes det er nødvendig. En skal ikke undervurdere all den gleden som genereres i det man lar en blåser ha fullmakt over et par bjeller eller noen trepinner som lager lyd når man slår de sammen. Det er rett og slett frigjørende og ekstremt underholdene å følge med på alt de finner på med disse perk-instrumentene.

Et høydepunkt fra konserten må være tromme-«chasen» mellom Kjellerbandets egen Trym Karlsen og Tor Haugerud. Spesielt for disse trommesoloene var at de ble utført på pauker, en hver. Jeg har i hvert fall aldri hørt duo-tromme-solo mellom to paukister før som går amok på stemmepedalen, så det var stas.

Dette var en fin konsert med utrolig flott energi og mange kreative løsninger. Jeg vil applaudere Kjellerbandet for deres evne til å kombinere musikalsk kvalitet og stor underholdningsverdi.

Skrevet av Guro Kvåle

KALLE
14. mai - Klubben

Man kan uten å overdrive si at Karl Hjalmar Nybergs KALLE består av noen av landets mest interessante musikere. Om ikke minst må Karl selv være en av både Norge og Sveriges kuleste saksofonister. Under Jazzfest på Studentersamfundet byr han på alt fra travle temaer, lek med grupperinger, til mer hvilende og vakre melodier. Det meste gjennom et rikt bibliotek av effekter. Han har en utrolig spennende sound.

KALLE spiller med en fantastisk tilstedeværelse. Tunge grooves møter komplekse melodier i komposisjonene. De inneholder riff, skjeve beats og fengslende lydlandskap. Jazzlåter i indierock-drakt. Fokuset skifter mellom å være i Karls saxspill og i Martin Miguels gitarsspill. Heida Karine Jóhannesdóttirs tuba bærer et stort klistremerke som forkynner budskapet NOT SAFE FOR CAPITALISM og hun leverer gyngende hiphop-basslinjer som forgylles av Veslemøy Narvesens trommer.

I noen låter øker intensiteten drastisk. Som å klippe i stykker en hyperpop-låt og lime den sammen til vill frijazz. Martin får gitaren til å brøle i istykkersprengte toner, Heida svarer med harmoniske arpeggioer fra pedalbrettet sitt, Veslemøy setter på en trommemaskin og havner med Karl på toppen i et landskap av organisert kaos. Det blir en effektfest.

KALLE bygger opp og plukker fra hverandre sangene sine som fra en stor boks med LEGO i forskjellige farger. De spiller i et lydbilde hvor det akustiske møter det elektroniske og musikken får en til å føle alt fra melankoli til nesten voldsom glede, fra mørke til lys. Resultatet er fargerikt og vakkert og umulig å ikke bli berørt av.

Karl Hjalmar Nyberg - saxofon, synth
Martin Miguel - gitar
Heida Mobeck - tuba, elektronikk
Veslemøy Narvesen - trommer

Skrevet av August Glännestrand

S. Møller & Reggie Got Beats
14. mai - Storsalen

S. Møller skapte kjempestemning i Storsalen!

I mer enn tre tiår har S. Møller vært en viktig del av Studentersamfundet i Trondheim. Bandet har med sine ulike besetninger akkompagnert en rekke store navn innen jazzen, og gjentok suksessen fra 2018 med Beats & Big Band på årets festival.

Bandet låt kanonbra og Storsalen på Samfundet kokte av danseglade publikummere. En perfekt avslutning i Storsalen på Jazzfests nye satsing i huset hvor Trondheimsjazzens oppsto.

Audun
14. mai - Knaus

Etter midnatt lørdag kveld fyltes Knaus med de mest dedikerte og utholdende konsertgjengerne på Samfundet, som stilte seg tett foran barrikadene for å få med seg det unge stjerneskuddet Audun. Med fiolin og hardingfele som to av hovedelementene, kombinert med harmonikk inspirert av jazz og folkemusikk, bryter musikken med det konvensjonelle popsoundet - noe som byr på uforutsigbare vendinger i melodier og arrangement, og gjør det spennende for publikum å følge med på hvor låtene beveger seg. Som frontfigur tok Audun rommet med sin utstråling og høyenergiske vesen, og bandet han hadde med seg tok fatt i musikken med overbevisende overskudd og musikalitet. 

