ANE BRUN & TSO - OLAVSHALLEN
Vi merket det allerede i de fĂžrste tonene av «The Opening» at dette kom til Ă„ bli en unik konsertopplevelse. Det var et voldsomt oppsett pĂ„ scenen. Utvidet perkusjons-gruppe, komp i midten, blĂ„serne dandert pĂ„ begge sidene og strykerne fremst. Jeg satt og grublet pĂ„ om det er riktig av en jazzfestival Ă„ vĂŠre arrangĂžr for en sĂ„nn konsert, men da jeg hĂžrte Ane Brun synge de fĂžrste skjĂžre tonene fikk jeg plutselig assosiasjoner til Billie Holiday â etter det grublet jeg ikke mere pĂ„ det!
Hun strĂ„lte av formidlingsglede og formelig danset sangene sine til oss. Flere ganger under konserten ga hun utrykk for at hun var svĂŠrt glad for Ă„ fĂ„ oppleve dette. Ja, det var faktisk en stor opplevelse Ă„ fĂ„ lytte til sĂ„ mange topp profesjonelle musikere «sparke fra» i et energisk samspill. Tre av hennes faste bandmusikere var sentrale i arrangementene men musikerne i Trondheim Symfoniorkester gjorde sannelig en imponerende innsats, ikke minst nĂ„r man tenker pĂ„ at de hadde Ăžvd sammen bare to dager! Spesielt vil jeg fremheve strykerne. De var ikke sĂ„ mange som vanlig, men de som «satt igjen» lĂ„t fantastisk. Alle hadde egne mikrofoner. Det kan vĂŠre pĂ„ godt og ondt, men denne gangen ble det bare praktfullt. Plutselig hĂžrte vi klokkeklare pizzicatoer, nydelige legato-fraser, stor dynamikk med en varm pianissimo, stilige glissando-effekter som ga assosiasjoner til Ăstens musikk. Imponerte gjorde ogsĂ„ dirigenten og arrangĂžr av de fleste sangene, Hans Ek. Han ledet det hele med rytmisk eleganse og en naturlig autoritet.
Det er ikke enkelt Ä mikke opp sÄ mange forskjellige instrumenter. Det kan fort bli kaos. Lydfolkene ga oss imidlertid et balansert lydbilde som var bortimot perfekt.
à arrangere musikken til Ane Brun for stort symfoniorkester er en god ide`. Hun skriver spennende sanger bÄde melodisk og harmonisk. Ofte er de poetiske, skjÞre og dramatiske. Da hun fremfÞrte den latinamerikanske balladen «Alfonsina y El Mar» pÄ spansk, gikk det kaldt nedover ryggen pÄ meg - praktfullt! Det slo meg samtidig at mange av hennes sanger kan minne litt om den latinamerikanske folkesangtradisjonen.
Ane Brun bruker stemmen sin svÊrt variert. Fra hvisking til kraftige utbrudd. Hun har et stort register og spesielt i det mÞrke leie lÄter det praktfullt.
Imponert ble jeg ogsÄ over den rytmiske kontrollen. Man kunne kanskje Þnsket at hun tok noen flere sjanser bÄde rytmisk og melodisk av og til, men hun er veldig tro mot sine egne originale innspillinger.
Det er ogsÄ de forskjellige arrangÞrene men du verden sÄ mange spennende klanger og rytmiske finurligheter de tryller frem i symfoniorkesterpaletten. Her er det mye fin instrumentering og innimellom er det tydelig Ä hÞre inspirasjon fra film-musikk og John Williams.
Det vil ta for lang tid Ă„ kommentere alle sangene de spilte men heldigvis er konserten innspilt med Sveriges Radios Symfoniorkester og dirigent Hans Ek,for de som vil lytte mer.
Ekstranummeret «Undertow» oppsummerte egentlig fint hele konserten og de fleste lÄtenes oppbygning. Det startet nedstrippet med stemningsskapende impresjonistiske klanger. Melodi og tekst ble presentert og avlÞst av smigrende instrumentalpartier. De utradisjonelle harmoniske variasjonene ga musikken et spennede dramatisk uttrykk. Hele orkesteret ble tatt i bruk og unisone horn ga orkesteret et voldsomt symfonisk lÞft. Det var nesten som om taket lÞftet seg i Olavshallen. Mot slutten roes det ned og storformen ble perfekt og naturlig.
Publikum var svÊrt begeistret og det ble en verdig avslutning pÄ festivalen.
Takk Trondheim Symfoniorkester og Trondheim Jazzfestival for at dere gjorde dette mulig!
Skrevet av Helge FĂžrde
