Julie Dahle Aagård, DIGS

Festen starta like godt me at Divaen – ja, hun er virkelig det med stor D og det er ment i aller beste mening – Julie Dahle Aagård, en av Flatangers aller største døtre, kom knipsende inn i lokalet etter at hennes smågufne band såvidt hadde begynt aleine.

Dahle Aagård er en vokalist ved en varme og inderlighet i uttrykket som har evnen til «å ta» rommet bare ved sine blotte tilstedeværelse. Det gjorde hun så avgjort denne ettermiddagen også. Med et knippe standardlåter, litt svulstig soul, litt spiritual og litt John Lennon – «Jealous Guy», som alle hadde kjærlighet som tema; om det så var til en saus!, ga hun oss en time og vel så det med tidløs jazzmusikk.

Med et kremband som «forteller» oss at de stortrives sammen, blei dette ei åpning som kledde Jazzest som den berømte hånda i hansken. Bassist Jens Fossum, den andre trønderen i bandet i tillegg til sjefinnen, fra Børsa Vest, samt de tre østfoldingene – jeg kommer aldri til å kalle det Viken – Svein Erik Martinsen på gitar og vokal, Hermund Nygård på trommer og maestro gigante Anders Aarum på allehånde tangenter, kjenner hverandre, Dahle Aagård og repertoaret så godt at de med all naturlig sjøltillit kan ta seg så god tid som ønskelig og som derfor sørger for at den store ro senker seg og blander seg med velvære på et herlig vis.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her
 

Bjørn Marius Hegge vs. Hans Rotmo m/ NTNU Jazzensemble, Dokkhuset
Neste stopp på åpningsdagen var møtet med Stjørdalens store sønn, bassist, trekkspiller, gitarist, komponist, arrangør, svømmer og bandleder Bjørn Marius Hegge. Han hadde fått årets spesialoppdrag, nemlig å ta for seg musikken til ei kjent trønderstemme – uansett sjangerbakgrunn.

Hegge hadde valgt deler av katalogen til Hans Rotmo – med vekt på musikk fram til midten av 90-tallet. Etter at vi fikk høre Rotmo sjøl synge – på tape – som åpning, tok det ca 15 manns/kvinners bandet bestående av noen av de mest lovende av den nye generasjonen jazzlinje-studenter, for seg Hegges til dels svært utfordrende arrangement.

Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: Hegge har en slags Mingusks innfallsvinkel det å skape musikk. Hans idetilfang er bortimot grenseløst; her skal man henge kraftig med i svingene for å få med seg i alle detaljene.

Det er både styrken og svakheten til Hegges Rotmo-univers. Musikken og måten han behandler utgangspunktet på er både spennende og utfordrende, men samtidig kan det bli vel mye av det gode. Ideene får ikke alltid anledning til å finne den roa de trenger og blir ikke alltid fullført heller av den grunn. Og plutselig dukka det opp et Belonging-sitat gitt – og plutselig var det borte igjen. Skjønner?

Tankene gikk fra tid til annen i retning Charlie Haden og Carla Bleys Liberation Music Orchestra. Det betyr noe veldig schwært i mi bok og at Bjørn Marius Hegge er på vei mot noe stort er jeg ikke det minste i tvil om. Rotmo-prosjektet bekrefta det nok en gang og jeg skulle gjerne fått muligheten til å høre det en gang til når det hadde satt seg enda bedre og kanskje blitt stramma inn litt her og der. Bare det å vandre over «Elgesæter Bru» mot slutten var verdt turen aleine.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her
 

Trondheim Voices, Planetariet
Trondheim Voices tok publikum bokstavelig talt med på en utenomjordisk reise i planetariet torsdag kveld. I samarbeid med Asle Karstad leverte de en multidisiplinær konsertopplevelse de færreste i salen hadde sett maken til. De meditative og i blant sakrale improvisasjonene til Trondheim Voices ble vridd og vrengt igjennom “Maccatrol”, en bærbar effekt-kontroller laget av Asle Karstad, før det ble sendt ut på de 38 forskjellige høyttalerne i rommet. Det hele var akkompagnert av spektakulære bilder fra verdensrommet på et 360° lerret som planetariet huser, styrt i sanntid av Petter Much Grønlie fra Vitensenteret i Trondheim. En ekstraordinær sanseopplevelse av et stjernelag av improviserende musikere i Trondheim!

