Som alltid når man trer inn i et mørklagt konsertrom, er scenen satt for en annen tid og en annen verden – enten klokken er tolv på dagen eller sent på kvelden. Det var fortsatt lyst ute da publikum ble sluppet inn i konsertsalen på Dokkhuset denne kvelden klokken 18.00. Salen var forvandlet til et univers som passet Kim Myhr og prosjektet Feral Songs. Sanger han har brukt flere år på å skrive og produsere, og som nå endelig skulle fremføres for et publikum.

Universet vi trådte inn i besto av et bakteppe av viltvoksende klatreplanter og eksotiske fugler. Midt i dette virvaret sto instrumentene. Det hvilte en følelse over scenen av at det fantes noe mer bak alt vi kunne se – at dette bare var toppen av isberget, eller for å holde fast ved jungel allegorien: åpningen inn til skogen.

I usynkroniserte bevegelser entret musikerne scenen uten seremoni og begynte å koble opp instrumentene sine. Man kunne få inntrykk av at de nettopp hadde våknet fra en ettermiddagslur og fått lyst til å spille litt musikk. Ikke nødvendigvis for oss, men for seg selv. Kanskje sammen. Med hverandre.

En trommemaskin ble slått på, og på samme måte som musikerne hadde inntatt scenen, begynte også musikken å vokse frem. Litt tilfeldig, som noe som langsomt våkner og bestemmer seg for å lage lyd. Publikum var med på premisset. For uten publikum finnes det ingen konsert. Likevel opplevdes det som om vår tilstedeværelse egentlig ikke var avgjørende. Det hele minnet om en introvert samtale rundt frokostbordet, hvor alle helst ville sitte for seg selv og løse kryssord.

Gitaristen på venstre side av scenen sto lenge med ryggen til publikum, og pianisten på høyre side satt ofte vendt bort hon også. Men det gjorde ingenting. Tvert imot var det en del av uttrykket. En form for introspeksjon midt i et maksimalistisk scenisk oppsett.

Feral Songs kan best beskrives som et utsnitt fra indiescenen på 2000-tallet. Kim Myhrs dype, mumlende vokal lå helt tett på, uten romklang. Det var som om CocoRosie møtte Grandma Lo-Fi – Sidst nevnte er en fantastisk og rørende dokumentar om en bestemor på Island som spiller inn små, underlige musikkstykker på et billig keyboard via kassettopptaker i leiligheten sin i Reykjavík.

Midt i det hele satt Kim Myhr og Mari Kvien Brunvoll; stammen og kjernen i Myhrs musikalske univers. Det er denne tostemte sangen, ofte sunget i oktaver, som utgjør signaturen i musikken. Mari Kvien Brunvolls nesten barnlige stemme la seg som et lyst ekko gjennom en håndholdt mikrofon som minnet om den Baloo fra Disneys Luftens Helter bruker når han flyr det lille gule propellflyet sitt. Resultatet ble en distansert radiostemme à la det man kjenner fra CocoRosie.

Et annet definerende element var den elektroniske trommemaskinen, som ofte startet en låt eller ble stående alene igjen mot slutten. Men disse lydene fungerte først og fremst som et slags shimmer i et langt større lydunivers, der elektriske gitarer, el-bass, synth, trommer og flygel bar musikken fremover.

Kim Myhr har dessuten sans for dramaturgi og oppbygning. Skal man forstå et lydlandskap, må man også våge å bryte det opp. Dette skjedde omtrent tre fjerdedeler ut i settet, da de elektriske instrumentene ble byttet ut med akustiske. Et leirbålaktig riff ble slått an på Myhrs akustiske gitar i samspill med Håvard Volden, som søkende klimpret frem det som virket som tilfeldige toner på sin egen akustiske gitar. Kontrabassen frembrakte syngende hvallyder med bue, mens trommeslager Hans Hulbækmo kombinerte udu-tromme og tablaspill.

Det var noe forløsende over konsertenes siste nummer, hvor nærbilder av blomster som foldet seg ut ble projisert mot scenebakteppet. Som en overgang fra det introverte til det ekstroverte, en bevegelse hele konserten på mange måter hadde representert. Det var også her Kim Myhrbrøt den fjerde veggen, presenterte bandet og takket for kvelden.