Settet avsluttet med Auduns første og foreløpig eneste singel «Can’t Let Go». Låta ble fyrt i gang med en gjenkjennbar og meget dansbar groove, til voldsom applaus fra publikum, og stemningen i rommet løftet seg i takt med musikken og eksploderte på refrengene i form av dans og høylytt allsang. Entusiasmen fra konserten bar Knaus-publikummet videre til jazzjammen som fortsatt kokte på Edgar Kafé og avslutningen av Jazzfest på Samfundet 2022. 

Audun Rørmark – vokal, fiolin, hardingfele, pedalsteel
Benjamín Gísli Einarsson – keys, synth
Ola Erlien – gitar
Tuva Halse – fiolin, synth, vokal
Gard Kronborg – bass, vokal
Øyvind Leite – trommer

 

 

Young Voices
15. mai - Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K.)

De unge stortalentene i Young Voices gjorde en kjempefin minikonsert før proffene i Trondheim Voices framførte Songs Around the World. 

Young Voices dyktige leder Else Skogan Bonesrønning har tatt et solid grep, og sangerne presenterte et superfint repertoar med nye versjoner av kjente og kjære låter. Det var meget imponerende og det nye kunstgalleriet ble en fin ramme rundt ensemblet.

Else Skogan Bonesrønning - leder
Marion Zerlina Totsaas - vokal
Sigrid Amalie Bratsberg - vokal
Tuva Brix - vokal
Sofia Guidi - vokal
Emilie Nordbøe Brøndbo - vokal

Trondheim Voices
15. mai - Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K.)

Avslutningsdagen starta i kulturbygget K.U.K. - Dronning Sonja hadde visse problemer da hun skulle åpna huset - med et herlig møte mellom Trondheim Voices og de to svenske vokalistene Josefine Lindstrand og Lina Nyberg - som hadde skrevet "Songs Around the World" for det unike vokalensemblet. Det besto for anledninga av Siri Gjære, Siril Malmedal Hauge, Anita Kaasbøll, Ingrid Lode, Heidi Skjerve og Tone Åse. Som eneste instrumentalist hadde de invitert med seg den danske trommeslageren og perkusjonisten Michala Østergaard-Nielsen.

De ga oss en stor og inderlig opplevelse der man skifta på solistrolla og der de svenske vokalistene og komponistene gled nydelig inn i det flotte uttrykket til Trondheim Voices og der Østergaard-Nielsen var en strålende fargelegger. De tok oss med på en verdensomfattende rundtur med start i Umeå og avslutta den i Sør-Afrika.

Komponistene hadde fått innspill fra kolleger rundt om i verden om hvordan de hadde det og det brukte de til inspirasjon for å lage den unike musikken og tekstene på flere språk. Dette flotte og unike samarbeidet har alt i seg til å bli utvikla videre og ikke som de sang: My window is closed. Nei da, vinduet er åpent og vi vil ha mer av dette musikalske nordiske rådet.

Heidi Skjerve - vokal, Tone Åse - vokal, Siri Gjære - vokal, Ingrid Lode - vokal, Siril Malmedal Hauge - vokal, Anita Kaasbøll - vokal, Lina Nyberg - vokal, Josefine Lindstrand - vokal, Michala Østergaard-Nielsen - trommer, perkusjon

Skrevet av Tor Hammerø

Trondheim Jazzorkester med Anna Webber
15. mai - Dokkhuset

Den midterste økta stod Trondheim Jazzorkester i samarbeid med den amerikanske komponisten, tenorsaksofonisten og fløytisten Anna Webber for. Webber hadde skrevet et verk på åtte satser for et TJO som nok en gang framsto i ei totalt original utgave med to tubaer, tre saksofoner/klarinett, trekkspill, synth, to trommeslagere og to bassister.