Skrevet av Håvard Aufles


Chris Holsten, Byscenen
Chris Holstens konsert ble plutselig redusert fra 200 mulig solgte billetter til 50, noe som medførte at vi måtte programmere en ekstrakonsert i full fart. Men det satte ingen demper på kvelden. Chris gjorde en kjempeproff performance og viste oss hvorfor han er en kommende stjerne. Han ga alt i løpet av et 60 min langt show, med topp låter, supergroovy band og et profft sceneshow. Og alle de skuffede publikummere som ikke fikk billett kan bare glede seg til neste besøk.

Skrevet av Jazzfest
 

The Sinatra Songbook, Britannia Hall
Samtlige føtter trampet takten under konserten til The Sinatra Songbook i Britannia Hall torsdag kveld. Med et stjernelag av musikere åpnet bandet med en instrumental-låt før pianist Per Husby introdusere Ingar Kristiansen på vokal som kveldens representant for å tolke den historiske vokalisten Frank Sinatra. Dette er selvsagt ingen lett oppgave, men Kristiansen tar den på strak arm og leverer til publikums store begeistring. Med humor og glimt i øyet tar de oss med på en historisk reise i musikken som Frank Sinatra har popularisert, med et 6-mannsorkester som virkelig klarer å høres ut som et helt storband. Den swingende musikken med tradisjonen i ermet sørget for en stemningsfull aften i Britannia Hall.

Skrevet av Håvard Aufles
 

Philip Granly Trio, Trykkeriet
Åpningskvelden blei avslutta med tre bortimot helt nye navn for min del. Pianisten Philip Granly med bassisten Alf Høines og trommeslageren Martin Heggli Mellem har alle avslutta jazzlinja i Trondheim og flytta sammen i kollektiv i Oslo. De har med andre spilt mye sammen og fortsetter åpenbart det tette samarbeidet på alle vis.

I et repertoar bestående av kun Granly-komposisjoner, med Coltranes «Mr PC» som ekstranummer, fortalte de oss om enorme kvaliteter individuelt, som lyttere og som kollektiv. Her fikk vi impulser bra Bach og Chopin til Paul Bley, Keith Jarrett, Ornette Coleman og John Coltrane – alt satt sammen til et hele trioen har satt sitt tydelige bumerke på.

Trioen er så samspilt at det nesten virker som om en av de tre bare kan åpne ei dør for så å se hva som skjer – og det gjør det uten stans. Lytteegenskapene er så åpenbare, empatien likeså, og det førte til mange fine treveis-samtaler.

Det jeg kan ønske meg til neste møte er en større bredde i låtdynamikken. Veldig mye foregår nå i et medium/opp-tempo-leie. Ikke noe gæernt med det, men en større bredde og variasjon vil løfte totaliteten i dette rytmiske og melodisk intrikate landskapet ytterligere. Philip Granly Trio er på veldig god vei til seg sjøl.

Dag en av fire er i mål og du verden for et påfyll og for en inspirasjon Jazzfest nok en gang er. Kanskje mer enn noen gang.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her

Krambua Strings, Krambua
Strykekvartetten Krambua Strings spilte på hjemmebane fredag ettermiddag på Krambua. Kvartetten, med base fra jazzlinja, tok for seg en rekke arrangement av standardlåter + noen egne komposisjoner til ode for både Jazzfest og Krambua blant annet. De unge musikerene utrykket sterke personligheter i sine respektive soloer, men det var kanskje de egenkomponerte arrangementene som gjorde størst inntrykk. Med lekenhet vrir de seg igjennom komplekse vendinger i musikken, som i blant kunne minne om storbandets estetikk. De evner også å ta musikken helt ned, der arrangementet av John Coltrane’s After The Rain stakk seg ut som et spesielt vakkert øyeblikk. Vi gleder oss til å høre mer fra Krambua Strings!

Skrevet av Håvard Aufles

Jordan Sand, Cinemateket
Den amerikanske bassisten Jordan Sand har nylig ankommet byen og har allerede gjort et sterkt inntrykk på miljøet. Denne ettermiddagskonserten var et intimt og nært møte med hennes musikk og tekster. Konserten dreide seg i all hovedsak om Sands enestående kombinasjon av solo kontrabass og stemme. Med et voldsomt teknisk håndverk i bunn spiller Sand låter som til tider drar publikum mot Kate Bush sin verden, og med en enorm stemme og en evne til å mane fram lyder fra kontrabassen de færreste har hørt, skaper Sand en magisk stemning med personlige tekster om familie og savn. Musikken kunne ofte gi oss assosiasjoner til film, noe som falt veldig naturlig i den lille kino-salen på Cinemateket fredag ettermiddag.

