Mørke, trange moskus fylles med en fanfare, og vi som sitter i skuddsonen til Thomas Johansson og André Roligheten kjenner det langt inn i ørekanalen. Like etter får vi servert deilig pianotrio i flytende form. I første tredel av konserten brukes pianoet aktiv, og pianotrio-partiene er virkelige høydepunkter. Kreativiteten og energien som skytes på kryss og tvers av Oscar Grönberg, Tollef Østvang og Jon Rune Strøm er forfriskende, og de danner ellers et solid grunnlag for Johansen og Roligheten å leke seg på. 

Etter hvert tar pianoet en litt mer passiv rolle i ensemblet, og man kan ofte se Grönberg sitte lent mot veggen med øynene lukket mens han nyter musikken de andre lager. Det blir mer plass til de to i front. Roligheten får brilliert med åpne solopartier, og Johanson får vist en rekke ganger hvor lyst, høyt, og ikke minst fort han klarer å spille.

Litt ut i settet kommer den uunngåelige «Journey in Satchidananda» inspirerte låta. Det er ikke den sterkeste komposisjonen deres, men det gjør ikke så mye. Jeg er mer enn fornøyd med å høre Johanson burne over det tunge penta-riffet. 

Senere får vi nok en gang en Ayler-aktig fanfare etterfulgt av en fenomenal saxsolo av Roligheten. Tidligere i konserten har han kun spilt åpne «ikke i time» rubato-aktige soloer, men nå toucher han inn på litt modaljazz a-lá Coltrane, og det er fett! 

NÅ KOKER DET PÅ MOSKUS.

De spiller et par låter til (inkludert en litt unødvendig ballade?), før jeg må gå rett før siste låt for å rekke Jazzmeia Horn på Dokkhuset. Det var synd å gå tidlig, da det er lenge siden jeg har kost meg så mye på konsert. Stemninga i Moskus, desibelnivået, musikken, og energien, alt klaffa!