Det er lørdag ettermiddag. Foajeen på teatret er full av et forventningsfullt publikum som sitter ved småbord og koser seg med noe godt å drikke. På scenen står det et stort flygel, bass og trommer. Allerede før en tone er spilt er det bare å konstantere at foajeen-scenen må være perfekt til sånt bruk. Ernst Wiggo Sandbakk ønsker velkommen og musikerne inntar scenen. For en herlig vellyd. Det låter akustisk og behagelig.
Det er den danske vokalisten Majken Christoffersen, den britiske pianisten David Skinner, bassist Andreas Dreier og svenske trommeslageren Marcus Lewin som lager vellyden. Alle med tilholdssted i Oslo. De presenterer musikk fra «The American Songbook». Standarlåter pluss litt til. Alle har lang fartstid som jazzmusikere og vi merker at her kan vi bare slappe av og nyte de fine melodiene, arrangementene og improvisasjonene.
Majken stråler i front og tar publikum med storm. Hun forklarer at tekstene og musikken skal handle om kjærlighet på godt og vondt. Tidlig synger hun Peggy Lee`s morsomme «I like men» og jeg synest tydelig at hun så på meg, men etter å ha snakket med min sidemann mente han at hun så på ham! Spøk til side.
Majken fraserer uanstrengt og elegant. Diksjonen er kjempefin og hun formidler teksten suverent til et jazzinteressert og lyttende publikum.

Vi får jazz-hits på rekke og rad; «Willow Weep for Me», Bert Kaempferts, «L.O.V.E. og gamle gode «I Wish I Could Shimmy Like my Sister Kate». Etter hvert forstår vi at vi ikke bare har besøk av en dyktig sangerinne, men også av en virtuos pianist. David Skinner følger Majken i alt hun gjør og i tillegg improviserer han med en imponerende harmonisk og rytmisk oversikt. Det er lenge siden vi har hørt noe sånt her i byen og jeg får assosiasjoner til fantastiske Art Tatum.

Kvartetten bryter litt opp formen på låtene med en sprudlende versjon av Fats Wallers, «Honeysuckle Rose». Her får virkelig Majken briljere både tekstlig og rytmisk. Praktfullt!

Vi må ikke glemme det dyktige og hardt-swingende kompet. Stødig bass-spill med fine soloer og et nyansert og drivende trommespill av Marcus Lewin. Hans vispekomp er bare eksepsjonelt bra. Siste låt blir avspilt, men publikum vil ha ekstranummer. Da spiller de en nydelig versjon av «..om litt er kaffen klar». Rørende og vi sender noen tanker til Benny Andersen og Povl Dissing, som for lengst spiller i det himmelske orkester.

Majken avslutter med å si at nordmenn og dansker alltid trives godt sammen: «Dere har nynorsk og vi har Gammel Dansk!»

Takk for en hyggelig ettermiddag!