Siste stopp var et møte med en artist, en pianist, en komponist, en bandleder og et stort menneske: Maria Kannegaard. Det er ingen hemmelighet at hun har slitt med helsa de seineste åra og dette var den første gangen hun spilte konsert på seks år.

Vi er mange som har håpet at denne dagen skulle komme – at Maria var i stand til å spille for oss igjen, at helsa hennes skulle tillate det. Denne høyst spesielle dagen var det altså klart for i går og hvilken opplevelse vi heldige fikk være med på.

I godt og vel en og en halv time tok hun og hennes beste musikalske venner, Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, oss med på ei rundreise i Kannegaards inderlige, vakre, melodiske, skakke, varme og uhyre personlige univers.

Det er mulig å få assosiasjoner til Keith Jarretts 70-talls komposisjoner og estetikk, men for Guds skyld: Maria Kannegaard likner kun på seg sjøl. Reisefølget Strønen og Vågan kunne ikke bli bedre og mer empatisk og når så Tor Breivik danderte lyden slik bare han kan, så var et av de sterkeste emosjonelle møtene når det gjelder musikk for min del et faktum.

Maria Kannegaard – velkommen tilbake og tusen takk for deg og musikken din. Vi trenger deg!!!