Når Karin Krog introduseres i Olavshallen, får vi enda en gang høre om hvor lenge hun har holdt på og alt hun har betydd. Om «jazzeventyret» som allerede har rukket å bli den nye klisjéen. Til og med at Karin Krog er verdens kuleste dame, får vi vite. Og jeg som trodde det var Annette Peacock. Mon tro om ikke Krog setter mer pris på å bli verdsatt for den hun er  idag og det hun gjør idag. Det er Bjørn Alterhaug Kvartett som starter konserten, og det synger langt mer enn det knirker i bassen hans. Med pianist Vigleik Storaas, saksofonist Erlend Vangen Kongtorp og trommeslager Tom Olstad på varmt slep, spiller han seg nydelig inn mot dronningas komme. Her er ingenting forhastet. Kun godt modnet og levert innenfor en tradisjon som tilhører midtlinjen. Og hellige Olav for en akkompagnatør Storaas er. Når han slipper fri i front, går han til den plassen han er så god til å stelle.

– Det er smekkfullt her. Fikk lyst til å gråte, sier Alterhaug. De har spilt «Drum bird», en låt bassisten skrev 1995 da han spilte med Bobo Stenson og Jon Christensen. Så blir vi ført inn i Coltrane-hjørnet, hvor kvartetten gjøre det trivelig for oss. Unge Kongtorp forvalter en tone og et spill som står seg i den erfaringstunge settingen. I Olavshallen får jazzen lov å være jazz. Slipper å blande seg med alt det andre som gjerne får lov å komme inn i disse utforskende tider. Jeg nyter renheten og koser meg. Så kommer vokalisten vår på scenen og starter med Rodgers og Harts «My romance». Ikke småtterier altså. Mobilkameraene heves, og det slår meg hvor mye bedre jeg liker urstemmen til Karin Krog enn den gymnastikkstemmen Jazzmeia Horn utsatte oss for i går. Krog, Alterhaug og gjengen vet at det er hjertet i innholdet som teller, og det slår fint her. John Surmans «It could be hip» er neste deltaker.  Stemmen til Krog er ikke lenger hva den en gang var, men hun bruker den slik at den treffer. Ja, den rommer også noe den ikke hadde før. Det er vel selve livets fremskridende sider som har satt seg. Slik de gjør hos oss alle. 

– So here I am in front of the band. Med mine favorittmusikere, sier hun. Vi får «Prelude to a kiss» og «Don´t get scared». I balladen «I wish I knew» bløtlegger Storaas stoffet og får et komp med gourmetsmak. Kanskje er dette Krog-forestillingens fineste. Hun tar fram kjenntegnene sine og krydrer forsiktig. Dette berører. Er i ferd med å bli et møte som overgår de forventningene jeg hadde. Konserten har gitt et oppløftende svar på hvem Karin Krog kan være  i dag. «God bless the child», og gud velsigne gamle utøvere, for den sakens skyld. Takk.