Hva skjer når 7 unge musikere med ganske forskjellig bakgrunn fremfører en retrospektiv konsert i moderne innpakning? Jo de henter og anvender musikk og sjangre som har vært til inspirasjon for deres musikalske løpebane i deres norsk-kulturelle eksistens - så langt. Populærmusikk er stikkord i denne konserten, og Byscenen var denne fredagskvelden fylt opp med likesinnede, virket det som. 

Uelands personlige grep er at hun verbalt og kompositorisk "kommenterer" det som har påvirket hennes oppvekst; Verket/prosjektet er fremtidsorientert, moderne og kontemporært når det gjelder formidling. Konseptet som sådan er utpreget poetisk, nesten prosaaktig, når fortiden blir reflektert i toner og klang. Og så er det så flott at det norske språk får utfolde fritt! - det gir en egen nærhet ift det å identifisere seg med det som blir presentert. Rent arrangementsmessig er det en bred fargepalett som brukes; varierte, korte avsnitt med modale innslag av improvisasjon i suiteaktig form. Det er flere gjenkjennbare elementer i musikken som man føler ligger noen tiår tilbake i tid, og som på sin måte beskriver datidens norske samfunn og kultur på en lett og sjarmerende måte. Slik sett er dette unge menneskers "walk down the memory lane" - og deres "nybegynnende" historie som musikere og mennesker.

I mange aspekt minner dette verket undertegnede litt om det fornøyelige, en del eldre og rent litterære verket «Populærmusikk fra Vittula» av forfatteren Mikael Niemi. De unge musikerne har begynt å skrive sin historie. Det er bare å konstatere at det kan være verdt å skue litt tilbake i tid - oppsummere - for så å vende om og rette blikket mot fremtiden igjen.