Den new york-baserte amerikanske gitaristen Miles Okazaki er mest kjent som en fantastisk gitarist, men han er også en engasjert pedagog, noe som ble åpenbart for publikummet på workshopen hans på Cinemateket på tirsdag. Han startet det hele med en kort versjon av John Coltranes "Giant Steps", og pratet litt om sitt ambisisøe Thelonious Monk-prosjekt. Han har spilt inn alle Monks komposisjoner over 6 CDer, arrangert for solo gitar. Dette er jo en enorm bragd, og prosjektet ble utgitt i 2018 med den passende tittelen "Work". Deretter fortalte han om sin bakgrunn, og hvor han har studert og hvem han har spilt med for å komme på det nivået han er på i dag. Okazaki har åpenbart dype musikalske røtter i den amerikanske jazztradisjonen, men også en enorm nysgjerrighet for nyere innfallsvinkler til improvisasjonsmusikk - da kanskje spesielt hva angår rytmikk. Han ba tre publikummere om å bli med han å spille, og jobbe med alt fra polyrytmikk og skeive taktarter til gehørtrening på Monk-låta "Ask Me Now". Uansett hva temaet måtte være, var Miles Okazaki en ambisiøs og motiverende pedagog, og publikum forlot Cinemateket inspirert! 

Det var med spenning en inntok Jazzfests første konsert på Lokal Scene. Festivalen gjorde en «warm up-konsert» dagen før åpningen, en solo gitarkonsert med Miles Okazaki. Okazaki gjorde en eksklusiv Europa-premiere på Thelonius Monk-låter.
Med sin halvakustiske jazzgitar uten noen form for effekter - tok han oss med på en spennende reise i Monks univers .
Og vi ble tilgodesett med utrolig flotte tolkninger av kjente Monk-klassikere som «Mysterious», “Nutty" og "Well You Needn´t" for å nevne noen.
Med utrolig presis rytmikk og spennende harmoniske løsninger glemte en til tider at dette var Monk-låter, og i nesten en og en halv time fikk vi en oppvisning i hvordan solo gitar og fenomenalt håndverk kan fungere.

Etter et hyggelig artistmøte med Kristin Asbjørnsen i samtale med Malin Dahl Ødegård i Cinemateket, sitter vi igjen med det inntrykket at hun har et svært bevisst forhold til det å være utøvende, skapende musiker. Studiene ved jazzlinja (eksamen i 1996) husker hun med stor glede, selv om det ofte ble litt hektisk. Det er derfor viktig at man kan fordype seg i noe over lang tid mener hun.

Møtet med den afro-amerikanske sangeren Ruth Rees (døde 1990) i Oslo, gjorde at hun ble nysgjerrig på den gamle negro spirituals-tradisjonen. Hun arvet mye noter fra henne som hun har brukt som inspirasjon i flere prosjekter. Kristin kan bli svært inspirert av både teoretiske og tekniske prinsipper men er svært opptatt av å koble de opp mot sjel og kropp til en naturlig helhet. Der har møte med den vest-afrikanske kulturen betydd mye.

Til slutt nevner hun at det er svært viktig for henne å være i «bevegelse» i sine kunstneriske prosjekter. Hun velger heller bort for å zoome inn og litt motstand og begrensinger kan faktisk inspirere henne.

Mange sangstudenter fra jazzlinja var tilstede.

Skrevet av Helge Førde

Vokalist og komponist Eldbjørg Raknes inviterte sammen med lyddesigner Tor Breivik og lysdesigner Ingrid Høsøien publikum inn i et helt unikt musikalsk univers. Man entret Verkstedhallen, som for anledningen var rigget om til en black box, med andakt, for man kunne føle på atmosfæren i rommet at det var duket for en helt spesiell sanselig opplevelse. I en blanding av naturlyder, Wurlitzer og Eldbjørgs sterkt tilstedeværende vokal, ble publikum invitert inn i og omringet av en musikalsk regnskog. Her kunne ideene få vokse vilt, men det var også lett å kjenne på det tradisjonelle og bærende i Eldbjørgs komposisjoner, nemlig den sterke melodien. Det var en blanding av nytt og gammelt materiale, mest nytt, skrevet for anledningen og tilpasset formatet med åtte høyttalere plassert rundt publikum, som igjen satt i en sirkel rundt artisten. Lyddesigner Tor Breivik har en bærende rolle i prosjektet, både med formidlingen av Eldbjørgs låtmateriale, men ikke minst i å forvalte den med kløkt og kunstnerisk tyngde ut i surround-oppsettet, på en måte som gjorde at det tekniske ikke tok fokus, men heller bygget opp under uttrykket. På lik linje bidro Ingrid Høsøiens svært elegante og til tider minimalistiske lyssetting til å både hjelpe publikum å finne fokus, men også å flytte det gjennom luften og rommet med svært effektfulle hjelpemidler. 

Skrevet av Tore T. Sandbakken

Dette fine bandet fra Birka Folkehøgskole spilte på scenen i foajeen før åpningskonserten i Olavshallen. De spiller ofte gamle jazz-standards, men arrangerer de om slik at de får et mer moderne og groovy uttrykk. Det er forresten sjelden man hører et slikt band spille med så bra balanse og dynamikk. De hadde ingen lett oppgave å få oppmerksomhet fra mange vandrende publikummere, men det klarte de utmerket.

Skrevet av Helge Førde

Lederen for Norsk Kulturråd holdt en fin åpningstale.

Det ble en spesiell konsert som startet lavmælt. Det virket som Madeleine Peyroux og musikerne følte seg litt frem på den store scenen. Det tok imidlertid ikke lang tid før man skjønte at dette kan bli bra, veldig bra. Etter de første pop/cabaret-aktige låtene i en lys og humoristisk tone mørknet stemningen i tekstene og låtvalget. Plutselig synger hun med en innlevelse som gjør at det går kaldt nedover ryggen på en. Det kan minne litt om stemningen i musikken til Johnny Cash eller Leonard Cohen. Det er tydelig at både hun og bandet kan sin singer/songwriter-tradisjon. Hver låt får sin egen stemning. Dynamikken er stor og musikerne er lyttende og leverer samspill og soloer på øverste hylle.

Det er noe fascinerende med denne stemmen. Den består på en måte av lang livserfaring og noe tradisjonelt i bunnen. Selv om uttrykket til tider kan virke litt naivt og viseaktig er det hennes rytmiske lek med tekst og bluesens tilstedeværelse man blir grepet av. Publikum ble etterhvert med på stemningen og det ble en svært hørverdig åpningskonsert.