Skrevet Håvard Aufles

Norvoll & Sandvik Duo
Fredagen under Jazzfest i Trondheim stod stemmene i sentrum – både når det gjaldt vokalister og instrumentalister. Marit Sandvik, Rebekka Bakken og Way Out West sørga for det.

For eders utsendtes del starta fredagen med et intimt, varmt og usedvanlig flott møte med vokalisten Marit Sandvik og gitaristen Øystein Norvoll fra Tromsø. Foreldrene til en av vår tids store popstjerner, Dagny, overraska ikke – de bare bekrefta at de hører hjemme på aller øverste hylle her hjemme med et repertoar, en stilsikkerhet og en empati som som varma en hustrig novemberettermiddag.

Her blei vi blant annet servert en «ukjent» Jimmy Rowles-låt, «I Loves You Porgy» i et originalt arrangement, «Baby Elephant Walk» på norsk og i barnlig nordnorsk tolkning – herlig!, Ellingtons «Cottontail» med Jon Hendricks´tekst og Jobims «Girl from Ipanema»-klassiker med egenskrevet norsk tekst, «Bikinisangen». Alt på et vis bare de to kunne ha gjort.

Språkmektige, lekne, trygge og usedvanlig musikalske Sandvik, med følgesvenn på alle vis Norvoll, sørga for på et herlig og nordnorsk vis at vi kunne glemme svineriet rundt oss for ei stund. Det er kraften som finnes i musikk skapt av så dyktige musikanter som disse to. Hadde de bodd et annet sted enn i Tromsø så hadde de vært nasjonale størrelser – garantert. Nå skjønner jeg godt at de både bor og blir boende i Nordens Paris, men det hindrer ingen av oss å invitere dem til konserter og festivaler land og strand rundt. Det har både Sandvik, Norvoll og vi fortjent.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her

Sara Fjeldvær & Øyvind Leite, Trykkeriet
Det ble et spennende møte med den unge sangeren Sara Fjeldvær og trommeslager Øyvind Leite
Sistnevnte Øivind har vi stiftet bekjentskap med flere ganger ganger, bl.a. med bandet I LIKE TO SLEEP som ble vinner av Jazzintro i 2018.
Sara som er andreårs-student på NTNU Jazzlinja er for de fleste et ganske ubeskrevet blad, men etter denne konserten vil nok flere få øynene opp for denne strålende sangeren. Sara tar oss med inn i et univers hvor hennes enkle og minimalistiske komping på en Prophet Syntheziser og akustisk piano, sammen med den særdeles kreative Øyvind på trommer skaper de et særdeles spennende lydbilde. Oppå dette svever Sara sin kraftfulle stemme, og hun bruker sin intensitet og nydelige ornamenteringer til å videreføre de vakre melodilinjene i sine komposisjoner til nye steder. Sara har en utrolig fleksibel stemme som går fra det myke vare til en vulkansk eksplosjon, og av og til følte en at en kunne høre ornamenter fra annen folkemusikk, som for eks. bulgarsk, arabisk og annen folkemusikk. Kanskje er dette et resultat av familiens jordomseiling i hennes barndom?
Det ble dessverre litt vanskelig å få med seg tekstene til Sara, muligens fordi det var ganske mye klang på stemmen. 
Vi gleder oss til å høre fortsettelsen på denne kreative, flotte duoen!

Skrevet av Kåre Kolve

Isabelle Eberdean, DIGS
Vi hadde gledet oss stort til å høre Isabelle debutere med sitt nye band og sin nyskrevne musikk.

Hun hadde samlet et glimrende lag bestående av: Eskild Okkenhaug på elbass og bass synth, August Glännestrand på trommer og trommepads, Ola Lømo Ellingsen på trompet og synth, og Benjamin Gisli på Keyboards.

Disse guttene skapte et herlig groovy lydunivers som kledde Isabelle sin låter. Det er vidunderlig å høre en trøndersk sanger som synger som om hun er vokst opp i de afroamerikanske ghettoene i USA sine største byer. Hun har en myk og behagelig stemme og nydelige soulfraseringer med engelskuttale som man kunne tro komme av en som er oppvokst over dammen..

Isabelles låter er melodiøse med innslag av litt rap og med herlige jazz-akkorder godt forankret i R&B sjangeren. Det må nevnes at Ola sin trompet er med på gi musikken et mer akustisk og jazzete preg - noe som kler Isabelles stemme meget godt. Det var også flotte soloer av alle i bandet, og særlig Benjamin stod fram som en spennende improvisator på Fender Rhodes.

