Det var en fullstappet bar på Dokkhuset som tok i mot bandet Lilla Björn fra Birka folkhögskola i Sverige, eller «Øst-Trøndelag» som det så fint ble introdusert som av festivalstabsmedlem Merete. Samarbeidet mellom folkehøgskolen og Jazzfest går mange år tilbake i tid, og hele jazzlinja på Birka har faktisk sin studietur til Trondheim under Jazzfest. Vi som tilhørere kan være glad for det, når det gjør at vi får høre band som Lilla Björn.

Lilla Björn er ikke mindre enn et ensemble bestående av hele elleve musikere, med dobbelt opp av det meste: to på vokal, to på altsax, to på elgitar, to på piano (en på akustisk og en på keys), to på bass (en på el og en på kontra) og en enslig trommis til slutt. Overraskende nok ble det plass på et vis til det store bandet, selv om de måtte stå tett, men det viste seg snart at dette ikke var noe problem. Konserten startet med at vi ble dratt in medias res inn i en bisverm av frijazz, som vi skjønte at skulle ende snart etter som det ble telt ned fra åtte. Etter det ble vi behagelig og vennlig geleidet inn i et atmosfærisk landskap med en mindre besetning innad i bandet. Dette var et gjennomgående virkemiddel som Lilla Björn utnyttet på flott vis gjennom hele konserten. Jeg bet meg merke i hvordan flere og flere snek seg inn og ut at lydbildet nesten umerkelig, og bidro med en egen meningsfylt stemme uten å gå i veien for noen andre, og utfylte lydbildet som allerede var der. Dette er en stor kunst når man spiller med store ensembler, og det var tydelig at dette bandet har jobbet mye med lydforming, samspill og kommunikasjon, for det fungerte virkelig oppsiktsvekkende bra. 

Musikken til Lilla Björn gir oss kule, avlsappa vamper, langstrakte melodier innimellom avbrutt av små rytmiske krumspring unisont fra hele bandet, og et behagelig, litt indie-aktig lydlandskap som kler låtene godt. Vi får også høre hver enkelt sin stemme gjennom flerfoldige soloparti. De fleste partiene går over 2-akkordsvamper og starter med luftighet og stort rom for solisten til å etablere sitt eget musikalske rom. Som ellers i musikken veksler bandet på besetningen som komper og utnytter muligheten de har i et stort band til å variere gjøre lydbildet større og mer komplekst, både til å følge utviklingen i soloene og i arrangementet som helhet. Ingen partier blir kjedelige når man jobber på denne måten. Dette var gjeldene for alle solopartiene denne halvtimen med musikk. To ord som dukker opp i hodet når jeg tenker på konserten som helhet er 1: økosystem - et lite samfunn av i dette tilfellet musikalske stemmer som lever sammen og både påvirker og påvirkes av hverandre, og som passer bra med tanke på tekstene som byr inn til ettertanke med sine skildringer av naturen og menneskelige relasjoner. 2: empatisk. Det er virkelig virkningsfylt når ti stykker i et band snur seg mot trommeslager Isac Eltnäs under soloen, ser på, lytter og smiler. 

Lilla Björn gir oss totalt fem låter denne ettermiddagen i baren på Dokkhuset, og selv om låtene er skrevet av ulike musikere i bandet, henger de godt sammen og eies av hele kollektivet. Det er gøy å høre hvordan bandet kreativt utforsker de ulike muligheten som finnes i ensemblet - vi får vokal som både tekstformidler og vocalise-underlag til andre solister, og saxofoner i både flerstemte lyriske melodier og unis underlag til melodiene. Kompmusikerne veksler elegant mellom seg i tillegg til å finne måter å spille sammen på ved å utforske ulike lydkvaliteter, unisone og flerstemte partier og rytmiske lag. Og de klarer det kunststykket det er å holde det nede når man er så mange - det var forfriskende og kledde det musikalske uttrykket som bandet har valgt seg. 

Publikum nøt å lytte til Lilla Björns musikk, som ble møtt av stor applaus og tilrop fra det som nok var en blanding av støttende klassekamerater og andre nysgjerrige konsertgjengere. Jeg takker Lilla Björn for en flott musikalsk opplevelse og ønsker dem masse lykke til på veien videre.