Skrevet av Helge Førde

Snorre Kirk har over flere år møysommelig etablert sin egen sekstett i Dannmark og Sverige. Dette var forøvrig første gang de spilte i Norge og det var fullt i det fine lokalet. De spiller musikk med røtter i amerikansk jazz på 50-60 tallet og har virkelig studert sine forbilder. Han skriver all musikken selv og komposisjonene er ofte stemningsfulle og elegant instrumentert. Selv om man aner tilstedeværelsen av både Charles Mingus, Adderley-brødrene og Ellington, er det spennende at bandet faktisk klarer å skape sin egen sound. Først og fremst gjennom et fantastisk samspill, men også med fine, kreative og groovy soloer. Kirk spiller trommesett med en fantastisk teknikk og med den intensjonen at man skal kompe og understøtte solistene. Det gjør han på en forbilledlig måte som kan minne om storheter som Philly Joe Jones og Max Roach. Trommesettet var dessuten utrolig fint avstemt og sjelden i jazz-sammenheng hører man en så utrolig dynamikk. Først på siste nummer tok han en trommesolo og hvilken solo - velkommen tilbake!

Skrevet av Helge Førde

Kristin Asbjørnsen hadde denne gangen med seg sin faste gitarist Olav Torget, kora-virtuosen Suntou Susso og lydprofessor Asle Karlstad. Alle gjorde de en fantastisk jobb i et

svært krevende format. Kristin har

en tilstedeværelse på scenen som er unik. Hun leker med stemmen og varierer og utvikler. Har et enormt omfang og med mange forskjellige klangvalører. Her er både skjønnsang og skrik, noe som gjør det veldig spennende å høre på. Vi fikk høre mest fra hennes siste utgivelse «Traces Of You» men også noen fine negro spiritals-varianter. Spesielt rørende var den fine hyllesten til den fantastiske kora spilleren Solo Cissokho (forøvrig en slektning av Susso) som nylig gikk bort bare 56 år gammel.

Det meste av musikken har hun skrevet selv og både melodisk og tekstmessig er den både direkte og enkel i form og uttrykk. Noe man gjenkjenner fra afrikansk musikk.

Det var pakkende fullt på Dokkhuset og publikum var med fra første tone.

Skrevet av Helge Førde

Strobes bød på ett sett med svært intrikat, fengende og groovy musikk, toppet med brilliant musisering og samspill. Det var interessant å oppleve bandets evne til å bevege seg mellom åpne lydlandskap og svært tett arrangerte låtstrukturer. Det er åpenbart at dette er tre musikere med felles forståelse for komplisert rytmikk, og evner å leke seg med både rytmiske forskyvninger og melodisk svært avanserte unisonlinjer. De spiller ultratight, de har øvd masse og det høres! Det var ved flere anledninger tilløp til headbanging på første rad, og det var et svært fornøyd publikum som forlot Tyven og spaserte videre til Jam-session på Dokkhuset denne kvelden.

Skrevet av Tore T. Sandbakken

Den profilerte gitaristen Jostein Gulbrandsen fra Namsos holdt en Workshop på Cinemateket på onsdag, for og med studenter fra Jazzlinja på NTNU. Han spilte med et komp bestående av to studenter, og den japanske pianisten Megumi Yonezawa fra hans kvartett som spilte konsert senere samme kveld på Lokal Scene. Jostein snakket om å studere jazz i USA, og det å etablere seg som musiker i New York City. Der har han bodd siden 2001, og hadde mange erfaringer å dele med et engasjert og nysgjerrig publikum. Denne workshopen var det mindre snakk om musikk som sådan, og mer om hvordan bli - og leve som musiker. Hans ad hoc kvartett for workshopen spilte likevel en låt først, og en helt til slutt av økta - til stor glede for både publikum og bandet! 

Første konsert ut i Midtnorsk Jazzsenters Trondheim Jazz Expo 2019 var Kirsti Huke. Hun gjorde et utdrag av Weaving, et bestillingsverk fra Jazzfest 2018. Fine komposisjoner, lange strekk med herlige groover, gjennomarbeidet tekstmateriale toppet med stor vokalkunst gjorde dette til en utrolig fin konsertopplevelse. Dokkhuset var fullsatt, med bl. a. 40 internasjonale gjester. De fleste av dem festivalbookere - som uttrykte stor begeistring. Trondheim Jazz Expo 2019 med Kirsti Huke, Wetle Holte, Gunnar Halle og Erik Nylander kunne ikke fått en bedre start.

Å spille solo saxofon er ikke for hvem som helst, men den fabelaktige Mette Rasmussen gjorde en utrolig flott konsert med kun seg selv og altsax.
Mette er en av de mest spennende utøvere innenfor frijazz og viser et enormt spekter og oppfinnsomhet - som går fra de mest sarte passasjer til energiske utblåsninger. Med en briljant teknikk er hun kanskje en av de med innovative musikere vi har på dette området!

Hegge er en av Skandinavias mest spennende jazzgrupper. Med en Spellemannspris i lomma for debutalbumet i 2017 og et fantastisk band var det duket for en liten høytidsstund. De briljante saxofonistene Martin Myhre Olsen, altsax og Jonas Kullhammar, tenorsax, utrolige Vigleik Storaas på piano og for anledningen på vikar på trommer Simon Albertsen.
Det er veldig lett å like Hegges musikk med melodiøse temaer som minner om souljazzen fra 60 tallet. Når de i tillegg har så fantastiske solister i bandet så er det bare å lukke øynene, nyte stunden og kose seg med musikken!

Namsosgitaristen Jostein Gulbrandsen og hans Quartet presenterte kontemporær amerikanskinspirert gitarjazz på Lokal bar i dag torsdag. Gulbrandsen er en av flere unge norske gitarister som de siste årene har tatt utfordringen det er å reise til jazzmetropolen New York for å slå seg fram i det nokså konkurransepregede musikermiljøet der. Han er på god vei med sitt organiske og melodisk flytende spill som integrerer seg helt naturlig og til dels lavmælt sammen med hans dyktige medmusikanter. New York har på tusenvis av gode jazzgitarister, men instrumental dyktighet er ikke nok skal man utgjøre en forskjell i «The Big Apple». Gulbrandsens pre er at han også står fram kreativt med egen musikk med en personlig vinkel i forhold til den relativt moderne amerikanske jazzen. Det å medbringe sin egen musikk blir bare viktigere og viktigere. Det var flott å høre hans naturlige musisering tilta etter en litt forsiktig start. Stilen er relativt cool og kan minne litt om Scofield; bluesy og noen ganger litt Methen-melodisk. I hvert fall låter Gulbrandsen og hans band inspirert og formfullt utad tross hans beskjedne og ydmyke fremtoning på scenen. Men det beste er at han og bandet har ting å melde - ny og original jazzmusikk som ikke går av veien for tradisjonsrik swing og harmoniske utfordringer. Veldig hørbart!

