Da jazzambassadørene i trioen Phønix fikk sjansen til å gjøre en Jazzfest-konsert, trykket de voldsomt til i Moskus lille intime lokale - og ingen publikummere unnslapp en lydmassasje de sent vil glemme. Her var jazz, progrock, psykedelika og alskens stilarter kastet opp i trykkokeren, og plata skrudd opp til 11! 

Kraften og energien i trioen er førende og definitivt en premissleverandør for det som produseres av musikk. Og det med en original instrument-combo bestående av: Emil Storløkken Åse - gitarer, Jenny Frøysa - barytonsax/synthesizer og August Glännestrand - trommer/trommemaskin. Phønix selvkomponerte musikk oser av urban kraft og nyskapende ideer. En konsert med Phønix særegne stil hadde muligens ikke gjort stormende lykke på Senterpartiets julebord, men alle de fremmøtte storkoste seg på et aldeles så fullstappet Moskus. Dette ville publikum ha, dette elsket de å høre!

Man får av og til høre ytringer om at jazzens utvikling har stagnert, eller stoppet helt opp, ja det har sågar blitt hevdet at jazzen er død!? Men så kommer de unge med overskudd, åpent sinn, nye ideer og frisk kreativitet og  motbeviser denne dogmen. Jazzens sanne natur er vel i bunn og grunn alltid forandring, og utvikling - eller er det musikkstilistiske mutasjoner vi er vitne til når nykommerne erobrer en plass på dagens Jazzscene? Phønix har i hvert fall tatt med den tradisjonelle og gyldne regel om at det(jazz) må svinge. Slik som Art Blakey gjorde med sine “Jazzmessengers” (les jazzambassadører) gjorde for hele 70 år siden. 

Phønix har i hvert fall funnet sin stil; dyrisk, kraftfull, rocka og ambient - synes faktisk det også var noen partier der trioen minnet om legendariske Weather Report da det svingte som verst. Med sitt intense rytmiske driv og volum, klarte ingen å stå i ro. Hele lokalet var i bevegelse. Men mellom de intense sekvensene malte trioen også vakre samtidsmusikalske og futuristiske stemningsbilder, som dagens unge identifiserer seg med, og forstår. Phønix klarte til og med spille på lokalets interiør; stedets pyntegjenstander deltok der de hang og ristet i tak og på vegger, som ekstra perkusjon utløst av det tungt vibrerende bandet. 

Fugl Phønix sies å ha steget opp fra asken, en ildfugl som også Igor Stravinsky beskrev. Det undertegnede likte aller best var at energien i bandet var så positivt ladet og ikke dystopisk - en felle det er lett falle inn i. Og kinkig å komme seg ut av. 

Fugl Phønix kommer til å fly høyere og høyere på jazzhimmelen i årene som kommer!