Når det begynner å nærme seg åpningskonserten til Jazzfest bruker sola å dukke opp. Det gjorde den i år også og folk strømmet til Olavshallen. Dyktige elever fra Trøndertun Folkehøyskole varmet opp publikum i foajeen med velklingende selvkomponerte jazztoner.

Mange hadde tydeligvis gledet seg til å høre Stian Carstensen spille sammen med Trondheim Symfoniorkester og storsalen ble fort smekkfull. Ernst Wiggo Sandbakk ønsket velkommen til den 35. jazzfestivalen i Trondheim. De hoppet over «royale åpningstalere» i år og valgte heller Trondheim Jazzfestivals egen styreleder Monica Rolfsen. Det var et godt valg. Hun holdt en drivende god tale, hvor hun kom inn på hvor mye kulturarrangement legger igjen av kroner og øre til hele næringslivet i byen og hadde noen gode betraktninger rundt jazz og demokrati. «Finn din egen stemme og bruk den».

TSO stemte opp orkesteret og jeg merket meg at orkesteret hadde hentet inn dyktige frilansere på trommesett, melodisk slagverk og første trompet. Stian Carstensen og dirigent Peter Szilvay entret scenen. Det så ut som om Stian hadde med seg en handlepose fra Coop, men det viste seg å være en sekkepipe!

Rett på musikken, og det låt spennende og rytmisk fra først tone. Sekkepipen blandet seg fint med fiolinene. Vi fikk umiddelbart assosiasjoner til balkanmusikk og en anelse middelalder. Denne musikken er vanskelig å spille, ikke minst rytmisk, men musikerne i orkesteret var fremoverlente og imponerte. Musikken roet seg litt ned og vi fikk en nydelige fagott-solo. Stian satte seg ned med trekkspillet og improviserte elegant og virtuost rundt melodilinjene. Veldig lurt å velge Peter Szilvay som dirigent forresten. Han vet hva denne musikken krever og nærmest pisket musikerne fremover med taktstokken. Orkesteret fulgte opp med engasjement og innlevelse.

Heftig applaus fra publikum og Stian fortalte at det var musikk fra hans album: «Musical Sanatorium» fra 2021. Det han videre fortalte før og mellom numrene er umulig for meg å gjengi, men at det var både seriøst, underholdende, underfundig og hylende morsomt er bare forbokstavene.

Det må rett og slett oppleves.

I neste musikkstykke hadde han latt seg inspirere av engelsk krim-musikk. Det låt smektende og var nydelig instrumentert for orkesteret. Nok en gang fine soloer fra både strykere og blåsere. Stian lekte seg på trekkspillet og i den neddempede musikken la jeg spesielt merke til den nydelige legatoen han tryllet frem fra dette litt utskjelte instrumentet.

Så er vi over i «Suite i bulgarsk stil». Her får orkesteret virkelig kjørt seg, men de har tydeligvis bestemt seg for at dette skal de jaggu fikse. Tempoet er høyt, det telles i odde- taktarter og trampes i takten, ja det nærmest lukter svidd av musikken! Jeg tenkte at de var heldige som hadde den stødige trommeslageren på trommesettet. Han holdt det hele på plass og det var en fryd både å se og høre. Nydelige soloer i både horn og fløyte.

Etter nummeret pustet og peste Peter Szilvay slik at det kunne se ut som han kunne trenge en fysioterapeut!

Så får vi et av konsertens høydepunkt. Introduseringen og fremføringen av «Laila - the Musical».
At ingen har fått denne ideen før er utrolig, men dette handler selvfølgelig om den mest surrealistiske episoden i norsk kultur/politisk historie. Historien om Laila Bertheussen og justisminister Tor Mikkel Wara, trusselbrevene mot et teater-ensemble og påfølgende rettssak. Stian har selv skrevet teksten og synger den på gamle gode revymelodier. Teksten er helt på kanten og med vanvittige rimord. Publikum og musikere er helt med og ler seg nesten skakke!

Stian rotet litt med rekkefølgen på numrene og presenterte den nye nasjonalsangen «Heia Nooorge», litt for tidlig. Orkesteret måtte bla i notene og plutselig var vi inne i en sekvens med tja, hva skal man si - litt av hvert! Det er allsang, fanfarer, valser, marsjer, etc. De raske temposkiftene og en litt over-instrumentert orkestersats gjorde dessverre at balansen i orkesteret ble litt dårlig, også i forhold til solisten.

Tempoet taes ned og Stian`s introduksjon av steel-gitaren var verdt inngangsbilletten alene. Han behersket selvfølgelig også dette instrumentet med bravur og spilte G. F. Handel sin vakre «Lacia» sammen med strykerne. Nydelig og ikke minst; svært originalt!

Konserten ble avsluttet med mer musikk fra albumet Musical Sanatorium; «Hippocampus Serenade». Serenaden spilles med et lite kammerensemble på albumet, men her er også den nydelig arrangert for fullt orkester og det låt praktfullt. Fantastisk rytmikk i hele orkesteret og strykerne låt uttrykksfullt og intenst under konsertmester Alex Robson, som forøvrig hadde en utmerket solo på fiolin.

Stian brukte el-gitaren nå og det låt til tider litt Terje Rypdalsk eller Twin Peaks.
Det er umulig å ikke bli grepet av uttrykket og stemningen i den originale musikken. Man forstår at dette er musikk som har alvor i seg. Og her er vi kanskje ved hovedpoenget med Stian Carstensens musikk. Den har en dobbeltbunn som griper oss. Den gjør inntrykk, - inntrykk som varer lenge.

Publikum var henrykt og trampeklappet Stian og orkesteret til ekstranummer. Tusen takk til Jazzfest og TSO som får i stand slike spennende musikalske møter.