Skrevet av Ove Bjørken

Beate Slettevoll Lech hadde med seg bare en trio til å akkompagnere seg på Byscenen.

Men ikke hvilken som helst trio; keyboard-magikeren David Wallumrød, bass-grunnfjellet Audun Erlien og beat-mester Bjørn Sæther.

Det er noe herlig ujålete med opptreden til Beady Belle og at hun fremdeles orker å reiser verden rundt med sin musikk (hun sang bl.a. egne hitlåter fra 2001) er et tegn på en vanvittig utholdenhet og formidlingsglede som sitter dypt. Ja, og litt sunnmørsk stahet da!

Etter noen låter måtte Wallumrød bytte og justere litt pianostolen eller som Beate sa «hanj måtte skru litt opp krakkjin». Etter det var det som om noe musikalsk forløste seg. Vokal-lyden ble justert litt opp og derfra og ut var det rett og slett en fryd å høre på. Vi tåler nemlig mye av den flotte stemmen til Beate. I det mørke leiet er det nesten ingen som matcher henne. Samtidig har hun et register og rytmisk oversikt som er imponerende. Ja, vi snakker Beyoncé, Lady Gaganivå her!

Utover i konserten fikk høre mye fra hennes siste utgivelse «Dedication» som kanskje er noe av det beste hun har gjort. Trioen akkompagnerte dynamisk og tight og det var spesielt spennende å lytte når de satte noen stemningsfulle ambient-groover. Det er vanskelig å sette Beady Belle i en musikalsk bås men vi hører tydelig inspirasjon fra artister som Stevie Wonder, Marvin Gaye, R & B og soul musikk.

Flere jazzfestivaler burde engasjere denne fantastiske sangeren for i tillegg til å skrive gode låter og tekster, improviserer hun med en lekenhet og autoritet som rett og slett er i internasjonal klasse.

Vi får bare håpe hun fortsetter å synge og gjerne enda mere reinspikka jazz!

Skrevet av Helge Førde

Trommelegenden Tony Allen med band gjestet Byscenen og Jazzfest torsdag kveld. Sammen med et høykompetent band, serverte den 79 år gamle Allen afro-groover på løpende bånd med en eleganse man skal lete lenge etter. Det er gøy å høre dette bandet, hvor erfaring, entusiasme og spilleglede smelter sammen med suggererende rytmer og instrumentell lekenhet.

Det var duket for en konsertopplevelse av den helt sjeldne sorten da Emilie Nicolas spilte i Nidarosdomen torsdag kveld. Hun er en artist med stor bredde og en mektig stemme. De fire første låtene var rykende ferske og en bestilling fra Jazzfest, og brakte publikum inn i et åpent og flytende lydlandskap, med kirkeorgelet i en sentral posisjon. Saxofonist Hanna Paulsberg og trompetist Jakob Eri Myhre bidro med luftige og melodiske improvisasjoner og løftet det hele til nye og uante høyder. Vi fikk også høre flere av Emilies mest kjente låter, som Pstereo, Higher Love og Grown Up, som fungerte overraskende bra i kirkens 15 sekunder lange etterklang.

Dette var musikalsk magi.

I konsertserien Jazzfest Future presenterer Jazzfest framtidas stortalenter. Og Jazzfest har alltid et eller flere band fra Trøndertun Folkehøgskole, som er en av NTNU Jazzlinjas store rekrutteringsanstalter. Bandet med det eksotiske navnet Stygg Bag gjorde en aldeles flott konsert. Repertoaret besto av flere klassikere fra det moderne standardreperoaret, med en av våre favoritter, Chick Coreas ”500 Miles High”.

Det svingte utrolig bra fra første stund, og vokal- og solistprestasjonene var på høyt nivå. Det skal bli veldig spennende å følge bandet videre.

Det er alltid spennende å få være tilstede når nyskrevet musikk blir fremført for første gang. Trondheim Jazzfestival ønsket seg et bestillingsverk av Hildegunn Øiseth og hun fikk plukke de musikerne hun helst ville ha med seg. «Panda» ble tittelen på verket. Dokkhuset  var dessverre bare halvfullt da ensemblet på 6 musikere entret scenen.

Musikken startet med et lite afrikansk fingerpiano som ga oss et hint om at vi skulle ut på en musikalsk reise. Det var ikke så overraskende, for Hildegunn har besøkt mange verdensdeler med sin trompet i løpet av de siste 25 årene. Underveis  i komposisjonen var vi innom både Sør-Afrika, Midt-Østen og Norge.

Formmessig hadde hun valgt å skrive et flersatsig verk. Hvor mange satser er jeg litt usikker på men det kunne virke som om hver av musikerne fikk utfolde seg i sin sats, altså 6 satser. Ikke alle ble presentert med tittel men jeg husker «About Peace». Oppbygningen i de fleste satsene foregikk på den måten at trompeten spilte et kort tema/låt som etterhvert fikk både en basslinje, rytmikk og harmonikk. Temaet ble gjerne spilt en gang til av hele ensemblet før de forskjellige musikerne fikk impriovisere ganske fritt. Enten alene eller med et bass//trombone/gitar-riff, tromme-groove eller med luftige harmonier. Til slutt ble temaet repetert. Dette er en enkel og mye brukt form som kan fungere godt. Utfordringen er at den kan bli litt forutsigbar når de fleste av satsene har samme form.

Ensemblet bestod av håndplukkede musikere som var med på å farge verket med sine  originale improvisasjoner. Spesielt vil jeg fremheve Sissel Vera Pettersen som har utviklet en stemmebeherskelse som tar pusten fra en og den allsidige gitaristen Olav Torget. Den som gjorde mest inntrykk var imidlertid trompeteren Hildegunn. Hun har en herlig varm trompetklang og utnytter hele registeret på instrumentet i sine improvisasjoner. Det blir aldri kjedelig for hun spiller med en frapperende teknikk og med store dynamiske kontraster.

Det var nesten som å komme hjem fra reisen da hun mot slutten av verket tok frem bukkehornet og spilte et nydelig todelt folkemusikkinspirert tema. Hun spiller bukkehorn som ingen annen og det er spennende å høre at trompetspillet hennes de siste årene blir påvirket av den fantastiske bukkehornklangen og de naurlige tonerekkene.

Gratulere med premieren Hildegunn Øiseth, hele det dyktige ensemblet og Trondheim Jazzfestival. Vi vil høre mere!

