Neste band ut var det Berlin baserte bandet Y-Otis.
Det var tydelig at dette var et band som de yngre lytterne hadde gledet seg særlig til. Og det forstår en godt. Dette var veldig spennende og sjangeroverskridende, og vanskelig å sette i noen bås. Det var et herlig virvar av skakke rytmer, elektronika, samples, avanserte temaer,  frijazz og fusion, men presentert i et lydlandskap som er veldig ulikt ting jeg har hørt før. 
Alle fire musikerne er glimrende utøvere og sterke improvisatører, ledet an av den svenske saxofonisten Otis Sandsjø. Petter Eldh som også er svensk er en bassist vi har hørt i utallige sammenhenger tidligere på norske festivaler og klubbscener.
Resten av bandet består av Eilas Stemseder (tangenter) og Tilo Weber (trommer), begge fra Tyskland. 

Jeg får litt assosiasjoner til Zappa, bare at dette er framført i vår tids musikalske drakt og lydlandskap, og ikke minst mye sterkere assosiert til jazz. 
Jeg skjønner godt hvorfor dette er et band hvor unge musikere (og også vi eldre..) ønsker å bli med inn i deres musikalske univers. Dette er muligens, for å bruke Ornette Colemans platetitte, “The Shape Of jazz To Come“ – det vil si fremtidens jazz?