Det er herlig å høre en norsk sanger som er så dedikert til denne sjangeren og skriver så fin musikk. En skal ikke se bort fra at Isabelle blir den neste store eksportartisten vår.

Skrevet av Kåre Kolve

Rebekka Bakken, Olavshallen
Neste stopp blei en annen vokalist som vi hører alt for sjelden her hjemme, Rebekka Bakken. Etter ti år i New York og noen mellomstasjoner i Østerrike og Sverige, så er hun endelig hjemme igjen og har været det noen år. Likevel har hun sitt største marked godt utenfor våre grenser, men denne konserten på Jazzfest fortalte oss nok en gang at Ola Nordmann bør få ørene opp for henne i mye større grad enn til nå.

Med et kremband med sjefen Rune Arnesen på trommer – du verden for en tilstedeværelse og dynamisk kraft -, Eirik Tovsrud Knutsen på tangenter, Tor Egil Kreken på elbass og ikke minst Børge Petersen-Øverleir på gitar – han må spille mye mer ute, han er noe av det mest smakfulle vi har – tok Bakken, med sitt univers stort bestående av originalmateriale, oss med på en ekskursjon som fortsatte oppvarminga Sandvik og Norvoll hadde satt i gang.

Med si personlige, lett nasale stemme og tøffe uttrykk er Bakken flink til å fortelle historier med låtene sine. Det er både jazz, pop, cabaret og Tom Waits – og mye, mye annet – i musikken hennes og hun pakker ikke akkurat inn meningene sine i bomull verken i tekstene eller i praten mellom låtene – Bakken liker å snakke!

Vi fikk både en nydelig hyllest til hennes avdøde far og en ode til den fulleste mannen i baren – et voldsomt spenn med andre ord inkludert krydder fra hennes oppvekst i kirka – for en utblåsing!

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her

Viktor Wilhelmsen, Trykkeriet
Det ble en groovy og flott kveld med Viktor Wilhelmsen og hans to medmusikanter Mattis Kleppen på bass og Olaf Olsen på trommer.
I forhåndsomtalen blir musikken beskrevet som ørkenblues, noe som kan passe denne herlige blandingen med nordnorske tekster, ispedd litt av de afrikanske gitariske rytmemønstre blandet med litt sørstats deltablues og diverse annet, så får vi til sammen Viktor Wilhelmsen. 
Både Viktor og Mattis må vel påstås å være glimrende virtuoser på sine respektive instrument, noe som kom godt fram under konserten. I tillegg har de med seg rytmelokomotivet Olaf Olsen som til vanlig spiller i BigBang. Olaf har en vidunderlig driv i spillet sitt, og er en type trommis som får sine medmusikere til å blomstre. 

Viktor sine låter er melankolske, litt mollstemt med fine melodilinjer.
Viktor er en artist som er i ferd med å finne sitt eget uttrykk. Gjennom sine tre utgivelser «Riddles &Rhymes» (2015 med engelske tekster). Stjolne Mea» (2017) og «Knip igjen Øyan» (2019) med nordnorske tekster, har han vist seg som et friskt pust i det norske bluesmiljøet, selv om det nødvendigvis ikke behøver å kalles blues alt han gjør. Det er av og til litt urettferdig å sette musikk i «bås». Derfor kan vi vel heller kalle Viktors musikk for Wilhelmiansk, siden den er hans egen sjanger.
Det er uansett herlig å høre en slik powertrio spille sammen og gleder oss til høre veien videre.

Skrevet av Kåre Kolve

Way Out West, DIGS
Fredagskvelden kunne ikke vært avrunda på noe spesielt bedre vis enn sammen med trioen Way Out West, det vil si Hermund Nygård på trommer, Atle Nymo på tenorsaksofon og Magne Thormodsæter på bass.

Dessverre blei det av smittevernårsaker en konsertkollisjon med Elephant9 og av de umulige valg mennesket utsettes for, falt avgjørelsen denne gang på det akustiske alternativet. Årsaken hadde absolutt ingenting med forventa kvalitet å gjøre, men Elephant9 har jeg hørt live flere ganger, mens dette ville bli det første livemøtet med hyllestbandet til Sonny Rollins trio-univers.

Skiva til Way Out West, som blei sluppet like før kongeriket stengte ned i mars, mer enn antyda at dette var musikk og et uttrykk disse tre langt framskredne musikantene – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – har et mer enn inderlig og sterkt forhold til.

