Beate Slettevoll Lech hadde med seg bare en trio til å akkompagnere seg på Byscenen.

Men ikke hvilken som helst trio; keyboard-magikeren David Wallumrød, bass-grunnfjellet Audun Erlien og beat-mester Bjørn Sæther.

Det er noe herlig ujålete med opptreden til Beady Belle og at hun fremdeles orker å reiser verden rundt med sin musikk (hun sang bl.a. egne hitlåter fra 2001) er et tegn på en vanvittig utholdenhet og formidlingsglede som sitter dypt. Ja, og litt sunnmørsk stahet da!

Etter noen låter måtte Wallumrød bytte og justere litt pianostolen eller som Beate sa «hanj måtte skru litt opp krakkjin». Etter det var det som om noe musikalsk forløste seg. Vokal-lyden ble justert litt opp og derfra og ut var det rett og slett en fryd å høre på. Vi tåler nemlig mye av den flotte stemmen til Beate. I det mørke leiet er det nesten ingen som matcher henne. Samtidig har hun et register og rytmisk oversikt som er imponerende. Ja, vi snakker Beyoncé, Lady Gaganivå her!

Utover i konserten fikk høre mye fra hennes siste utgivelse «Dedication» som kanskje er noe av det beste hun har gjort. Trioen akkompagnerte dynamisk og tight og det var spesielt spennende å lytte når de satte noen stemningsfulle ambient-groover. Det er vanskelig å sette Beady Belle i en musikalsk bås men vi hører tydelig inspirasjon fra artister som Stevie Wonder, Marvin Gaye, R & B og soul musikk.

Flere jazzfestivaler burde engasjere denne fantastiske sangeren for i tillegg til å skrive gode låter og tekster, improviserer hun med en lekenhet og autoritet som rett og slett er i internasjonal klasse.

Vi får bare håpe hun fortsetter å synge og gjerne enda mere reinspikka jazz!