SuperBlue: Kurt Elling & Charlie Hunter
For en fantastisk åpningskonsert det ble på Trondheim Jazzfestival - ja, publikum ble nærmest overrumplet av den unike sangeren Kurt Elling og hans samspilte trio. Det ble presentert musikk på et svært svært høyt nivå med en intensitet og formidling vi sjelden hører.
Vi tar det litt kronologisk først. Trude Storheim, tidligere festivalsjef på Vossajazz, nå statssekretær i kulturdepartementet, fikk æren av å åpne festivalen. Hun kunne bl. a. fortelle at Ernst Wiggo Sandbakk hadde kommet på 3. plass i et langrenn med 5 deltagere i Kjeldebotn som 10-åring! Heldigvis ble han ikke langrennsløper men derimot trommeslager og festivalsjef i Trondheim i 20 år. Nå går han av og ble behørig hyllet.
Bandet satt klar under hele åpningstalen og da Trude gikk av scenen var det bare to nikk fra trommeslageren og rytmefesten var i full gang.
La oss slå det fast med en gang, Kurt Elling er en av nåtidens aller beste jazzsangere. Han har en utrolig klar og distinkt stemme. Omfanget hans er helt unikt - beklager Morten Harket og «Take on me», men Kurt Elling overgår alt. Han har omfanget til et helt blandakor, noe han beviste ved flere anledninger under konserten. I tillegg synger han de utroligste intervaller med en selvfølge og renhet som bare instrumentalister klarer. Dette utnytter han ofte ved å skrive tekster til avanserte instrumental-låter av f. eks. Wayne Shorter og Carla Bley. Det var forresten rørende da de spilte avdøde Carla Bley`s nydelige komposisjon «Lawns» med Ellings fine tekst.
Det meste av repertoaret var ellers hentet fra albumet «Superblue». Tittelen er hentet fra trompeteren Freddie Hubbard`s komposisjon, som Elling forøvrig også har skrevet tekst til.
Han fortalte at det var Charlie Hunter som hadde kontaktet ham under koronaen og sendt flere «tracks» uten melodi. Han satte seg ned og lagde melodier og tekst og dermed hadde de musikk til et album uten faktisk å ha møtt hverandre fysisk. De har nå turnert med denne musikken i flere år og det høres. Det var et samspill og en presisjon vi sjelden hører.
Grunnfjellet er trommeslager Marcus Finnie. Han har en «time» og konsentrasjon i spillet sitt som er verd konserten alene. Hans alltid swingende groover, presshvirvler og delikate fills setter preg på musikken og inspirerte tydeligvis de andre musikerne. Kenny Banks Jr. sine Monk`s-inspirerte soloer og ikke minst hans supre akkompagnement på keyboards, gjorde at Kurt Elling kunne ta seg noen velfortjente pauser innimellom. Til slutt har vi unikumet Charlie Hunter på en seks-strengs gitar, hvor tre av strengene er bass-strenger og tre gitar-strenger. Han har dermed mulighet til å spille både bass og gitar. Dette gjør at trioen bak Elling låter ikke som andre trioer men nesten som en kvartett, men ikke det heller. Det låter unikt og spennende. Det låter moderne men med tradisjoner. Det låter utadvendt og lekende. Kanskje fordi både Elling, Banks og Finnie har alle foreldre som var kirkemusikere og er oppvokst med kirkemusikk og gospel. Under hele konserten gjenkjenner vi mange musikalske elementer fra sør-statskirkene som har påvirket nesten all moderne amerikansk musikk som rap, hip-hop og jazz.
Det er godt å konstantere at når det kommer storfint besøk til Trondheim dukker det heldigvis alltid opp et støttende jazz-publikum, som gjør det mulig for festivalen å booke fra øverste hylle.
Konserten ble avsluttet med en nydelig versjon av Eagels «Desperado». Da gikk det et sukk gjennom publikum og vi må bare konstantere at selv om det kommer mye rart fra USA for tiden, kommer det jaggu meg noe veldig bra også!