Onsdag ettermiddag var det folkis-bandet ved navn “Gaffel i veggen” som fylte baren på Dokkhuset med musikk. Prosjektet lover egenskrevet og sjangeroverskridende musikk som skal ta oss med på en musikalsk reise. Lokalet er nokså fullt, og publikum består først og fremst av unge lyttere, noen utenfra, men også en gjeng fra hjemmefronten; det er nemlig bare første halvdel av Trøndertun-klassen som spiller nå klokka 17.15. 

Konserten åpnes av en catchy og groovebasert låt i trioformat. Låta oser av ungt spillekick, med bakpå og luggende grooves, og en forkjærlighet for trommer i front. Deretter en ny besetning på scenen, kommandert av det som virker å være en lærer iført svart skinnjakke, som likeså gjerne blir med på neste låt. Først et melodisk og dempa parti i duoformat mellom en pianospillende vokalist og barytonsaxspillende lærer, så rocka og økende, supplert av rytmeseksjonen. Tredje låt introduserer et nordisk landskap, vi får både fele og spoken word i åpningen, før vokalistene trøkker på mot slutten med egenkomponert tekst som lyder “kan du holde meg til siste stund”. Noen på scenen og i publikum holder seg litt til øret, det er høyt, ja, men likevel drivende og stemningsfullt. Siste låt setter strek under flerinstrumentspillende kvinnelige musikere (!) når vi får et såkalt “allgirlband” i folkemusikkdrakt på scenen, med tidligere vokalist/pianist på el-bass, og attpåtil en vokalsolo. 

Klokka 21.15 er det litt lengre utpå kvelden og publikum har blitt hakket mer voksne, det vil si mange stolte foreldre, men også andre nysgjerrige som vil få med seg resten av framtidens stjerner. Høydepunktene i andre sett blir som følger: 

Hard tromming fra en med buzzcut i burgunderrød skjorte, voldsom digging fra samtlige gitarister, og veksling mellom tørre uptempo-riff og flytende halftime partier i en duvende besetning. Det var faktisk såpass fullt at jeg ikke fikk med meg akkurat hvem det var som stod på scenen, men det var i alle fall et par elgitarer der oppe. Også publikum virker å like disse riffbaserte, høystemte låtene - ja, noen av dem har faktisk tatt seg opp noen hakk fra forrige sett. Avslutningsvis; en nydelig spacy og svevende, men tittelløs låt av en vokalist med mørke krøller. Det var mykt vispekomp og effektpedaler, og vokalkoringer som alluderer til folk/country-sjangeren med en deilig flytende atmosfære. 

Til tross for at jeg ikke kan si at jeg ble noe klokere på hva bandnavnet egentlig betyr, er jeg sikker på dette: de er på vei, den gjengen her, og det med stor iver og lærelyst. Og er det ikke egentlig dét det handler om, sånn i kjernen? Takk for konsert!