Mesteren blåste oss av banen

Gjennom mer enn 50 år har han vært norsk jazz’ ener. Fortsatt pirker Jan Garbareks klare tone oss i sjela på den helt riktige måten.

Og sammen med sitt faste band gjennom mange år, holdt han en knakende god og underholdende åpningskonsert under Trondheim Jazzfestival tirsdag. Ikke minst takket være spilloppmaker og rytmisk trollmann, Trilok Gurtu.

Ikke rart 1200 publikummere takket med stående applaus i to omganger. Hvor mange ganger har Jan Garbarek spilt på Jazzfest nå? Det begynner å bli en del, likevel føltes møtet med Garbarek og bandet vitalt og friskt, og ikke minst etterlengtet. Billettene ble utsolgt på kort tid allerede i januar.

Dette var åpenbart festen ingen ville gå glipp av. Vi får ikke nok av ham.

Så er han også det nærmeste vi kommer en legende i norsk jazz, saksofonisten med røtter fra Trøndelag (mora var fra Rennebu), med en enorm status både her hjemme og internasjonalt gjennom mer enn 50 år.

Anslaget er «Brother Wind March» fra hans «Twelve Moons» (1992). En livefavoritt, som åpner med stjerna selv alene på scenen. Ingen fakter, knapt et lite nikk til publikum, bare den skjærende, klare tonen som innimellom pirker oss direkte i sjela, og på den helt riktige måten – over den ene tonen fra Rainer Brüninghaus’ synth.

Så kommer støtene som utgjør temaet på låta, bandet hiver seg på, og vi er i gang. De begynner å dra på årene, både Garbarek selv (79), tyske Brüninghaus (76), den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu (74) og yngstemann, den brasilianske bassisten Yuri Daniel (66). Men håndverket er det ikke noe å utsette på.

At kompet ikke alltid er 100 prosent på slaget, gjør bare musikken mer levende. Dessuten leker de seg på scenen, de har det åpenbart gøy sammen. Og de får plenty av tid til å vise fram sine kunster i egne soloavdelinger.

Den lyriske tonen Garbarek har foredlet gjennom flere tiår, føles ikke mindre rammende nå enn før. Heller tvert imot. Han spiller med en autoritet det er umulig ikke å ta stilling til. Aldri for å imponere, men alltid på leting etter det perfekte. Kanskje har vi aldri vært nærmere enn nå, med den modne utgaven av mesteren.

Et tidlig høydepunkt var «Grisilla», utgitt sammen med folkemusiker og kvederikon Agnes Buen Garnås. Og litt senere «Once I Dreamt A Tree Upside Down», fra livealbumet «Dresden» (2009), etterfulgt av et solonummer fra Brüninghaus. Aldri før har vi vel hørt Steinway-flygelet i Olavshallen tordne og brake mer, enn med tyskeren bak tangentene.

Essensen av konserten for meg var likevel kontrasten mellom Garbareks tonekunst og Trilok Gurtus fantastisk fantasifulle tilnærming til rytme. For et unikum han er, der han sitter plassert helt foran på scenen, som et bustete blikkfang, omringet av et arsenal av uortodokse slagverk- og rytmeinstrumenter.

Enten han er i scatteduell med Garbareks seljefløyteinspirerte overtonefløyte, om han komper på sitt helt særegne vis, eller når spiller alene – han er rytme, og han er musikk. Og han er både mesterlig og kostelig på samme tid.

Konsertens dramaturgiske høydepunkt er nettopp også Gurtus 20 minutter lange perkusjonssekvens på tampen av kvelden, der han dæljer løs på alskens rariteter. Som en stålbøtte med vann så spruten står. Var det ikke badeand han tok fram der på et tidspunkt?

Da en publikummer hoster under et av de stille partiene, kvitterer han med det eneste ordet som blir sagt fra scenen i løpet av kvelden, «amen!». Passende nok. Før bandet hiver seg på og de avrunder det ordinære settet med «Nu Bein».

Vakre «Pygmy Lullaby» fra hans «Visible World» (1995) blir eneste ekstranummer fra den drøyt to timer lange konserten som ennå klinger i ørene.