Det er utrolig flott å høre unge jazzmusikere som ikke er så opptatt av en spesiell sjanger, men som mixer sammen masse impulser fra alt til rock, punk, frijazz og fusion. Et slikt band er I LIKE TO SLEEP, vinnere av fjorårets Jazzintro og som har den litt utradisjonelle besetningen med Amund Storløkken Åse på Vibrafon, Nicolas Leirtrø på Barytongitar  og Øyvind Leite på trommer. En kan av og til få assosiasjoner til Motorpsycho når en hører dette bandet , bare at det er mye mer interresant improvisatorisk med I LIKE TO SLEEP. Vi gleder oss til å følge dette bandet videre i sin utvikling!

Det ble et hyggelig møte med saksofonisten og komponisten Christine Jensen fra Canada i Cinemateket fredag ettermiddag. Når hun ikke er på turne et sted i verden, f. eks. i Trondheim, er hun svært aktiv i jazz- og storbandmiljøet i Montreal. Der har hun forresten en like aktiv storesøster, Ingrid Jensen som spiller trompet og de har dessuten en bestefar fra Danmark!

Session startet og avsluttet med en fin jamsession med Amund Totland, gitar David Andersson, bass og Ilmari Heikinheimo, trommer. Hun startet selv med å spille piano men gikk over til altsaks i tenårene. Det var et sjokk, for hun syntes at det ble mye vanskeligere å få oversikt ikke minst harmonisk, på et blåseinstrument. Heldigvis hadde hun mange dyktige mentorer rundt seg i oppveksten og brenner derfor fremdeles for «mester-læring». Øvde mye «long notes» med sin søster for å få opp embouchuren og etterhvert begynte hun å komponere, gjerne med søsteren involvert.

Christine får ofte de gode ideene når hun spiller i mindre grupper. Deretter starter selve komponeringen og hun prøver å videreutvikle ideene i storbandet. En spennende men møysommelig prosess. Det har utviklet seg til at hun nå er en prisbelønnet komponist i storband-sammenheng. Hennes musikk blir spilt over hele verden og hun arbeider i perioder både i Paris og New York.

Hun oppfordret jazzstudentene som var tilstede å øve mye uten komp. Tråkle seg gjennom harmonimønstre gjerne med en metronom eller annen beat. Selv har hun den siste tiden øvd mye med drone. Altså en lav fast frekvens som man hele tiden må forholde seg til.

Hun skrøt av musikerne i Kjellerbandet og gledet seg til å få spille sin musikk sammen med dem

Skrevet av Helge Førde

Fire jenter og en gutt utgjør for tiden Young Voices, som sang for oss i Lobbyen på Verkstedhallen før konserten med Trondheim Voices. Lederen Marita Røstad fortalte at de ønsket å feire 40-årsjubileet for jazzlinja og hadde komponert noe helt nytt, men også valgt seg ut noen sanger som de mente kunne passe. Etter en litt nølende start sang de seg bedre. Det var artig å høre «Eg rodde meg utpå seiegrunnen» i et svært originalt arrangement. Håvar K. Brennhagen tok frem elgitaren og fikk de andre med seg i sin egen komposisjon, hvor han forøvrig også hadde skrevet en fin tekst. Til slutt i den korte konserten tok de det helt ut og med hjelp av elektronikk, kraftige rop og skrik, lagde de en lydkaskade som endte i et voldsomt crescendo. Den satt!

Skrevet av Helge Førde

Det var et fint oppsett som møtte publikum i Verkstedhallen fredag ettermiddag. Publikum ble plassert i en sirkel og sangerne sto etterhvert i midten og beveget seg langsomt enten innover eller utover mot oss. Det var forstillingen «In Room & Rituals» som skulle fremføres der fri improvisasjon er en viktig ingrediens. Det ble forresten også sunget litt materiale fra komponister som Jon Balke, Ståle Storløkken og Christian Wallumrød.

Til forestillingen hadde lyddesigner Asle Karstad utviklet og designet effektkontrollen "Maccatrol" spesielt for ensemblet. Det er en liten trådløs boks som bæres på kroppen og som gjør at hver sanger kan bevege seg fritt i rommet og samtidig skape lydeffekter og sløyfer. Jeg tror også vi fikk servert lyden med sorround effekt. I det hele tatt var lydkvaliteten i superklasse.

Kostymene til Henrik Vibskov og lyssettingen av Ingrid Skanke Høsøien, var også en viktig del av forestillingen. Når plutselig lys, kostymer og lyd smeltet sammen kunne man ikke unngå å bli dratt ut av virkeligheten og inn i det abstrakte. Samklangen ga fantasien et spark i ræva så det holder, og jeg skal selvfølgelig ikke prøve på å skrive ned alt jeg så for meg i løpet av forestillingen! For de som lar seg rive med er dette utrolig spennende. Lydene og klangene sangerne improviserte frem var utrolig fasinerende. Samtidig som man hørte analoge stemmer, hørte man stemmer som var digitalt bearbeidet. Det ble ikke mindre spennende når Karstad sendte noen av disse sekvensene i reverb lenge etter at man hadde hørt originalen.

Hver sanger fikk utfolde seg med sine kvaliteter og ble dermed en del av det totale klangbildet. I løpet av forestillingen fikk alle en solo, enten helt alene eller med et klanglig eller rytmisk akkompagnement. Dette gjorde at det ble fin variasjon og spennende kontraster.

Jeg vet ikke om det var tilsiktet eller at det var en effekt at lyden til Karlstad sviktet (strømbrudd)? omtrent midt i forestillingen. Plutselig ble alt akustisk. Sangerne taklet det i hvert fall fint og for meg gjorde det at kontrasten mellom den analoge og digitale lyden ble enda sterkere.

Jeg vil gi honnør til kunstnerisk leder Sissel Vera Pettersen, alle sangerne i Trondheim Voices og deres samarbeidspartnere for en nydelig forestilling. Helhetsopplevelsen ga et gripende og tankevekkende etterspill i hver av oss som var tilstede.  

Skrevet av Helge Førde

Den sveitsiskfødte, Brooklynbaserte pianisten, Sylvie Courvoisier, besøkte Jazzfest med sin trio på Dokkhuset fredag kveld, 10. mai. Trioen består videre av de godt modne amerikanerne Drew Gress på kontrabass og Kenny Wollesen på trommer.