Rollins debuterte med sin pianoløse trio med Ray Brown på bass og Shelly Manne på trommer i 1957 – et band med et uttrykk som har prega mangt og mye siden den gang.

Nå med de fleste jobber/konserter avlyst, så opplevelse det nesten som om kalvene blei sluppet ut på vårbeitet denne kvelden. Mer spillesugne og tilstede er det sjelden man opplever et band og enkeltmuskere.

De spilte seg gjennom hele skiva med blant andre «Old Cowhand» og «Freedom Suite», Thormodsæters «Eleven» og plussa på med «What Is This Thing Called Love», «Sonnymoon for Two» og en herlig liten avskjedspresang med en medley bestående av «Don´t Stop the Carnival/St. Thomas».

Dette var enkelt og greit en livgivende og inderlig time med tre av våre beste menn som spilte sin musikk for oss. Det var på ingen måte kaldt da vi rusla ut i den hustrige novembernatta etter dette påfyllet.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her

Trio De Janeiro

Etter flere konserter med høyt volum og store mengder fortendeler var det et kjærkomment øyeblikk å entre konsertlokalet på DIGS for å se Trio De Janeiro. Med samme energi og entusiasme som de har hatt siden sin oppstart i 1988 bergtok de publikumet, som gledelig sang med på brasilianske slagere som Mas Que Nada, Desafinado, Girl From Ipanema og en rekke gode Choros i kjent braziliansk stil. Vi kom heller ikke foruten musikk uten direkte relasjon til Brazil, som Norah Jones og Vidar Sandbeck. Disse ble også gjort i et herlig samba-format som man både kunne vugge og synge med til. Legg til litt artige one-linere, klok musisering og bedagelighet så vil jeg si man får en full pakke. Alt i alt en herlig time med et musikalsk pust i bakken av terapeutisk natur. For å sitere kapellmester, gitarist og moromann Tom Lund fra denne konserten: «Det finnes også ømhet på innlandet!». Forresten vil jeg gi terningkast 6 til kanskje verdens beste rytme-egg-spill.

Skrevet av Aksel Rønning

Dr Caligaris Kabinett, Cinemateket
Cinemateket i samarbeid med Jazzfest arrangerte et lavmælt 100-års-jubileum av den tyske impresjonistiske filmen Dr. Caligaris Kabinett. Og siden Jazzfest sto delvis for arrangementet ble stumfilmen akkompagnert av den unge og nytenkende pianisten Joakim Rainer Petersen. Musikken ble delvis komponert på forhånd men også improvisert fra det Petersen så filmen på lerretet foran seg, og han gjorde god figur i denne utfordrende settingen. Det møttes både jazz- og samtidsmusikk-entusiaster så samt som filmvitere som var spente på denne viktige filmen med nytt soundtrack.

Skrevet av Aksel Rønning

JUNO, Kultursenteret ISAK
JUNO har lenge vært på en musikalsk reise med åpne sinn, overskudd og kunstnerisk frihet. Og denne konserten var ikke noe unntak. På Kulturhuset ISAK spiller de for hovedsaklig ungdommer som vil oppleve den tunge og deilige JUNO-grooven, men det kommer også konsertgjengere av andre aldersgrupper for å høre hvordan kvintetten improviserer seg sammen jazzens seine 60-talls-ånd. De spiller låter fra plata deres, Young Star, som ble sluppet i September, i tillegg til nytt materiale som viser at bandet er på vei videre i reisen sin. Sper man på med litt bitende tekster og gode arr av låtene var det ikke mangel på smil og nikk fra salen, og hadde det vært lov å danse hadde man nok slengt seg utpå. 

Skrevet av Aksel Rønning

Elin Rosselang & Johannes Eick Duo

Neste stopp på ruta var et lenge etterlengta møte med duoen Rosseland/Eick – det vil si Elin Rosseland på vokal og tangenter og Johannes Eick på bass. Etterlengta fordi noen av oss har svært gode minner fra tida de to jobba mye sammen for noen tiår siden.

Nå har de etter at stafetten blei videreført, i det Eick fant fram bassen igjen etter mange års dvale, begått ei ny plate, «Gold». Med et repertoar de begge har bidratt til, legger de lista skyhøyt hva originalitet og kvalitet angår.

Elin Rosseland er utstyrt med en stemmeprakt av svært sjelden kvalitet og når hun så vet å utnytte mikrofonens muligheter til noe eget, så blir alle møter med henne – noe som skjer så alt for sjelden – noe helt spesielt. Johannes Eicks spill, på hans spesielle seks strengers bass, kler fortsatt Rosseland bedre enn alt annet – både med og uten loopbruk.

