HERMIA/CECCALDI/DARRIFOURCQ

14. MAI - KLUBBEN
Skrevet av
August Glännestrand
Foto
Arne Hauge

Det er Jazzfest på Studentersamfundet og jeg er på gulvet midt i Klubben. På scenen noen meter foran meg sitter en cellist. Håret hans er blondt, og cellokassen som ligger på gulvet bak ham er tapetsert med klistremerker. Bak er også en gigantisk forsterker som celloen hans er koblet til. Noe sier meg at dette ikke blir en snill liten kammerkonsert.

Den første tonen slås an og han bekrefter min antagelse: cellist Valentin Ceccaldi er punk. Og de to andre musikerne som står på hver sin side, Manuel Hermia på tenorsaksofon og Sylvain Darrifourcq på trommer, matcher stemningen. Jeg føler at alle som står der på klubben blir helt tatt av hvor fet en cello kan høres ut, når skitne riff i kvinter spilles gjennom en stor forsterker. Jeg ser for meg at vi alle står der ved siden av hverandre og måper målløst.

Denne fransk-belgiske trioen har sin egen tilnærming til improvisasjon. Det er gjennom rock og støy med uregelmessige trommebeats og skrikende saksofon. Jeg tenker umiddelbart på husgudene mine i Fire!, og at hvis Mats Gustavsson hadde en belgisk halvbror, ville det uten tvil vært Manuel Hermia.

Sylvain Darrifourcq er mildt sagt en fascinerende trommeslager. Han spiller med en forbløffende energi og ser ut til å knekke en trommestikke allerede ti minutter inn i settet. Så gnir han høye toner med skrot og cymbaler mot trommeskinnene med stor kontroll.

De spiller ekstremt dynamisk og jeg er fascinert av deres rytmiske kontroll. Komposisjoner og improvisasjoner i lange linjer utforsker lag av puls og klang. På que legges det inn nye deler bestående av enten totalt kaos, riff eller pauser av total stillhet. Det er veldig effektfullt. Musikk full av overraskelser fra et ensemble som ser ut til å ha druknet samspillet i superlim. Vi tilbys alt fra cellodroner med trommer i fri time og vakre saksofonmelodier til det rene Meshuggah-land med komplekse riff.

HERMIA, CECCALDI, DARRIFOURCQ er en fantastisk eksplosjon som gjør meg målløs. Jeg må minne meg selv på å lukke munnen når jeg går.

Manuel Hermia- saxofoner
Valentin Ceccaldi– cello
Sylvain Darrifourcq - trommer

Forrige konsert

Neste konsert