Trioen spiller avantgardistisk jazz og Courvoisiers komposisjoner passer trioen som hånd i hanske. Musikken veksler mellom intrikate temaer, som hele trioen kan til fingerspissene, og eksperimentelle soli der Courvoisier drar inn elementer fra modernismen og samtidsmusikk og blander det med jazzens utvidete språk. Musikken er svært leken og åpen, gir stor plass til impulsivitet, samtidig som trioen uanstrengt følger musikkens gang. Noen ganger spilte bass og piano kontrapunktiske passasjer med Wollesen i fri dressur på trommer, andre ganger fulgte alle samme bevegelser i tema og improvisasjon. 

Jeg var så heldig å høre Wollesen på Tonic i New York i 2001 med Sex Mob (som for øvrig Jazzfest burde booke), og ble slått av det engasjerte og lekne trommespillet. Han var enda mer eksperimentell og nærmest litt vill på konserten på Dokkhuset, til glede for publikum, som det godt kunne vært flere av. Sylvie Courvoisier har jeg tidligere hørt på Moldejazz der hun spilte fri musikk med blant andre Lotte Anker, og viste en enorm oversikt, teft og teknikk på tangentene og inni flygelet. Drew Gress er et nytt bekjentskap, og hans lyriske og varme basspill tilførte trioen musikalsk balanse. Trioen var i det hele tatt enormt samspilt og utviste stor spilleglede, til tross for en solid jet-leg. For meg ble denne konserten høydepunktet på Jazzfest 2019!

Skrevet av Tor Haugerud

Fullt på galleri og sal og fantastisk stemning fra første låt på Byscenen fredagskveld. Børud har et stort og entusiastisk publikum. Bandet er proff på scenen og programmet er godt planlagt og oppbygd. I det hele tatt det er internasjonalt klasse over gjennomføringen fra start til ekstranummer.
Kompet; Ruben Dalen, trommer, Frode Mangen, keyboards Markus Lillehaug Johnsen, gitar og Lars Erik Dale på bass fungerer godt og utfører en imponerende jobb, ikke minst rytmisk. De er godt samspilte og presisjonen er påfallende. Det krever denne musikkstilen. Her skal det ikke mye sleivspark til før det «lugger»! I tillegg gjør de tre sistnevnte en formidabel jobb under hele konserten som backgroundsangere.
De klinger praktfullt sammen og ikke minst skygger de elegant Børud rytmiske tekstfraseringer med supertette harmoniseringer, og det samtidig som de spiller sitt eget instrument – bare prøv selv! Den fantastiske konsentrasjonen og driven de utstråler gjør inntrykk!
Mot slutten av konserten tok de intensiteten litt ned og Børud fremførte med akustisk gitar en fin hyllest til sin kone – vakkert.
Til slutt blir man bare imponert av Ole Børud. Fantastisk låtskriver. Sanger og gitarist i verdensklasse. Improviserer frem lekende, melodiske gitarsoloer og sangprestasjonen hans er eksepsjonell. Han synger vanligvis høyt i tenorleiet og klarer på en uforklarlig måte å viske bort overgangen fra sitt vanlige sangleie til falsett. Noen ganger synger han så høyt i registeret at man kunne tro det kommer fra en sopran!

Forresten solid ensemblespill og soloer fra de tre dyktige blåserne som med fordel kunne fått litt mere plass i lydbildet.
Får du mulighet til å overvære en konsert med Ole Børud så for Guds skyld – gjør det!

Skrevet av Helge Førde

Det ble skikkelig svingende og trivelig storbandstemning på Dokkhuset lørdagskvelden. Kjellerbandet imponerte igjen med mye fint samspill. Dette må de ha jobbet mye med, for det er ikke bare lett materiale Christine Jensen har med seg i kofferten fra Montreal i Cananda. Der leder hun sitt eget storband men her fikk hun avløsning av den dyktige og inspirerende dirigenten Jan Ivar Kinn Ekroll. Dermed fikk hun for første gang være solist på sine egne komposisjoner. Christine har skrevet mye for storband og har vunnet mange internasjonale priser. Hun er en mester i å skape elegante melodiske linjer som harmoniseres svært delikat. Rytmisk er det ofte klart og tydelig. Dette materialet utvikler hun så videre i de forskjellig seksjonene i storbandet, gjerne med stor variasjon og dynamiske kontraster.

Det var rørende å høre hennes hyllest til sin mentor Jan Jarczyk som nylig hadde gått bort. Vilde Aakre Lie sang nydelig sammen med en tromboneseksjon som ble spisset med to flygelhorn. Det er dette Christine er så dyktig til å gjøre – finne utradisjonelle instrumentsammensetninger, doblinger og unisone linjer, gjerne med fine mute effekter på blåserne. I stedet for tett blokk-harmonisering som man ofte hører i storband, skriver hun mere åpne harmonier slik at det til tider låter nesten koral-aktig. Musikken er idiomatisk dvs at hun bruker instrumentene der de klinger best. Dette gjør at helheten blir svært velklingende og det blir forholdsvis lett å spille både for amatører og profesjonelle.

Selv spilte hun litt neddempede soloer på altsaks og sopransaks men det var også fine soloer fra storbandmusikerne. Jeg merket meg spesielt Ingrid Øygard Steinkopf, piano Jon Martin Heitmann Vinje, tenorsaks og Iver Cristopher Cardas på gitar. Ofte spøkes det med at en trommeslager kan ødelegge et helt storband alene. Her var motsatt. Trommeslager August Glannestrand gjorde en fantastisk jobb og ga sine medmusikanter et godt rytmisk grunnlag å spille på.

Et nesten fullsatt Dokkhuset koste seg gjennom hele konserten som Christine ledet på en avslappet og sympatisk måte.
Kanskje en ide` å invitere begge jazzsøstrene Jensen neste gang!

Skrevet av Helge Førde

Hot Club De Norvege feirer 40-årsjubileum dette året, så det passet fint å invitere de til Trondheim Jazzfestival. I samarbeid med nye Britannia Hotell spilte de til Afternoon Tea i nyrestaurerte Palmehaven. Det var stor etterspørsel etter billetter, men om publikum kom for å lytte til musikken eller sjekke ut det nyåpnede hotellet er jeg litt usikker på. Ensemblet var plassert i kortenden av lokalet, som gjorde at ikke alle fikk se og høre like godt, men teen og konditorkakene smakte i hvert fall utmerket.

Hot Club De Norvege har en helt egen sound og de er alltid en fornøyelse å lytte til. Repertoaret består for det meste av standar Django Reinhardt-låter men er ofte krydret med mye annet stoff, bl.a. noen Griegkomposisjoner! Det ble levert virtuost samspill og spennende improvisasjoner. Etterhvert våknet publikum til og det ble applaudert til soloene. Det var forresten en fornøyelse å høre Finn Hauge på fiolin og munnspill presentere de gamle evergreens-låtene. Han spiller de på en nydelig delikat og naturlig måte. Sologitarist Jon Larsen hadde som vanlig enorm drive og kreativitet i sitt spill. Den nye gitaristen Gildas Le Pape, leverte også strålende komp og improvisasjoner. Litt artig å tenke på at han er tidligere gitarist i Satyrikon! Vikarbassist Runar Stoveland leverte også varene.