De to spenner opp lerret hele tida som de skaper nye landskap på – landskap ofte mer med en egen puls enn med tradisjonell rytmikk. Rosseland synger både med tekst og ordløst og begge deler gir mening.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her

Ola Kvernberg Steamdome Vol. 2, Olavshallen

Stort bedre måte å avslutte en lørdagskveld på enn sammen med en små/stornervøs Ola Kvernberg og hans nye versjon av Steamdome, er vanskelig å se eller høre for seg.

På si uforfalska frendialket – folk som kommer fra den nye kommunen Hustadvika vil for all fremtid bli kalt frening – advarte Kvernberg sitt publikum om at musikken var så fersk at her kunne det virkelig gå i toalettet. Det gjorde det sjølsagt ikke.

Med Øyvind Blomstrøm på ymse gitarer, Daniel Buner Formo på allehånde tangenter, Nikolai Hængsle på elbass og ei rytme/perkegruppe bestående av Eivind Helgerød, Erik Nylander og Olaf Olsen, tok Kvernberg, som sjøl spilte mest tangenter, men også fele/bratsj og gitar, oss med til neste stoppested for Steamdome. Stoppested er kanskje ikke helt rett ord: dette er som man sier på ny norsk a work in progress – et tog som er i stadig bevegelse.

Etter en ganske så forsiktig tangentintro, etablerte Steamdome seg med fullt øs. Det er altså fortsatt snakk om et kollektivt uttrykk som er så voldsomt, fascinerende og sjangersprengende at det egentlig bare kan kalles kvernbergsk.

Den første «låta» varte i rundt 45 minutter og bød på lite felespill, men desto flere detaljer. Her måtte man sitte langt fremme på stolsetet for å få med seg detaljene i det som blei servert og, til tross for at jeg sikkert gikk glipp av mye i den heftige informasjonsflyten, så var det mer enn nok å begeistre seg over.

Ola Kvernbergs musikalske univers har utvida seg voldsomt og radikalt over tid. Mange vil nok sikkert savne fiolinisten som denne gangen spiller ei ganske så beskjeden rolle – nå er det totale budskapet som er viktigst for han og for et univers han inviterer sitt publikum inn i.

Etter timer, uker, måneder, ja sikkert år, i laboratoriet/øverommet, var det sjølsagt en viktig markering for Kvernberg å sjøsette ny Steamdome-musikk. Som han sa: «De e so inn i hælsike mykje greier her – hjernen koka kvar fjerde takt».

Gitarist Blomstrøm viste med sine dansemoves at denne til dels svært rocka musikken egner seg aller best i öppna landskap der publikum kan bevege seg til de heftige rytmene. I en konsertsal som i Trondheim der alle er «bundet» til setene sine blir det nesten litt kleint, men akkurat slik er jo verden ei stund til.

Av og til oppleves musikken til Kvernberg som et lydspor til en imaginær film. Her er det bare å lage bildene sjøl – de strømmer på både mange, heftige og spennende. Ola Kvernberg er så avgjort fortsatt på vei – mot et uendelig mål. Tøft!

Da gjenstår bare oppløpssida med Arild Andersen, Steinar Raknes og Ketil Bjørnstad. Tror det går bra jeg.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her

Trond Wiger, Trykkeriet
Trond Wiger løftet taket på trykkeriet lørdag kveld. Med sine spontane og fengslende tekster fanget Wiger publikumet og ga ikke slipp før den omtrent en og en halv-time lange konserten var ferdig. Musikken, som ofte bar preg av sterke riff med dansbare rytmer kalte på et stående publikum, noe som dessverre ikke lar seg gjøre om dagen. Likevel utstrålte bandet en smittende energi med en uanstrengt og avslappet scenepersonlighet og selvfølgelig en stor dose humor i mellom slaga. Med et bredt repertoar av låter, der noen av låtene kom til i øyeblikket, fikk publikum bli med på en sjanger-knusende reise i verden til Trond Wiger på trykkeriet lørdag kveld.

Skrevet av Håvard Aufles

Petters FestJam, DIGS
Det er vanskelig å anmelde en jazzjam, men det er allikevel en del å si om det.
Det viktigste er Petter Dalane (eller Peter Delaney som er hans alter ego) som er jammens vert og konferansier .

