Det innbys til afrikansk festkonsert som avslutning på Jazzfest. Jeg blir imidlertid litt skeptisk da jeg ankommer Dokkhuset. På scenen er det ingen afrikanske instrumenter, bare et DJ-bord, en Mac, et moderne trommesett og en gitarforsterker. Kan dette bli fest? I tillegg blir det plutselig innført «African time». Først 20 minutter etter at konserten skulle starte kom det 3 europeisk-utseende musikere på scenen og det ble satt i gang et kontentum med lyd fra en afrikansk tordenbyge.

Det var DJ ́en som startet kontentumet og han startet også et gitarriff - selv om der var en gitarist tilstede! Nå ble jeg enda mer skeptisk.
Endelig kommer kvinnene i Les Amazones D`Afrique på scenen i utrolig vakre og fargerike kostymer. DJ ́en starter et backtrack med delikate afrikanske trommelyder som groover fint. Trommeslageren tar på seg headset og spiller oppå backtracket. Det fungerer faktisk veldig bra. Kvinnene danser elegant og gitaristen begynner å spille «fills» på sitt eget gitar-riff. En av kvinnene begynner å synge og vi gjenkjenner umiddelbart at dette er musikk fra Mali. Landet som ligger inneklemt på vest kysten av Afrika på grensen mot Sahara, har en unik musikktradisjon med særegen klang og farge. De andre kvinnene synger flerstemt med på refrengene og det låter rett og slett nydelig. Publikum applauderer entusiastisk.

Plutselig stopper musikken og en av kvinnene holder en improvisert tale, hvor hun setter fokus på kvinners rettigheter og kampen mot vold og kvinneundertrykking. Den kan virke litt malplassert akkurat i det øyeblikket, men den virker ektefølt og jordnær og gjør sterkt inntrykk. Ja, er det noen som kan redde fremtiden for mange afrikanske land, må det være de sterke afrikanske kvinnene.

DJ ́en setter i gang et nytt backtrack, enda en ny fin groove. Trommeslageren spiller med, men denne gangen ligger han bakpå og det blir tungt og kjedelig. Dette er problemet med å gjøre det på denne måten. Det er virkelig krevende for en trommeslager å følge et backtrack en hel kveld. Heldigvis redder den fine sangen låten og det er tre fantastiske sangere vi har med å gjøre. De har en nasal, litt uvanlig klang på stemmen, som gjør at de kan synge veldig sterkt og både høyt og lavt i registeret. I tillegg bruker de mange scatte- teknikker, ofte svært rytmisk, som gjør at det er aldri er kjedelig å høre på.

De fleste steder hvor det blir spilt musikk i afrikanske land er vår europeiske konsertform med utøvere adskilt på scene og konsertsal veldig uvanlig. Afrikansk musikkutfoldelse skjer oftest uten denne adskillelsen. Musikere og tilhørere går mer i ett og ofte blir tilhørerne invitert til direkte å være med i musikken og dansen på scenen. Og det var akkurat det som skjedde på Dokkhuset også. Kvinnene nærmest kommanderte publikum opp av stolene og plutselig danset publikum og musikere skulder ved skulder på scenen. Stemningen og temperaturen i lokalet steg betraktelig.

Sangerne tryllet frem den ene låten bedre enn den andre og nå klarte musikerne å utfordre backtracket med sin sang og rytmikk. DJ ́en lekte seg med å scratche og la på både bassriff, synth-riff og manns-stemmer. Gitaristen spilte heftige soloer i en fin

blanding av tradisjonell Mali-tonalitet og rockegitar. Lydbildet var hele kvelden praktfullt. Det låter både moderne og afrikansk. Selvfølgelig ble det danseoppvisning og de tre sangerne viste også for noen fantastiske dansere de var.
Den amerikanske jazzsangerinnen Dee Dee Bridgewater ble for noen år siden oppfordret til å ta en DNA test. Da fikk hun vite at hele hennes familie var fra Mali. Hun ble så begeistret at hun reiste dit og spilte inn et fantastisk album med musikere og sangere fra området hvor familien hennes kom fra. Jeg tror hun ville være veldig stolt over sine medsammensvorne kvinner fra Mali etter denne kvelden. Jaggu klarte de å skape det fyrverkeriet av en avslutningskonsert festival-ledelsen lovte!

En stor takk til både de dyktige kvinnene og herrene i LES AMAZONES D`AFRIQUE.