Det ble faktisk en riktig så hyggelig Afternoon Tea på Palmehaven med nydelig strengejazz en lørdags ettermiddag.

Skrevet av Helge Førde

Først ut var Håvard Stubø med sin utmerkede kvartett bestående av Håkon Mjåset Johansen (trommer), Knut Riisnæs (tenorsaksofon) og Torbjörn Zetterberg (bass). Musikanter fra forskjellige land og generasjoner som passer framifrå sammen i et repertoar stort sett skrevet av Stubø og Zetterberg.

Stubø spiller på sin fars gamle gitar. Thorgeir var landets ledende gitarist i forlengelsen av bebopsjangeren. Bare 42 år gammel forlot han tida på grunn av kreft, men han satt betydelige spor etter seg og Håvard har altså fulgt i sin fars fortspor – med hans gitar.

Dagens Stubø er en usedvanlig utadvendt og morsom kar som kommuniserer på et herlig vis med publikum. Svært mange i jazzverdenen har mye å lære av han på det området. Han har gjort sin hjemby Narviks valgspråk, nemlig raus, nytenkende og stolt, til sitt og slik låter da også musikken hans som også stilmessig følger i farens fotspor.

Uten at jeg vet det helt sikkert, regner jeg med at Riisnæs også spilte med faren og det er så flott å kunne slå fast at denne beskjedne tenorgiganten spiller bedre enn noen gang sammen med disse ungkalvene. Dette er et band som åpenbart har jobba mye sammen og som låter som akkurat det – et BAND. Både Mjåset Johansen og Stubø har gått på jazzlinja og innleda denne dagens feiring av sin tidligere studieplass på best mulig vis.

Skrevet av Tor Hammerø

Jubileumskonserten i forbindelse med jazzlinjas 40 års jubileum var en en slags gjennomgang av hva og hvordan det hadde skjedd at dette unikumet av en utdanningsinstitusjon hadde oppstått og vokst seg stor og betydningsfull.

Først fikk den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen, som har slått seg ned i Trondheim etter at hun var ferdig med studiene, NTNUs første jazzpris til stor og fortjent åtgaum.

Morsomt og informativt leda av John Pål Inderberg og Marianne Meløy fikk vi møte alle fra jazzlinjas byråkratiske «far», tidligere statssekretær Halvdan Skard, til dagens ledelse med Erling Aksdal og sjølsagt masse musikanter – tidligere og nåværende studenter.

Siril Malmedal Hauge og Erlend Skomsvold på duo, Siri Gjære og Tord Gustavsen på duo igjen for første gang siden 2002, Vigleik Storaas, Christian Jaksjø, Tor Yttredal, Siv Øyunn Kjenstad og Per Mathisen sammen, Bjørn Klakegg og Trond Kopperud og noen av de 400 studentene som har gått på jazzlinja opp gjennom åra i en vokalversjon av ei Lennie Tristano-låt som aldri kommer til å bli gjentatt!

Skrevet av Tor Hammerø

Verkstedhallen fyltes sakte men sikkert opp lørdagskvelden. Det var spenning i lufta. Trondheim Jazzfestival hadde for første gang bestilt et bestillingsverk fra en rapper! Musikerne Truls Lorentzen – gitar, Erlend Smalås - bass, Kyrre Laastad – trommer, entret scenen og det ble lagt en dyp bassdrone... stemmen til rapperen Trond Wiger kom plutselig fra baksiden av scenen og dermed var vi i gang. Etterhvert fikk groovene mere kompleksitet. Det ble sjelden brukt mere enn to-tre akkorder bak tekstene, men det er mer enn nok når det gjøres så stemningsfullt og oppfinnsomt som hos disse dyktige musikerne. Plutselig ble Wiger bare akkompagnert av en fløyte og en klarinett, men det funket. Trommeslager Kyrre Laastad styrte en del elektronikk som ga utrolig fin variasjon. Det ble litt mere komplisert når de guffet på med fullt trommesett, heavy kontrabass og fuzzgitar. Da druknet teksten fort, men da ble også effekten større når de tok intensiteten ned.

Jeg ble imponert over måten og konsentrasjonen Wigert formidlet tekstene på. Han rappet nesten en time med svært mye tekst uten en eneste huskelapp. Da blir det også troverdig. Tekstene er gjennomarbeidet og jeg vil si nesten som dikt. De er på trøndersk og han rapper med kraft, god diksjon og rytmisk snert. Det var umulig å få med seg alle ord ved første gjennomhøring men jeg forstår nok til at dette er tekster som er underfundige, personlige, litt ironiske men først og fremst poetiske. Her er noen titler; «Dåpen», «Pust», «Villspor», «Ta føttene fatt» og «Baren».

De avsluttet bestillingsverket på en overraskende men stilig måte rett og slett ved å avspille et playback av seg selv mens de rolig satt seg ned på scenen og lyttet.

Kjemperespons fra et entusiastisk publikum og de måtte spille ekstranummer!

Det var forresten super lyd og lys under hele konserten av henholdsvis av Håkon Dalen og Ingrid Skanke Høsøien.

Skrevet av Helge Førde

Deretter gikk ferden til legendariske Studentersamfundet der jeg må innrømme å ha lagt igjen ei krone eller to og noen hjerneceller i studietida for noen få år siden…..Den eneste som mangla var Ole vakt, den ikoniske dørvakta i hine gårde dage, men sønnen hans var visstnok på plass. Ellers så var huset akkurat som før og bedre start på festkvelden enn en solid time med Hanna Paulsberg, Rohey Tallah og Ellen Andrea Wang – Gurls – er ikke mulig å ønske seg.

Gurls, som egentlig var ment som et hobbyprosjekt, har blitt et av de tøffeste og meste originale småbandene i norsk og europeisk jazz, pop, soul, funk – jeg vet ikke hva og egentlig så bryr jeg meg ikke heller. Paulsberg skriver de hippeste låtene og tekstene, Tallah synger så funky og tøft at man skulle tro at The Bronx og ikke Linderud i Oslo var utgangspunktet og Wang spiller så hipt og groovy at Gurls har alt i seg for å legge resten av verden for sine føtter.

Når så festen blei avslutta med at en armada av jenter kom og forsterka Gurls, så var det ikke så mye mer å ønske seg fra den kanten. Herlig – topp stemning!