Petters JazzJam er blitt en institusjon i Trondheim i løpet av den tiden han har holdt på, og det jo ganske morsomt at det måtte en bergenser til for få dette til.
Nå er det jo slik at Petter ikke bare er pianisten i husorkesteret, men han er også en glimrende standup-komiker. Hans allerede legendariske verbale introer på engelsk med en utrolig sterk bergensaksent er hysterisk morsomme.
Det får meg til å tenke på den nå avdøde musikeren Ronnie Scott som var innehaver av den legendariske jazzklubben i London. Han var også standup-komiker i tillegg til å være en glimrende jazzsaxofonist.
Kvelden startet med husorkesteret, som denne kvelden bestod av Peter Delaney på piano, Georgia Wartel Collins på kontrabass, Elias Tafjord på trommer og selveste John Pål Inderberg på baritonsax. Og det ble ikke mindre morsomt da bandet dro i gang Subconscious Lee, for da sang halvparten av publikum med. Det skal sies at publikum besto for det meste av masse spillekåte jazzstudenter som var klar for å jamme så lenge lokalet var åpent.
Det er flott at Jazzfest har en slik jam som siste post på programmet en lørdagskveld. Tidligere var det vanlig med jam på alle jazzfestivaler og da kunne unge musikere få sjanse til å få spille med sine store helter. Dette er dessverre borte på de fleste festivaler nå pga. koronaen. Men heldigvis så har vi denne herlige bergenseren som har satt jam på festivalkartet igjen i Trondheim.
Det anbefales å få med seg Petters jammer som ellers stort sett utspiller seg på Lokal Bar i Trondheim. Så vil dere få høre det enorme jazzmiljøet som vokser og gror i Trønderhovedstaden.

Skrevet av Kåre Kolve

Baba Soul & The Professors of Funk, Dokkhuset
Mitt eneste kjennskap til bandet Baba Soul and The Professors of Funk var et tilfeldig sveip innom Senkveld på TV2 en lørdagskveld.
Da spilte bandet små snutter som intro og outro for gjestene i programmet. Det var noe helt annet å møte det 8-manns sterke bandet live på Dokkhuset på lørdags kveld. Og for en festkveld det ble. Bandet vartet opp en egenskrevet funk av ypperste klasse. Fengende groover, fine låter og med en særdeles funky leadvokalist som ledet bandet slik en tidligere bare har sett James Brown gjøre.

Vokalist Baba Soul (hans egentlige navn er Hugo Pereira og kommer fra Portugal) har en glimrende soulstemme og en herlig avslappende dansende sanger som umiddelbart får folk med seg fra første låt.

Bandet stilte med en 3 manns sterk blåserekke som er et viktig element i denne musikken. Hadde det ikke vært for pandemien så hadde nok hele Dokkhuset kokt over av dansende publikum. Vi får håpe at de kan komme tilbake når pandemien er over og vi kan danse sammen med Baba Soul og hans Professors of Funk!

Skrevet av Kåre Kolve

Front!Front! og Skurkar (Jazzintro), Dokkhuset
Den sagnomsuste landsdekkende Jazzintro-konkurransen går som kjent av stabelen hvert år. Etter litt usikkerhet rundt de andre delfinalene i landet, ble det heldigvis avholdt konsert med fysisk oppmøte på Dokkhuset søndag 29.11, til Trondheim-publikummets store fornøyelse. Først ut var bandet Front!Front - en interkommunal kvintett der alle på et tidspunkt har hatt tilknytning til jazzlinja i Trondheim. Med sterke groovy låter konstruert av riff med catchy melodier spilte Front!Front utadvendte egenkomponerte låter med føtter både i jazzrock, 60-talls frijazz og til tider også assosiasjoner mot film. Et stødig komp la grunnlaget for at de sterke solistene fikk briljere og vise hva de var gode for - og det var de!

Etter en liten pause spiller den internasjonale Trondheims-baserte kvartetten Skurkar. Med et akkordløst band med to saksofoner, bass og trommer er det mye plass til arrangering og orkestrering i gruppa, noe Skurkar har tatt på alvor. Med tydelige jazz-referanser spiller bandet en rekke egenkomponerte låter i frie drakter med tydelig nikk mot giganter som Ornette Coleman. Det er lekent og eksplosivt, med i blant en teatralsk kvalitet. Skurkar har det siste året gjort seg bemerka på scenen i Trondheim, og er til og med aktuelle med plateutgivelse.

Skrevet av Håvard Aufles

Arild Andersen Trio, Byscenen
Mot de fleste odds så blei altså Jazzfest 2020 i Trondheim en realitet. Fire dager med strålende musikk og nytt påfyll er lagra i hjernebarken, hjertet og ryggmargen – du verden så godt det gjorde. Det skada på ingen måte at Arild Andersen, Steinar Raknes og Ketil Bjørnstad prega avslutningsdagen heller.