Webber hadde skrevet et fascinerende og annerledes verk som sendte meg i retning Anthony Braxton og hans tenkemåte. Webber hører hjemme i New Yorks avantgardeverden og brakte inn like mye fra samtidsmusikken som fra jazzen. Om denne kohorten hadde blitt hyra inn av Ultima-festivalen vil jeg tro de hadde passa like godt inn der som på en jazzklubb eller festival.

Spennende, annerledes og fascinerende - som veldig mye av det andre jeg fikk med meg på årets Jazzfest. Jeg gleder meg allerede til 2023!

Anna Webber - saxofon, fløyte
Klaus Holm - klarinett
Mette Rasmussen - altsax
Peder Simonsen - tuba, elektronikk
Martin Taxt - tuba
Ida Løvli Hilde - accordion
Liz Kosack - tangenter
Hans Hulbækmo - trommer
Matilda Rolfsson - basstromme, perkusjon
Ole Morten Vågan - bass
Nick Dunston - bass
David Solheim - lyd

Skrevet av Tor Hammerø

Tineke Postma
15. mai - Trykkeriet

Nok ein gong ein konsert som er utsett frå 2020. Så deilig at den blir! Postma har med seg materialet frå den nyaste plata si, Freya som kom ut rett før pandemien inntraff verda. Denne gjengen har sidan då ikkje fått spelt materialet noko særleg, og var veldig klare for å spele live for publikum igjen.

Me får presentert melodiske linjer av saksofonist Postma og trompetist Alessi saman med eit groovande komp, men i ein relativt fri time. Nettopp det gjer musikken spennande å høyre på. Det er deilig å høyre jazz i ei relativt tradisjonell besetning med eit friare moderne uttrykk. Balansen mellom det frie og kaotiske og det melodiske er bra. Postma fortel om Herbie Hancock og Wayne Shorter som snakkar om å inkludere det mystiske i musikken. Det synes eg dei klarar godt. Det er spanande som lyttar å ikkje heilt forstå kva som skjer, men likevel oppleve at dei veit kva dei heldt på med. 

Tineke Postma – saxofon
Ralph Alessi – trompet
Robert Landfermann – bass
Tristan Renfrow – trommer

Skrive av Ingrid Steinkopf

Stian Carstensen Musical Sanatorium
15. mai - Byscenen

Jazzfest i Trondheim er historie for min del. Etter fem veldig flotte dager var det helt ok å avslutte i selskap med et geni. Han heter Stian Carstensen.

Betegnelsen i overskriften er ikke noe jeg plukker frem hver dag. Nå er det uansett på sin plass. Jeg har vel egentlig ment det lenge, men det sitter såpass langt inne å benytte seg av geni-betegnelsen at jeg har latt den ligge til marinering noen år. Live-versjonen av Stian Carstensens storverk "Musical Sanatorium" var av typen som ikke etterlater noen form for tvil: dette var så stort, så sterkt, så virtuost og så djupt personlig at det bare er å gi seg ende over.

Jeg har vært så privilegert at jeg har fått følge Carstensens karriere mer eller mindre fra starten. Jeg/vi/man skjønte kjapt at herren fra Eidsvoll som skapte magi uansett hvilket instrument han valgte å benytte seg av, hadde noe helt eksepsjonelt, Det har han fortsatt å utvikle helt siden 90-tallet og med et opphold på noen år, der han stakk inn i psykosekroken som han kalte det sjøl, så har han tatt megasteg i retning seg sjøl hele tida.