Skrevet av Tor Hammerø

Det høres jeg nesten ut som en majestetsfornærmelse når vi hadde med den ypperlige duoen Ola Kvernberg og Steinar Raknes – forsterka med Hanna Paulsberg ei lita stund også – å gjøre. Det lille jeg fikk med meg var uansett tilstrekkelig til å slå fast at Romsdalens store sønner leverte akkurat på det skyhøye nivået vi har blitt med fra dem i et repertoar som henta fra begges skatter.

Skrevet av Tor Hammerø

Siste stopp var et møte med en artist, en pianist, en komponist, en bandleder og et stort menneske: Maria Kannegaard. Det er ingen hemmelighet at hun har slitt med helsa de seineste åra og dette var den første gangen hun spilte konsert på seks år.

Vi er mange som har håpet at denne dagen skulle komme – at Maria var i stand til å spille for oss igjen, at helsa hennes skulle tillate det. Denne høyst spesielle dagen var det altså klart for i går og hvilken opplevelse vi heldige fikk være med på.

I godt og vel en og en halv time tok hun og hennes beste musikalske venner, Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, oss med på ei rundreise i Kannegaards inderlige, vakre, melodiske, skakke, varme og uhyre personlige univers.

Det er mulig å få assosiasjoner til Keith Jarretts 70-talls komposisjoner og estetikk, men for Guds skyld: Maria Kannegaard likner kun på seg sjøl. Reisefølget Strønen og Vågan kunne ikke bli bedre og mer empatisk og når så Tor Breivik danderte lyden slik bare han kan, så var et av de sterkeste emosjonelle møtene når det gjelder musikk for min del et faktum.

Maria Kannegaard – velkommen tilbake og tusen takk for deg og musikken din. Vi trenger deg!!!

Skrevet av Tor Hammerø

Mange publikummere benyttet sjansen til å stikke innom Bar Passiar på Dokkhuset rundt midnatt lørdagskveld. Det var lun og fin jamstemning og selveste tenorsaks-legenden Knut Riisnæs var jamvert. Flere tidligere og nåværende jazzstudenter men også noen veteraner, benyttet sjansen til å lytte og spille sammen med Riisnæs. Selv om han er 74 år er han fremdeles aktiv. Han har en fantastisk tone i hornet og spiller fremdeles med en kreativitet og formidlingsglede man må bortimot være stein død for ikke å bli påvirket av.

Jammen varte langt inn i natten.....

Skrevet av Helge Førde

Det ble en aldri så liten «blow out» på Stillverk 1 søndag formiddag. Mange hadde stått opp tidlig for å få med seg konserten i det særegne lokalet. Det var faktisk stappfullt – 29 publikummere! Vi ble ønsket velkommen av hun som hadde kuratert konserten, Mette Rasmussen. Hun presenterte musikerne Maria Bertel på trombone fra København og Nina Garcia på Fender Stratocaster fra Paris. De så veldig glade og hyggelige ut, men så smalt det! Plutselig ble det alt annet enn hyggelig. Vi ble ble nesten blåst overende med kaskader av hakkende klanger og støy. Bertel kjørte trombonen gjennom mange elektroniske bokser som forandret trombonelyden til det ugjenkjennelige. Samtidig blåste hun for full kraft pedaltoner som nesten vrengte høyttaleren hennes. Det låt formidabelt!  Maria kastet seg på kne med gitaren og koblet inn sine bokser. I tillegg tok hun en jernpinne og slo på gitarstrengene helt ved mikrofonen. Det vrengte og smalt så hennes Fenderforsterker feedet. Wow! Slik holdt de på veldig lenge.

De ble presentert som en duo men for meg var det som om de på de to første numrene spilte hver for seg - men samtidig!  På det tredje nummeret forandret de litt på klangene. Vi snakker fremdeles om en slags støy. Litt lengre klangflater nå. Bertel brukte sirkelpust på trombonen og de begynte å lytte mer på hverandre. Det ble faktisk straks lettere og mere spennende å høre på. På det fjerde og siste nummeret gikk de litt tilbake til de hakkende rytmiske klangene. De klarte imidlertid å stoppe omtrent helt likt!

Ja, for dette var fri improvisasjon fra start til mål og det funket faktisk. Du må imidlertid lytte med et åpent sinn og helst med ørepropper, som vi forøvrig fikk utlevert ved konsertstart.

Da jeg forlot spillestedet tenkte jeg at dette var nesten en litt ubehagelig opplevelse. Skal musikk bare være behagelig da? ...selvfølgelig ikke!

Skrevet av Helge Førde

Rino Sivathas Experiment serverte et heftig og groovy sett i forkant av konserten med Iro Haarla Quintet på Dokkhuset. Sivathas fremstår som en dreven låtskriver, i tillegg til å briljere bak trommesettet, og at det er en trommeslager som står bak de rytmisk krevende låtene er ikke vanskelig å tenke seg til! Det er tidvis intrikat musikk, med skjeve taktarter og polyrytmikk som utfordrer - og fenger - den oppmerksomme lytteren. Dette er et energisk og fremtidsrettet band som vi garantert vil få høre mer av fremover!

Iro Haarlas komposisjoner har fantastisk vakre melodilinjer ofte med en meditativ repeterende pianofigur under. Det var en utrolig fin start på en søndag å kunne høre denne musikken på Dokkhuset. Hun hadde et superfint lag med musikere med seg, som er blant Norges fremste, og flere av dem har hun jobbet med i mange år. Trygve Seim på saxofoner og Ulf Krokfors på kontrabass er to av musikerene som har følgt Iro i mange år. I tillegg så var Hayden Powells vakre trompet med og Per Oddvar Johansen steppet inn på kort varsel. En skulle tro at Per Oddvar hadde spilt med dette bandet i flere år for slik hørtes det ut. Det er herlig å høre så løs «time» og allikevel så gjennomkomponert, med nydelige improvisasjoner av alle i bandet. 

Lokalet Jazzfestivalen har fått tildelt på Scandic Nidelven oste ikke akkurat av intimitet og atmosfære. Men intimt og god atmosfære ble det allikevel denne søndags ettermiddagen. Først og fremst på grunn av måten Bodil Niska og hennes medmusikanter formidlet musikk på. Det oste nærmest jazzhistorie ut av den behagelige klangen i tenorsaksen hennes. Man hørte litt Stan Getz, Lester Young, Coleman Hawkins men det er altså Bodil Niska som spiller og det gjør hun med stor stilforståelse og respekt for sine forbilder. Spesielt i balladene imponerte hun. De gamle standarlåtene ble presentert på en utsøkt måte med lekende og stemningsfulle improvisasjoner. Formmessig ble det litt stillestående. Hun kunne gjerne gjøre mere av det hun gjorde på «I fall in love to easely»; startet spontant helt alene, og deretter se hva som skjer. Men først og fremst var dette en oppvisning i formidling av mainstream-jazz på høyt nivå. Superkomp hadde hun også; Magne Arnesen – piano, Bjørn Alterhaug – bass, Truls Rønning – trommer.

