Susanne Lundeng dukket opp som et friskt pust på den norske folkemusikkscenen på 80/90-tallet med sin energiske tilnærming til den Nordnorske musikkarven. Nå flere tiår senere har hun den samme energien, men har utvidet sin horisont betydelig og utviklet sin egen musikk til å omfatte mer enn bare tradisjonelle slåtter nordfra. Den opphavelige spellemannstradisjonen ligger alltid i bunnen for det hun gjør, men nå maler hun helt andre og nye musikalske bilder enn før, der natur og indre sinnsstemninger er inspirasjonskilder, og som utforskes meditativt og klangmessig gjennom hennes livserfaring og tonespråk. At hun kjører crossover med jazzmusikere fungerer som bare det. Nils Olav Johansen, gitar og Erik Nylander, trommer, er ringrever som med all sin rutine og jazzkunnskap forståelsesfullt nærmer seg folkemusikkens natur og finner lure og smakfulle samspillløsninger som støtter opp om folkemusikkens indre DNA.

Samspill blir her et nytt og annerledes scenario for en tradisjon som for det meste virket gjennom solo felespill. Lundengs lekende vokale viseform og lyrikk gir hennes musikkunivers både en ekstra dimensjon og et ekstra ben å stå på. Symbiosen mellom jazz og folkemusikk er helt herlig å lytte til, og det overspilles aldri i denne trioen.

Lundeng har hatt lang reise og har virkelig modnet og funnet en større ro i sitt utrykk, til tross for sin velkjente energi. Personlig vil jeg fremheve at Lundeng ikke bare går i høyden med all sin dyktighet - men bevisst lodder dybden i musikken, og får rolig og lavmælt musikk til å låte både vakkert og bevegende.