Jan Garbarek - det er liksom ærefrykt forbundet med det navnet. Slik har det vært helt siden jeg kom inn i dette musikkuniverset på mitt vis og slik er det fortsatt.

Jeg har hatt gleden av å følge Jan Garbareks karriere om ikke fra starten, så i alle fall fra 70-tallet. Det har alltid vært en spesiell aura rundt han og ikke minst hans musikk. Noe har kanskje med det å gjøre at han ikke renner ned spaltene rundt omkring - han gir sjelden eller aldri intervjuer lenger og han sier aldri noe fra scena - og han dukker aldri opp på klubber eller liknende. Han er ikke den som henger rundt akkurat. For å bruke en noe forslitt klisjé: han lar musikken snakke for seg.

Uansett har det alltid vært en voldsom tilstedeværelse i Garbareks uttrykk. Det snakkes i jazzsammenheng om å finne sin egen stemme og er det en som har gjort det noe så voldsomt så er det Garbarek. Nok en gang tok det sjølsagt et hundredel av et sekund å slå fast at Tonen fortsatt er på plass noe så til de grader. Den store, luftige, varme signaturTonen som mange har prøvd å nærme seg, men som alle er mange sjømil unna. Det er bare én Jan Garbarek - som det bare er en av oss alle - men ikke alle er like særprega som han, for å si det forsiktig.

Sammen med sine faste våpendragere gjennom mange, mange år, den tyske tangentøren Rainer Brüninghaus, den brasiliansk/portugisiske elbassisten Yuri Daniel og den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu, tok Garbarek oss med på en rundt to timers ekskursjon i sitt univers denne flotte kvelden i Olavshallen i Trondheim.

Iført et nytt varemerke, den rutete skjorta, presenterte Garbarek et sett så og si fritt for "hitlåter". For mine ører var det veldig mye nytt å høre. Mye av musikken hadde sterkt tilknytning til folkemusikk, både norsk og fra andre himmelstrøk. Uansett er det majestetisk og stort og for meg var en svært inspirert Garbarek som møtte oss.

Apropos Tonen. Etter at tenorsaksofonen hadde spilt hovedrolla innledningsvis, så henta han frem den buede sopranen. Om mulig er det et enda større særpreg i Tonen som kommer derfra og jeg vet ikke om noen som er i stand til å ta og fylle et rom som akkurat Jan Garbarek - med røtter i Rennebu, ikke langt fra Trondheim. Magisk!

Perkusjonsunikumet Trilok Gurtu går mange tiår tilbake sammen med sjefen. Jeg glemmer aldri en konsert i Molde der Gurtu danna et perkusjonspar sammen med Nana Vasconcelos verden knapt har hørt maken til og med fiolinisten Shankar som den fjerde stemma. Garbarek skulle motta en pris og perkegutta hadde overbevist prismottakeren om at han måtte holde takketale fra scena. Det førte til at det hadde blitt dårlig med nattesøvn på Garbarek og fru Vigdis. Noe forteller meg at det er kanskje siste gang det har blitt sagt noe fra en scenekant fra den herren! Gurtu og Vasconcelos hadde i alle fall en stor stund med mye latter litt lenger bak på scena!

Gurtu var stor den gangen på 80-tallet og han er det så til de grader fortsatt. Duettene med far, som faktisk endte opp i noe som nærma seg frijazz (!), og soloavdelinga til Gurtu med alt fra saueklør til vannbøtte i arsenalet, er en opplevelse som tar bolig og blir der værende. Garbarek på seljefløyte og Gurtu på indisk "rap-vokal" - fascinerende er bare forbokstaven.

Yuri Daniel, på sin femstrengers fretless bass, har tatt over trona etter Eberhard Weber. Sakte, men sikkert har Daniel funnet og tatt sin plass i dette universet og gitt bandet og musikken ei ny og frisk stemme. Han er en usedvanlig lojal følgesvenn, men soloavdelinga viste oss hvilken stor personlighet han er og de som trodde slaphand-teknikken var død og begravd, må bare tro om igjen.

Og så er det Rainer Brüninghaus da. Uten å fortrekke ei mine ved sitt elektriske klaviatur i en time, flytta han seg over til flygelet for si soloavdeling. Den blei bygd opp fra det stilleste stille til et voldsomt crescendo. Publikum gikk av hengslene - minus minst en, nemlig meg. Jeg har hørt "denne" soloen en rekke ganger og den gir meg like lite hver gang. Det er godt mulig det er meg og mitt mottakerapparat det er noe feil med, men Brüninghaus snakker altså ikke til meg - han gir meg lite eller ingenting.

Jan Garbarek sendte oss ut i maikvelden med sin overjordisk vakre sopranTone. Bedre måte å takke for seg på er ikke mulig, sjøl ikke for Jan Garbarek.

Jan Garbarek - saxofon
Trilok Gurtu - trommer og perkusjon
Rainer Brüninghaus - piano
Yuri Daniel - bass