Kirken var stuvende full og det viser at samspillet mellom Elias Akselsen, Stian Carstensen og Ola Kvernberget er noe publikum setter stor pris på. Jens Storli, nestleder i Trondheim Jazzfestival, ønsket velkommen og kunne fortelle at dette var det 55. arrangementet av 56 i løpet av festivalen. Spontan applaus.

Musikerne stilte seg opp i midtgangen og det viste seg at det ikke var satt opp noen scene. De satt og sto på samme nivå som resten av publikum. Med høye kirkebenker tettpakket av publikum gjorde dette at bare de par fremste benkeradene så musikerne. Dette bør festivalledelsen fikse til neste gang. Lyden var derimot helt optimal, da det var plassert flere høyttalere bakover i kirkerommet.

Og for en stemme Elias har! Den låter klokkeklar både i det lave og høye registeret. Diksjonen er eksepsjonell, du mister ikke et ord. Vi har alle forskjellige stemmer. Stemmen er nær knyttet til vår personlighet og livet vi har levd. Det er som at vi kan høre et hardt levd liv i stemmen til Elias og samtidig en direkthet som treffer oss midt hjertet.

De startet med Elias sin egen vise; «Burobengen»....i min vise får du høre hvordan jeg har blitt en mann. Trekkspillet og fiolinen lekte frem et akkompagnement og improviserte litt solo mellom versene.
Elias tok frem gitaren og sang «Johnny gitar», en amerikansk vise fra 50-tallet, - passet bra på jazzfestival! På «Spill sigøyner, spill» ble det mer løssluppent og både Ola og Stian tok skikkelig tak og kastet seg ut i herlige improvisasjoner.

Litt overraskende kom Henning Kvitnes sin; «Guttær». En perle av en låt og tekst skrevet i ekte New Orleans-stil. Det er forresten mange likhetstrekk med musikken til Elias og bluesen i sør-statene. Det er historien (teksten) som styrer melodien og harmonikken. Det gjør formen spennende og forskjellig hele tiden.

Elias fortalte at han har gått på 28 forskjellige skoler opp gjennom tiden og kan fremdeles hverken lese eller skrive. Som tater har han opplevd mye motgang og den norske visen fra 60-tallet «Gråtende sky» ...gråt min sky, jeg gråter på ny - har mang en gang trøstet ham. Gripende fremført.

Han la fra seg gitaren og trioen ga oss en nydelig versjon av «Mustalainen» - kjempeapplaus!
Deretter kom den vakre «Vandringsstaven» og «Se min ild». Igjen, for en diksjon! Her er det mange sangere som har mye å lære.
Så er det Stian og Ola sin tur og de improviserte fram en nydelige versjon av «Svanen», komponert av Saint-Saëns.
Det er alltid en fest å høre disse to leke og for noen instrumentalister!
Trioen avsluttet sammen med nydelige «Jeg er på vandring» ...mitt mål er himlen.

Publikum reiste seg spontant og applauderte - de forlangte et ekstranummer!
Det ble Cornelis Vreeswijks «I natt jag drömde» ....jag drömde det var fred på jord och alla krig var slut.
Vi vandret ettertenksomme ut i sommerkvelden med et optimistisk smil om munnen.