Med sin verbale storhet og observasjonsevne der meldinga fra Øystein Sunde til Stian kan være et godt eksempel - tar du demonene fra en kunstner, så sitter du igjen med en formingslærer - og hans store komposisjoner til dette verket, krydra med hans unike instrumentbeherskelse og inderlige uttrykk det være seg på trekkspill, gitar, pedal steel eller fløyte, gjorde at de store forventningene etter å ha hørt plata blei innfridd og vel så det.

Musikken var en melodisk og rytmisk gumbo med ingredienser fra en rekke folkemusikalske dalstrøk, barokkmusikk, noe som gjerne kan minne om filmmusikk og sjølsagt mye improvisasjon. Kastratsang av organist Torbjørn Dyrud - Carstensen understreka at han var trebarnsfar - gjesteopptreden av Petter Vågan som vokalist på italiensk, et unikt superband bestående av fiolinistene Ola Kvernberg, Atle Sponberg, Bjarne Magnus Jensen, Aine Suzuki på bratsj, cellisten Audun André Sandvik, bassist Finn Guttormsen, trommeslager Jarle Vespestad, gitarist Ola Erlien - hvilken indisk ragarap han gjorde sammen med Stian og Kvernberg -, cimbalominist Giani Lincan og harpist Sidsel Walstad, sørga for at dette blei ei musikalsk rundreise ulik alle andre musikalske ekskursjoner. Og folkeliggjøringa av James Bond - den må bare oppleves!

Her fikk vi oppleve alt fra fugemassesuggesjon, via en hyggelig tyrkisk krigsmarsj til drenering av vannhode og en duett/duell mellom Carstensen på banjo og Kvernberg som var av det historiske slaget. Alt og dette mere til var med på å slå fast at Stian Carstensen faktisk er et musikalsk geni. Kuriosa gjør livet verdt å leve mente han. For min del vil jeg gjerne legge til at slike musikalske opplevelser gjør det samme.

Stian Carstensen - trekkspill
Ola Kvernberg - fiolin
Atle Sponberg - fiolin
Bjarne Magnus Jensen - fiolin
Audun Andre Sandvik - cello
Finn Guttormsen - bass
Ola Erlien - gitar
Sidsel Walstad - harpe
Giani Lincan - cimbalom
Jarle Vespestad - trommer
Torbjørn Dyrud - cembalo, el-piano, flygel

Skrevet av Tor Hammerø

 

 

Eirik Havnes og Lars Ove Fossheim - "Alt som lever skal dø"
18. mai - Dokkhuset

Det ble hentet frem flere stoler, for det var mange som tok turen til Dokkhuset for å høre på bestillingsverket til Eirik Havnes og Lars Ove Fossheim dagen etter 17. mai. På bakveggen på scenen ble det projektert en stor rund lys-sirkel hvor det etter hvert skulle komme spennende video- og grafikkbilder som ga oss mange fine assosiasjoner mot sol, celle, jordklode, etc. Det er dyktige Ingrid Skanke Høsøien som er lysdesigner.

Scenen blir knallrød, nesten som et faresignal og musikerne entrer scenen. Vi hører svake elektroniske lyder sive ut av høyttalerne.  Musikerne vender blikket ned, skrur på knapper og stirrer på sine bokser av elektronikk. Det kan dessverre være veldig kjedelig å se på, men lydene som blir skapt er spennende. Lars Ove spiller gitar, Heida Karine Johannesdottir Mobeck tuba og Martin Langlie trommesett, men det meste av det de spiller på sine instrumenter blir bearbeidet elektronisk til det ugjenkjennelige. Lydene utvikler seg og blandes med forskjellige etterklanger. Dette er et godt eksempel på hva som kan skje når ferdigutdannede musikkteknologi-studenter samarbeider med bl.a.  jazzmusikere. Lydproduksjonen er super og lydnivået er behagelig, noe det for øvrig var under hele konserten.

