Det fine med jazzfestivaler er at det nesten alltid dukker opp noen band og musikk du aldri har hørt før. Heldigvis fikk jeg med meg det østeriske bandet Shake Stew i restaurant Almas fredagskvelden. Det var bygd opp en scene og oppsettet så spennende ut med to trommesett, mye perkusjon, en stor gong-gong og to basser! 

Bandet ble introdusert og trommeslagerne og bassistene inntar plassene. I tillegg dukket det opp tre blåsere, altsaksofon, tenorsaksofon og trompet. Svært utradisjonell besetning altså.

En herlig groove starter I et av trommesettene og dermed er vi i gang. Dette låter som godt gjennomtenkt musikk som har både alvor og tradisjon i seg. Musikken gir meg plutselig assosiasjoner til modal-jazzen som Miles Davis spilte på 50- og 60-tallet. Den moderne jazzens ofte intrikate harmoniske mønstre er imidlertid byttet ut med noen enkle harmonier eller kanskje bare en. Bassgangen er repeterende og effektiv. Rytmegrooven er desto mer intrikat, med en nesten hypnotisk drive. Blåserne spiller ikke sterkt og høyt men neddempet og behagelig. Tenorsaksofonisten velger å spille fløyte og det gjør det enda mer behagelig. Blåserne spiller åpne treklanger - klokkerent. Det er presist og låter innimellom litt afrikansk. I den herlige grooven har man god tid og det åpnes opp for improvisasjon hos alle blåserne. Den pianoløse besetningen gir blåserne pianoets funksjon. Det låter balansert og vakkert. Åpningslåten heter treffende «Wake Up and Be Gone». 

I neste nummer, «Not Water But Rest», strammes grooven noen hakk. Dette er intrikat rytmikk som de to svært samspilte trommeslagerne løser på en utmerket måte. Det er ikke kjedelig i ett sekund. Det skjer små og større forandringer hele tiden i et godt balansert lydbilde. Man faller nesten i transe. Det er som å sitte på et tog i full fart. Det slår meg samtidig at at alle musikerne er skolerte og har et fantastisk nivå. Nydelig trompetspill av Mario Rom med en varm og fleksibel tone. Johannes Schleiermacher på tenorsaksofon spiller også med stor innlevelse noen spennende og fint oppbygde soloer. 

Publikum er tydelig overrasket over hva de hører, men det tar ikke lang tid før kropper begynner å gynge i takt med grooven og smilene kommer frem. Dette er rett og slett veldig bra musikk! 

Mot slutten av konserten tar bandleder og bassist Lukas Kranzelbinder frem en Guembri (marokkansk bassgitar) og også et fingerpiano, som gir musikken enda et tøtsj av afrikansk farve. Den andre bassisten tar frem en gitar og spiller en spennende solo som kan minne om frijazz. Dette ga kontraster i musikken og groovene som inviterer deg til å bli med på en spennende assosiasjonsreise. 

Tiden gikk dessverre så altfor fort, plutselig var reisen over. Synd, for Shake Stew kunne vi gjerne tenkt oss å høre mer av. Anbefaler alle å lytte til de to albumene de har gitt ut «Lila» og «Heat». 

Enda en ny kjempespennede booking av jazzfestivalen og jeg har allerede glemt den lille logistikk-glippen med å rigge for dans. Publikum som satt ved bordene må selvfølgelig sitte fremst mot scenen og de som står, må stå bak. Da får alle se litt i alle fall.