Konserten med Tania Giannouli bød på kontemporær gresk pianojazz - og hva er nå det? Kanskje er det er noe som inneholder elementer fra f.eks: europeisk klassisk musikk og samtidsmusikk, greske toneganger fra både folkemusikk og folkedansrytmer, fri improvisasjon, både tonal og atonal, forberedte ideer og spontan tonebehandlig og utforsking av klaverets klangverden. Når det hele så utspiller seg i den gamle Bingohallen - nå hovedgalleri til Kjöpmannsgata Ung Kunst - med sin katedralske klang og kringsatte utstillingsobjekter, da setter det definitivt en meditativ ramme og grunnstemning for en omgang med solopianoets krevende format. 

Giannouli spretter lett mellom alle stiler og stemninger uten forbehold, og ingenting synes å være utelatt på forhånd. Jeg trodde faktisk en stund jeg også hørte en liten parafrase over Kjempeviseslåtten av Säverud! Eller var det Bela Bartok hun var innom? Giannouli har kanskje luktet litt på norsk pianolitteratur før hun tok turen nordover? Tania Giannoulis inngangsmåte er multistilistisk, og underliggende emosjonell der hun på sin personlige måte dykker inn i det uforklarlige mysteriet musikkens verden innehar. Jeg fikk også assosiasjoner til den amerikanske pianisten Lyle Mays plate og konsept: «Solo (Improvisations for expanded piano)» der man setter seg ned og komponerer/improviserer spontant og sjonglerer med alle musikkens forskjellige elementer og gir det hele mening gjennom bevisst retning og konstruktiv form. Og trampeklapp fra et begeistret publikum etter én times sammenhengende spill er også et bevis på at dette ikke er tilfeldighetens spill og pling plong - så “Bingo” er det definitivt ikke når Tania Giannouli maler ut sitt personlige musikalske univers.