Avslutningsdagen starta for vår del på ei ny og flott scene mildt i sentrum: Byscena. Et ærverdig og nydelig lokale som passa Arild Andersen Trio som hånd i hanske. Saksofonist Marius Neset hadde dessverre en halv dag igjen av karantena si etter et Danmarks-opphold, så derfor måtte vi greie oss med bassmaestro Andersen, Håkon Mjåset Johansen – Trondheims egen trommestorhet og Helge Lien på piano. Det holdt mer enn lenge det – som trio for aller første gang.

Mesteren av de vakre ballader, blant andre «Arinada Vals», Arild Andersen, sørga nok en gang for å bringe smil og varme til et ganske så forfrossent publikum. Større grad av joie de vivre eller livsbejaenhet enn det 75 år unge Andersen utstråler gjennom musikken og sin tilstedeværelse, har jeg vanskelig for å se for meg.

Han trives i gode musikeres og publikums selskap og han sprer altså gode vibber i så stor grad at det bør skrives ut på blå resept. Jeg er nemlig overbevist om at Andersens musikk har helsebringende virkning.

Repertoaret bestod av både de nevnte balladene og heftige tempolåter som «Hyperborean» – du verden som Andersen og spesielt Mjåset Johansen koste seg. Lyrikeren Lien, for en klangverden han er i besittelse av, bidro også med låta «Slingervalsen» som jeg aldri har hørt før. Nydelig!

Dette var altså debuten for denne trioen. Måtte den få et langt og godt liv. Den og vi fortjener det.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her

Steinar Raknes Stillhouse - On The Road, Dokkhuset
Sjøl om den ferske og utmerkede plata til den usedvanlig allsidige bassisten Steinar Raknes heter «On the Road», så har det blitt veldig lite av det dette året. Det gjorde derfor ekstra godt for både det utmerkede bandet bestående av Even Helte Hermansen på gitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Jørgen Mathisen på saksofoner – gjerne to samtidig – og klarinett og Unni Wilhelmsen på vokal, og oss der ute i salen, at de var tilbake blant folk igjen.

Med et jazzicana uttrykk Raknes har skapt mer eller mindre på egen hånd, viste de hvor stas det endelig var å være tilbake. Unni Wilhelmsen var faktisk så ivrig at hun begynte å synge et par takter for tidlig på første låta!

Med et repertoar i stor grad henta fra den nye skiva, blei vi tatt med på en flott time og vel så det med solid trøkk og masse energi – her var det mye opplagra som skulle ut.

Raknes er jo både en bassist, sanger og låtskriver av meget høy byrd og han tar oss med til steder, bokstavelig talt, i livet hans som er viktige: både minstesønnen og hjemøya Otrøya får vi stifte bekjentskap med på et inderlig vis.

Allsang blei det også til slutt med uforliknelige Unni Wilhelmsen – gi henne et skikkelig feature-nummer neste gang da Steinar – som «forsanger» med tegnspråk (!), før turen gikk til siste stopp på festivalen. Så fint det var å ha Steinar Raknes tilbake «On the Road».

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her

Ketil Bjørnstad, Olavshallen
På grunn av en viss kollisjon med Raknes-konserten, blei det kun en liten svipp innom Ketil Bjørnstad-konserten som var festivalens siste. Bjørnstad både spilte og fortalte som en slags forlengelse av hans litterære storverk «Verden som var min» til et meget lydhørt og takknemlig publikum som fikk akkurat den avslutninga på helga og inspirasjon til uka som skal komme som de hadde ønska seg.

Historia om »Anna Lovinda», innspilt i sjølvaste Abbey Road-studioet i London fikk vi både verbalt og musikalsk og vi fikk også hilse på blues/stride-pianisten Bjørnstad – det er faktisk ikke hver dag!

Når så eksempler fra det ferske samarbeidet med fiolinisten Guro Kleven Hagen, som førte til den vakre plata «The Personal Gallery», «»Sommernatt ved fjorden», «Høysommer» og «If Only» sørga for å sende oss gode og varme ut i den rå novemberkvelden, så blei det en perfekt slutt-tone på en festival mange av oss trengte.

Ernst Wiggo Sandbakk, Merete Søbstad og alle de frivillige som gjorde dette mulig skal ha all mulig slags takk. Jazzfest gjorde godt – nok en gang.

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her