Neste stopp blei en annen vokalist som vi hører alt for sjelden her hjemme, Rebekka Bakken. Etter ti år i New York og noen mellomstasjoner i Østerrike og Sverige, så er hun endelig hjemme igjen og har været det noen år. Likevel har hun sitt største marked godt utenfor våre grenser, men denne konserten på Jazzfest fortalte oss nok en gang at Ola Nordmann bør få ørene opp for henne i mye større grad enn til nå.

Med et kremband med sjefen Rune Arnesen på trommer – du verden for en tilstedeværelse og dynamisk kraft -, Eirik Tovsrud Knutsen på tangenter, Tor Egil Kreken på elbass og ikke minst Børge Petersen-Øverleir på gitar – han må spille mye mer ute, han er noe av det mest smakfulle vi har – tok Bakken, med sitt univers stort bestående av originalmateriale, oss med på en ekskursjon som fortsatte oppvarminga Sandvik og Norvoll hadde satt i gang.

Med si personlige, lett nasale stemme og tøffe uttrykk er Bakken flink til å fortelle historier med låtene sine. Det er både jazz, pop, cabaret og Tom Waits – og mye, mye annet – i musikken hennes og hun pakker ikke akkurat inn meningene sine i bomull verken i tekstene eller i praten mellom låtene – Bakken liker å snakke!

Vi fikk både en nydelig hyllest til hennes avdøde far og en ode til den fulleste mannen i baren – et voldsomt spenn med andre ord inkludert krydder fra hennes oppvekst i kirka – for en utblåsing!

Skrevet av Tor Hammerø - les mer her