Plutselig dukket stemmen til Eirik Havnes opp og det skulle vise seg at det var han som skulle få det meste av oppmerksomheten i resten av bestillingsverket. Han hadde lært seg all tekst utenat og henvendte seg direkte til publikum. Imponerende! Det kan minne litt om standup, men det var mer sofistikert og gjennomtenkt. Det meste var også på rim. Tenk deg en blanding av Jostein Gaarder, Arne Næss og Are Kalvø – der omtrent har du Eirik.

Han overøste oss med spørsmål og spennende fakta om natur, tid, sopp, bakterier, mennesker, ja, kanskje vi skal ta med aper også! Teksten ble fremført med innlevelse og klar diksjon på nydelig sunnmørsdialekt. Tonefallet kunne kanskje bli litt statisk, men etter hvert når han tok noen korte pauser i teksten og slapp de elektroniske lydene til, fungerte det bedre.

Teksten kom i bolker og mellom dem fikk musikerne slippe til. Trommeslager Martin startet en groove og det ga musikken en etterlengtet fremdrift. Det virket som musikerne hadde spilt seg varme nå og i neste tekstblokk lyttet de mer på rytmikken i teksten og hengte seg på. Nå kom det noen fine sekvenser og musikken bygde seg opp til et voldsomt klimaks, der Erik nesten måtte rope for å komme igjennom.

Deretter roet det seg ned igjen og den musikalske stemningen kunne minne litt om begynnelsen.

Det var vanskelig å få med seg noe tematikk i musikken. Både gitar, keyboard (Eirik spilte også keyboard) og tuba spilte noen korte fraser som kunne minne om noe tematikk, men ellers virket det som om det var mye improvisasjon og tilfeldigheter. Etter hvert ble det uforutsigbare litt forutsigbart. Musikerne var nesten for forsiktige og man savnet noen kontraster og overraskelser. Det tror jeg imidlertid disse dyktige utøverne fint klarer å få til på neste fremføring av bestillingsverket, som jeg vil gi mer enn godkjent på.

Vi må ikke glemme å nevne den spennende og elegante lysdesignen til Ingrid Høsøien. Det virket som hun brukte primærfargene for å få frem det naturlige, men innimellom mikset hun fint fargene og forsterket teksten. For eksempel da hun brukte gult og litt røyk som effektivt ga en akopalyktisk stemning, samtidig med at Eirik ropende repeterte spørsmålet «E det rart det e krig i verden»?

Merket meg ellers at det var et ungt, entusiastisk publikum til stede og på slutten av konserten var det faktisk tilløp til rene «17. mai-stemning» -18. mai på Dokkhuset.

Lars Ove Fossheim - gitar og elektronikk
Eirik Havnes - tekst og elektronikk
Heida Karine Johannesdottir Mobeck - tuba og elektronikk
Martin Langlie - trommer, trommemaskiner, synther og elektronikk

Skrevet av Helge Førde

 

 

Hyllest til Aretha Franklin og Stevie Wonder
m/ Julie Dahle Aagård, Ole Børud og TSO
19. mai - Olavshallen

Jeg må innrømme at jeg ble litt skeptisk da jeg leste i programmet til jazzfestivalen at Trondheim Symfoniorkester skulle spille musikk av Aretha Franklin og Stevie Wonder. For det første er dette musikk som er svært knytta til artistenes egne tolkninger, men samtidig svært krevende å spille. Nå hadde de riktignok alliert seg med en erfaren dirigent og to fantastiske sangere, men allikevel...

Olavshallen fyltes etter hvert helt opp av et entusiastisk publikum og det var litt av et sceneoppsett som møtte oss. En samling av 70-80 profesjonelle musikere er i hvert fall ikke vanlig i jazzsammenheng. TSO hadde bestemt seg for å bruke «Light music-oppstillingen» på scenen. De kutter litt på antall strykere og plasserer dem på den ene siden og blåsere og komp på den andre. Lyssettingen er superfin og gir spennende dybdefølelse. Dette lover bra.