Et stappfullt lokale av lydhørt publikum applauderte velvillig!

Skrevet av Helge Førde

Den intereuropeiske kvartetten KUU! bestående av den spesielle sammensetningen; vokal, to gitarer og slagverk, har ikke bare et underlig navn, men spiller også underfundig og meget sjangeroverkryssende improvisatorisk musikk. 

Det er ikke opplagt å høre jazztråden i det de gjør, men det er heller måten de tilnærmer seg alle typer musikkgenre og frimodig angriper- og setter dette sammen til poetisk musikalsk helhet som framtrer som en ny og spennende retning innen dagens moderne jazz/samtidsmusikk. Det å integrere det kontemporære, poetisk snakkende og syngende med moderne improjazz, er relativt sjelden kost vi egentlig ikke hører for mye av på dagens jazzscener. KUU! er for sin del arrangementsmessig relativt stram i formen og kortfattet i sine låter og stykker, men har iboende i seg en flott intensitet og får det virkelig til ta av musikalsk, og swinger på et slags frodig psykedelisk jazzrock-vis når de tegner sine flotte og til dels urbaniserte og stemningsfulle lydbilder. 

Samtidspoesien vi fornemmer er muligens sporbar tilbake artister og personligheter som Laurie Anderson - og enda tidligere Allen Ginsberg, hvem vet? KUU! skal ha for sin originale og kreative fusion av tekst, gitaristisk fargelegging sammen med et veldig konstruktivt og solid fundamentpreget trommespill. 

Til tross for både vokal forkjølelse og manglende gitar-effektbokser som ble reist fra, gjorde KUU! en veldig fin figur takket være hjelp av en velvillig lokal gitarists utstyrsutlån inpirertav et veldig påskrudd og tent publikum i Dokkhuset søndag kveld. Det mest prisverdige med denne konserten var det nye friske uttrykket KUU! presenterer og at det svinger skikkelig inni mellom. Og når så stoffet er så godt og grundig innarbeidet som her, kan musikerne slippe seg skikkelig løs med full kontroll, og da bli det aldri kjedelig, men kommer ut som fascinerende og spennende samtidsjazz.

Skrevet av Ove Bjørken

Vi merket det allerede i de første tonene av «The Opening» at dette kom til å bli en unik konsertopplevelse. Det var et voldsomt oppsett på scenen. Utvidet perkusjons-gruppe,  komp i midten, blåserne dandert på begge sidene og strykerne fremst. Jeg satt og grublet  på om det er riktig av en jazzfestival å være arrangør for en sånn konsert,  men da jeg hørte Ane Brun synge de første skjøre tonene fikk jeg plutselig assosiasjoner til Billie Holiday – etter det grublet jeg ikke mere på det!

Hun strålte av formidlingsglede og formelig danset sangene sine til oss. Flere ganger under konserten ga hun utrykk for at hun var svært glad for å få oppleve dette. Ja, det var faktisk en stor opplevelse å få lytte til så mange topp profesjonelle musikere «sparke fra» i et energisk samspill. Tre av hennes faste bandmusikere var sentrale i arrangementene men musikerne i Trondheim Symfoniorkester gjorde sannelig en imponerende innsats,  ikke minst når man tenker på at de hadde øvd sammen bare to dager! Spesielt vil jeg fremheve strykerne. De var ikke så mange som vanlig, men de som «satt igjen» låt fantastisk. Alle hadde egne mikrofoner. Det kan være på godt og ondt, men denne gangen ble det bare praktfullt. Plutselig hørte vi klokkeklare pizzicatoer, nydelige legato-fraser, stor dynamikk med en varm pianissimo, stilige glissando-effekter som ga assosiasjoner til Østens musikk. Imponerte gjorde også dirigenten og arrangør av de fleste sangene, Hans Ek. Han ledet det hele med rytmisk eleganse og en naturlig autoritet.

Det er ikke enkelt å mikke opp så mange forskjellige instrumenter. Det kan fort bli kaos. Lydfolkene ga oss imidlertid et balansert lydbilde som var bortimot perfekt.

Å arrangere musikken til Ane Brun for stort symfoniorkester er en god ide`. Hun skriver spennende sanger både melodisk og harmonisk. Ofte er de poetiske, skjøre og dramatiske. Da hun fremførte den latinamerikanske balladen «Alfonsina y El Mar» på spansk, gikk det kaldt nedover ryggen på meg - praktfullt! Det slo meg samtidig at mange av hennes sanger kan minne litt om den latinamerikanske folkesangtradisjonen.

Ane Brun bruker stemmen sin svært variert. Fra hvisking til kraftige utbrudd. Hun har et stort register og spesielt i det mørke leie låter det praktfullt.

Imponert ble jeg også over den rytmiske kontrollen. Man kunne kanskje ønsket at hun tok noen flere sjanser både rytmisk og melodisk av og til, men hun er veldig tro mot sine egne originale innspillinger.

Det er også de forskjellige arrangørene men du verden så mange spennende klanger og rytmiske finurligheter de tryller frem i symfoniorkesterpaletten. Her er det mye fin instrumentering  og innimellom er det tydelig å høre inspirasjon fra film-musikk og John Williams.

Det vil ta for lang tid å kommentere alle sangene de spilte men heldigvis er konserten innspilt med Sveriges Radios Symfoniorkester og dirigent Hans Ek,for de som vil lytte mer.

Ekstranummeret «Undertow» oppsummerte egentlig fint hele konserten og de fleste låtenes oppbygning. Det startet nedstrippet med stemningsskapende impresjonistiske klanger. Melodi og tekst ble presentert og avløst av smigrende instrumentalpartier. De utradisjonelle harmoniske variasjonene ga musikken et spennede dramatisk uttrykk. Hele orkesteret ble tatt i bruk og unisone horn ga orkesteret et voldsomt symfonisk løft.  Det var nesten som om taket løftet seg i Olavshallen. Mot slutten roes det ned og storformen ble perfekt og naturlig.

Publikum var svært begeistret og det ble en verdig avslutning på festivalen.

Takk Trondheim Symfoniorkester og Trondheim Jazzfestival for at dere gjorde dette mulig!

Skrevet av Helge Førde