En tydelig lettet festival-leder Ernst-Wiggo Sandbakk holder en kort hylningstale til sine medarbeidere og sponsorer og forsåvidt også publikum. Heldigvis for oss, er det noen som orker å arbeide med sånt og som Ernst-Wiggo konkluderte: «Vi tar samfunnsansvar». Ære være dere alle sammen!

Dirigent Nick Davies og Julie Dahle Aagård kommer feiende inn på scenen og går rett på musikken. Orkesterforspillet gir oss nesten hakeslepp... for en herlig klang, for et komp og forfriskende driv! Julie kaster seg ut i superhitene; «Think» og «Son of a Preacher Man» og korjentene Ranveig Seljemark og Åshild Mundal følger opp med stilriktige bakgrunner og svar. Plutselig er all min skepsis feid av banen. Dette er utrolig bra og samtidig hører vi hvor nær denne musikken er knyttet til jazz, gospel og blues med sin rytmikk, lekenhet og direkte formidling. Vi blir nærmest overrumplet av Julie med hennes fantastiske versjon av «Natural Woman». Barbente Julie er jo «Natural Woman», som kommer fra steinrøysa på Flatanger og synger og beveger seg som om hun er oppvokst i Harlem. Allerede der fikk vi konsertens høydepunkt for meg.

Hun fortsatte med en nydelig versjon av «Amazing Grace», hvor strykerne fulgte opp med varmt og homogent spill. Hyllesten til Aretha Franklin ble avsluttet med «Respect» og selv om Julie er ganske tro mot originalen så klarer hun likevel å gjøre dette på sin måte. Innleide lead-trompetist, Erik Eilertsen, og saksofonist Kåre Kolve trøkket til med fine soloer som gjorde at symfonikerne plutselig så beundrende opp fra notestativene....herlig stemning.

Julie forlot scenen og orkesteret startet en medley over Stevie Wonder-hit`s. Arrangementet startet forresten veldig originalt med fire celloer alene og utviklet seg naturlig med mange fine detaljer i de forskjellige instrumentgruppene. Genialt skrevet av Øivind Westby, tidligere trombonist i KORK. Ellers var de fleste av de fine arrangementene «blodferske» fra forskjellige arrangører i London.

Endelig entrer Ole Børud scenen og trøkker umiddelbart til med «Higer Ground», «Sir Duke» og «Isn`t She Lovely» på rappen. Det er ikke mange som klarer å synge disse låtene i dette toneleiet, men Børud fikser det. Han synger klokkereint og rytmisk. Artig å registrere at strykerne også er med på rytmikken og vi ser at de koser seg. Det tror jeg kompet også gjorde og særlig når de fikk spille alene den herlige grooven på «Master Blaster». For noen musikere vi har i Trondheim! Trommeslager Magnus Forsberg fyrte av gårde groovene og nærmest styrte hele orkesteret fra sin trommeplass. Jeg må ikke glemme å skryte av de som hadde lydproduksjonen. Så vidt jeg kunne se hadde alle instrumentene egne mikrofoner og da blir det mye å ha kontroll over. Det var strøken lyd der hvor jeg satt, og når man tar med at det var svært kort prøvetid, er det rett og slett imponerende.

Tempoet ble roet litt ned og vi fikk nydelige «As». Ole fikk synge i et litt behageligere leie og den fine stemmen hans kom til sin rett. Strålende! Konserten ble avsluttet med den groovy «I Wish», men publikum reiste seg, trampeklappet og ville ha mer.

Som ekstranummer fikk vi «Once in My Life» hvor Børud sang låta og Julie kom tilbake og lekte seg gjennom en swingversjon som luktet svidd – den dama altså! De gikk rett over i  «You Are the Sunshine of My Life» og plutselig glimtet Børud til med noen fantastiske fraser i de improviserte vampene. Kunne nesten ønsket meg mere av det, men nå var det definitivt slutt.

Det var mange smil å se når publikum gikk ut i årets første sommeraktige kveldsbris. God musikk har en utrolig effekt på folk!

Skrevet av Helge Førde